En WSWS-analyse fra innledningen av Putins første presidentperiode

Politiske og historiske årsaker for Russlands angrep på Tsjetsjenia

Av Redaksjonsrådet
17 January 2000

I mer enn tre måneder har russiske tropper ført krig mot den kaukasiske republikken Tsjetsjenia. Estimater over drepte går så høyt som 10.000. En tredjedel av den tsjetsjenske befolkningen er fordrevet fra sine hjem og en kvart million er nå flyktninger. Anslagsvis 30.000 til 50.000 mennesker er innesperret i den beleirede hovedstaden Grozny, utsatt for russisk artilleribeskytning og sporadiske raid av tropper.

World Socialist Web Site oppfordrer alle arbeidere, studenter og intellektuelle til å kreve umiddelbart krigsopphør og en tilbaketrekking av russiske tropper. Kremls selvgode påstander om at de handler i det russiske folks interesser må avvises. Angrepet på Tsjetsjenia er en erobringskrig som føres for de russiske styringselitenes interesser.

Forhenværende president Jeltsin og hans nyoppnevnte etterfølger Vladimir Putin hevder at angrepet mot Tsjetsjenia er rettet utelukkende mot terroristbanditter. Men forsøket på å presentere krigen som kun en politiaksjon motsies av metodene den blir ført med – bombing av sivilbefolkningen i små og store tsjetsjenske byer.

Det umiddelbare påskuddet for krigen var påstander om at tsjetsjenske separatister sto bak bomber som eksploderte i Moskva og andre byer i september i fjor, der mer enn 200 personer ble drept. Hittil er ingen overbevisende bevis fremlagt til støtte for påstanden om tsjetsjensk ansvar for bombeanslagene. Basert på dokumentasjon av voldskriminalitet og politiske mord som kan føres tilbake til mafiaelementer som konkurrerer om innflytelse innen russiske regjeringskretser, kan det ikke utelukkes at de faktisk var ansvarlig for disse kriminelle handlingene.

Uansett har bombangrepene og den tsjetsjenske krigen vært politisk nyttig for Russlands herskere. Dekningen av den sosiale krisen i landet har nesten falt ut av mediene, mens politiets repressive makt har blitt styrket. Krigen har vært hovedredskap for Jeltsins indre krets til å sikre Putins veg til presidentembetet. Han skildres som den sterke mann som trengs for å få orden på Russlands kaos.

Putin-regjeringens hovedbegrunnelse for krigen er at man handler i det russiske folks interesse ved å forsvare den russiske føderasjonens territoriale integritet mot politiske marionetter for fiendtlige makter. At Kreml fremstiller seg som massenes frelser og vokteren av Russlands nasjonale interesser er imidlertid latterlig. Den kapitalistiske markedspolitikken Jeltsin og nå Putin har ført nesten et tiår har vært ansvarlig for den største sosiale og økonomiske katastrofen noen befolkning har vært utsatt for utenom krigstid. En håndfull halvkriminelle elementer ved toppen av den nye orden har beriket seg ved å fordømme det store flertallet av russiske arbeidere til masseledighet, fattigdom og ødeleggelsen av essensielle sosiale tjenester.

Dessuten har regjeringsklikken i Kreml, siden den først oppsto for ti år siden fra det tidligere stalinistiske byråkratiet, kunnet basere seg på støtte fra vestlige regjeringer, banker og foretak for sin eksistens. Den fungerer hovedsakelig som USA og Europas klientregime for likvideringen av tidligere statseid industri som gir internasjonal kapital tilgang til Russlands naturressurser og markeder.

Krigen mot Tsjetsjenia utkjempes for å forsvare interessene til den nye klassen av russiske stedfortredende forvaltere. Etter NATO-bombingen av Russlands langtidige allierte Serbia har denne styringseliten blitt stadig mer bekymret for en vestlig utfordring for sitt hegemoni over Kaukasus – en region som er en strategisk bro mellom de rike kaspiske oljefeltene og Europa. Selv om offisielle regjeringsuttalelser generelt identifiserer islamske regimer i Midtøsten som separatistenes skjulte sponsorer har noen ledende politikere antydet direkte amerikansk involvering.

Forsvarsminister Igor Sergeyev erklærte nylig i et møte med militære ledere: «USAs nasjonale interesser krever at den militære konflikten i Nord-Kaukasus, som flammes opp utenfra, holdes konstant smuldrende ... Vestens politikk er en utfordring som sikter på å svekke Russlands internasjonale posisjon og drive oss ut av strategisk viktige regioner.»

Slike uttalelser sikter delvis på å vinne populær støtte i Russland for den tsjetsjenske kampanjen, på grunnlag av utbredt antiamerikanske stemninger i etterkant av Kosovo-krigen. Men trusselen som følge av veksten av amerikansk militarisme kan ikke bekjempes på grunnlag av opphausing av storrussisk sjåvinisme pisket opp av Putin og hans allierte i militæret. Enhver støtte til krigen fra arbeidere vil bare styrke hånden til deres egne undertrykkere, og nettopp den regjeringen som de internasjonale bankene og industrikonglomeratene anvender for å dominere Russland.

Kremls mål i Tsjetsjenia er å gjenopprette Russlands stormaktstatus og styrke sin forhandlingsposisjon vis a vis imperialistregjeringene og de vestlige bankene for dermed å opprettholde retten til sin andel av utnyttelsen av den russiske og den kaukasiske befolkningen.

Imperialismens rolle i Tsjetsjenia

Det ville være en alvorlig feil å se vestmaktene, NATO eller FN som en motvekt mot russisk aggresjon i Tsjetsjenia. Imperialistregjeringene, og spesielt USA, har et stort ansvar for den nåværende tragedien.

Ingen av mediekommentarene om krigen trekker den åpenbare slutningen at den føres av nettopp det regimet som ble sponset av USA og Europa, som ble proklamert å være den første oppblomstringen av en ny demokratisk orden som følge av oppløsingen av Sovjetunionen og gjenopprettelsen av kapitalistiske markedsrelasjoner. De tilskrev tidligere stalinistiske apparatsjiks som Jeltsin de høyeste humanitære og demokratiske idealer nettopp på det tidspunkt hans regjering hadde oppsyn med demonteringen av statseide foretak som gjorde millioner til fattige og beriket seg selv i prosessen.

USA og Europas fordømmelse av Russlands krig er fullstendig hyklersk. Deres militæroffensiv mot Irak og påleggingen av sanksjoner er ansvarlig for tusenvis av uskyldige menn, kvinner og barns død. Under konflikten med Serbia bombet NATO sivilbefolkningen i Beograd og byer over hele landet, og påberopte seg retten til å tråkke på mindre nasjoners suverenitet. USA har lenge hevdet sin rett til å utføre aggresjonshandlinger, eksempelvis fjorårets bombing av Sudans største farmasøytiske fabrikk, under påskudd av «bekjempelse av terrorisme».

NATO-angrepet mot Serbia var bare det siste i en serie tiltak USA har tatt som utfordrer Russlands lengestående geopolitiske interesser. I løpet av de siste årene har NATO blitt utvidet til å omfavne Russlands tidligere allierte i Sovjet-periodens Warszawa-pakt, mens mange har blitt tilbudt mulighet for medlemskap i EU. USA presser også videre på med fornyede planer om å skape et nasjonalt skjold mot nukleære missilangrep, i strid med Anti-Ballistic-Missile-traktaten fra 1972. For Russland medfører det faren for at USA kunne angripe landets territorium relativt fritt for gjengjeldelse. Samtidig fortsetter USA å forfølge sin politikk for å marginalisere russisk kontroll over oljeforsyningsveiene fra Det kaspiske havet gjennom Kaukasus. Under disse betingelsene var det uunngåelig at de mest sjåvinistiske kreftene i Russland ville styrkes.

Det er imidlertid ingen indikasjon på at hverken USA eller Europa er villig til å ofre sine økonomiske og politiske bånd til Russland på grunn av landets handlinger i Tsjetsjenia. Deres bekymringer er ikke det tsjetsjenske folks skjebne, men faren for et fullstendig brudd på relasjonene til et regime som har tjent deres interesser så vel. Offisielle uttalelser fra de vestlige regjeringene kombinerer rutinemessig krav om moderering fra Russlands side med anerkjennelsen av Moskvas rett til å stanse «terroristaktiviteter» på landets eget territorium. Dette bør tjene som en lærdom for alle de som har blitt forført av Washingtons menneskerettighetspropaganda til å støtte den amerikanske imperialismens egne krigspådriv – i Irak, Bosnia og Kosovo.

Leksjoner fra historien

World Socialist Web Site fremmer et uavhengig perspektiv for arbeiderklassen – den russiske, den tsjetsjenske og den internasjonale – basert på de grunnleggende politiske leksjonene fra det 20. århundre.

Krigen i Tsjetsjenia har sine røtter i det tidligere stalinistiske regimets ti-år-lange svik av de sosiale og demokratiske aspirasjonene fra Oktoberrevolusjonen 1917. Stalinismen må holdes ansvarlig for det tsjetsjenske folkets pågående nasjonale og demokratiske mangler på grunn av sitt flagrante brudd på prinsippene om internasjonalisme og likestilling som styrte Bolsjevik-partiet under Lenin og Trotskijs ledelse.

Arbeiderklassen var bare i stand til å ta makten i 1917 ved å vinne støtte fra flertallet av bønder og undertrykte nasjonaliteter i hele Det russiske imperiet. Unionen av sovjetiske sosialistiske republikker (USSR) ble dannet i 1922 og omfavnet 140 millioner mennesker, inkludert 65 millioner som utgjorde hundrevis av forskjellige nasjonale minoriteter.

For å sikre arbeiderklassens ledelse over disse undertrykte massene, forkynte bolsjevikene alle sovjetfolkenes likhet og suverenitet, retten til å tre ut og danne uavhengige stater, avskaffelsen av nasjonal-religiøse privilegier og en fri utvikling for nasjonale minoriteter og etniske grupper. På denne måten motarbeidet de enhver mistanke om en fortsettelse av storrussisk sjåvinisme, samtidig som de bekjempet imperialistmaktenes politiske innflytelse og De hvite-russiske styrkene til det nasjonale borgerskapet. Ved klart å fastslå at sovjetbefolkningenes forening var frivillig, bidro de til å forhindre en oppløsing av det gamle tsaristiske imperiet til en mengde små, tilbakestående og i hovedsak impotente nasjonalenheter som ville blitt politisk underordnet de vestlige stormaktene.

Denne politikken ga en enorm impuls til bevegelsen av de undertrykte massene over hele verden. Oktoberrevolusjonen ga det essensielle svaret på spørsmålet: Med hvilke metoder og med hvilket program kunne de koloniale massene oppnå frigjøring fra imperialismen og sikre sin vei mot økonomisk og sosial utvikling? Oktoberrevolusjonen beviste ved eksemplets makt at det reelle grunnlaget for å overvinne nasjonal undertrykkelse er arbeidsklassens erobring av makten, som dermed legger grunnlaget for utviklingen av en sosialistisk økonomi. Stalinismens største forbrytelse var å diskreditere og underminere tilliten fra verdens arbeidere og bønders for en slik sosialistisk løsning.

Bolsjevikene forsto at oppdraget med sosialistisk konstruksjon bare kunne fullføres på verdensplan. Så lenge Sovjetunionen forble isolert var det bare mulig å ta de første skrittene mot å overvinne arven av Russlands økonomiske tilbakeståenhet. Det nødvendige materielle og økonomiske grunnlaget for byggingen av et virkelig egalitært og velstående samfunn kunne bare finnes ved utvidelsen av revolusjonen til de mer avanserte landene i Europa og en endelig etablering av et verdenssosialistisk system.

Med de revolusjonære kampenes nederlag i Europa kom imidlertid brede lag i partiet og statsbyråkratiet til å forkaste dette perspektivet som «urealistisk». De begynte med å sette forsvar av sine egne privilegier over arbeidsklassens historiske interesser, og fant sin leder i Stalin og sin teoretiske begrunnelse i den reaksjonære utopien om å bygge «sosialisme i ett land».

Leo Trotskij dannet Venstreopposisjonen i Bolsjevik-partiet for å opponere mot stalinismens nasjonalistiske perspektiv og gjenkomsten av det Trotskij betegnet som «Stormakt-jingoisme» (nasjonalistisk sjåvinsime). Det voksende byråkratiet, ledet av Stalin, imøtegikk i stadig større grad sine marxistiske motstandere med terror, undertrykkelse og mord, og deres forbrytelser mot sovjetarbeiderne og de nasjonale minoritetene intensiverte.

En av de verste grusomhetene det stalinistiske byråkratiet begikk var massedeportasjonen av 400.000 tsjetsjenere og ingusetiere til Sovjet-Sentral-Asia i 1944 under Den andre verdenskrigen, som resulterte i at anslagsvis 30 prosent av de deporterte døde.

Separatismens blindgate

Opposisjon mot krigen betyr ikke støtte for hverken perspektivet eller metodene til separatistgruppene og deres nasjonalistiske ledere i Tsjetsjenia. Påstanden om at det eneste alternativet til Kremls undertrykkelse er en uavhengig tsjetsjensk stat er feil. Et slikt perspektiv kan ikke utgjøre et levedyktig grunnlag for en progressiv økonomisk utvikling av Kaukasus, og heller ikke møte behovene til massen av befolkningen for sosiale og demokratiske rettigheter.

Det er ikke et spørsmål om å føre hverken de tsjetsjenske eller de russiske massene tilbake til forholdene under det gamle stalinistiske regimet. Alle folkegruppene i Sovjetunionen led i flere tiår under undertrykkelsen av deres demokratiske og sosiale rettigheter av den byråkratiske politistaten satt opp av Stalin og hans arvtakere.

Ikke desto mindre representerte dannelsen av Sovjetunionen under Lenins Bolsjevik-parti et enormt skritt fremover for den kollektive politiske, økonomiske og kulturelle utviklingen av befolkningene over den eurasiske landmassen. Fra dette synspunktet er fremveksten i dag av ulike separatistbevegelser i Kaukasus og andre steder ikke en opposisjon mot den sosiale kontrarevolutionen som kulminerte med likvideringen av Sovjetunionen, men de er en del av den.

De islamske separatistkreftene i Tsjetsjenia har vært i stand til å utnytte historiske og kontemporære anklager mot Russland, men deres metoder, synspunkter og perspektiv er ikke fundamentalt forskjellige fra Jeltsin og Putins. Helt siden likvideringen av Sovjetunionen har Kaukasus blitt revet av nasjonale konflikter som har krevd titusenvis av liv. Disse konfliktene har blitt fremmet og ledet til stor del av tidligere kommunistpartibyråkrater, som for eksempel Jokhar Dudaev, den første lederen av den tsjetsjenske post-perestroika-uavhengighetsbevegelsen.

Dette er ikke legitime bevegelser for nasjonal frigjøring. De har ingenting å gjøre med en kamp mot imperialisme, og de legemliggjør heller ikke de undertrykte massenes demokratiske aspirasjoner. De uttrykker snarere de sosiale interessene til ulike klikker av håpefulle lokale kapitalister, som søker å etablere sine egne direkte forbindelser med verdenskapitalismen ved å definere etnisk homogene territorier og splitte arbeiderklassen langs etnisk-religiøse-skillelinjer.

Nasjonal uavhengighet blir av dette sosiale sjiktet sett som et middel til å tilegne seg fortjenesten fra oljedistribusjon og raffinering, kombinert med narkotikahandel, våpensalg og prostitusjon. Den væpnede kampen mot Russland er metoden de anvender for å omsette sin nærhet til de betydelige oljereservene til et lukrativt kundeforhold med Washington, Berlin og London.

Dette ble understreket av en artikkel i Wall Street Journal den 27. desember av Khoz-Ahmed Noukhaev, presidenten for Det kaukasiske fellesmarked (CCM). Noukhaev er en typisk representant for de ledende kretser blandt de tsjetsjenske separatistene. Han begynte sin karriere som leder av den beryktede tsjetsjenske mafiaen i Moskva, og beskrev sine kriminelle gangsteraktiviteter som «en fortsettelse av kampen for uavhengighet».

I sin Wall Street Journal-spalte skryter Noukhavev av separatistenes evne til å føre «endeløs gerillakrig» og advarer om at «både Europa og USA har en viktig strategisk og økonomisk interesse av å gjenopprette fred i Kaukasus så snart som mulig – før krigen i Tsjetsjenia skyller over til Georgia, Aserbaijdsjan og de kaspiske oljefeltene.»

Slike direkte appeller til de vestlige interessene er på ingen måte et utelukkende tsjetsjensk fenomen. Deres ekko høres fra lignende nasjonalistiske bevegelser rundt om i verden. I de første delene av det siste århundret søkte de borgerlige lederne av nasjonale frigjørelseskamper i de undertrykte landene å kaste av seg imperialistisk dominans og få kontroll over sine egne nasjonale markeder. I dag har imidlertid den globale integreringen av kapitalistisk produksjon ført til utviklingen av en ny type nasjonal-separatistbevegelser basert på etnisk identitet eller kommunalisme (religiøse kulturfellesskap). I stedet for å søke en slutt på den imperialistiske kontrollen og utviklingen av nasjonale markeder, søker disse bevegelsene en oppløsing av eksisterende stater og etableringen av direkte forbindelser med imperialistmakter og transnasjonale selskaper.

I hvert tilfelle er dette siktemålet med å tiltrekke seg direkte investeringer basert på kutt i lønninger, en systematisk økning av utnyttelsesnivået og en demontering av viktige sosiale tjenester som helsevesen og pensjoner, som alle regnes som en utilgivelig drenering av foretaksresultatene. Ting vil ikke være annerledes i Tsjetsjenia. Styringseliten kan bli feit på oljeinntektene og sine kriminelle aktiviteter, mens den i vesentlig grad rurale befolkningen vil fortsatt bli dømt til fattigdom og elendighet.

Et sosialistisk svar

Det eneste progressive grunnlaget for å opponere mot den tsjetsjenske krigen – og de stadig større angrepene på arbeiderklassens sosiale og demokratiske rettigheter over hele Russland – er kampen for å forene de hundrevis av millioner mennesker som er ofre for kapitalistisk restaurering, mot sine korrupte herskere i Kreml så vel som mot imperialistmaktene.

På begynnelsen av 1900-tallet ble millioner av arbeidere inspirert av sosialismens perspektiv og kampen for arbeiderklassens internasjonale forening. Hvorfor skulle da kritisk orientert arbeidere i dag akseptere den demoraliserte, kyniske og kunnskapsløse påstanden om at et slikt perspektiv ikke har relevans for det 21. århundre?

Allerede ved begynnelsen av forrige århundre var de borgerlige nasjonale bevegelsenes begrensninger åpenbare for de mest avanserte tenkerne av sin tid – som Lenin, Rosa Luxemburg og Trotskij. Hvorfor skulle gjenoppblomstringen av dette fenomenet i en uforlignelig mer nedrig form – som fremmer etnisk identitet som grunnlag for nasjonsbygging – og i en tid da globaliseringen av det økonomiske liv langt overgår noe fra den tiden, bli omfavnet av arbeiderklassen i dag?

For å bekjempe den storrussiske sjåvinismen til Putin-regimet, må folkene fra den tidligere Sovjetunionen fornye sitt engasjement for det sosialistiske og internasjonalistiske perspektivet som Sovjetunionen opprinnelig ble etablert på. Den frivillige foreningen av det russiske og de kaukasiske folkene på begynnelsen av 1920-tallet var bare mulig gjennom den økonomiske omorganiseringen av det sovjetiske samfunnet for å møte de grunnleggende behovene til de arbeidende massene. Til tross for den påfølgende stalinistiske degenereringen av Sovjetunionen forblir dette den eneste veien til sosial utvikling og demokrati. For å forfølge dette målet må arbeidende mennesker i Russland og Tsjetsjenia vende seg til sine arbeiderkolleger i Europa og Amerika, som sine naturlige allierte i kampen mot imperialistisk aggresjon og kapitalistisk utnyttelse.

Den sentrale politiske oppgaven for arbeidere i Russland og over hele verden er utviklingen av et nytt marxistisk lederskap for å gjenoppta kampen for verdenssosialisme. World Socialist Web Site er internettsiden til Den fjerde internasjonale, grunnlagt av Leo Trotskij i kampen for å forsvare sosialistisk internasjonalisme mot stalinismens forfalskninger. Den er det forum der de mest politisk avanserte arbeidere og intellektuelle samler og bygger verdenspartiet for sosialistisk revolusjon.