En måned før presidentvalget i 2008, sendte den gigantiske Wall-Street-banken Citigroupen liste til Obama-kampanjen. Listen var over bankens foretrukne ministerkandidater for stillinger i en Obama-regjering. Denne listen tilsvarer nesten nøyaktig den endelige sammensetningen av Barack Obamas kabinett.
Notatet er publisert av WikiLeaks i en fersk avsløring fra e-postkontoen til John Podesta. Han fungerer for tiden som Hillary Clintons kampanjeleder. Notatet ble skrevet av Michael Frohman, som da var en sjef i Citigroup og for tiden fungerer som USAs handelsrepresentant. E-posten er datert 06.10.2008 og har tittelen «Lister». Det ble sendt til Podesta én måned før han ble utnevnt som leder av president Obamas overgangsteam før han tiltrådte embedet.
E-posten ble sendt på høyden av den finansielle krisen som brøt ut etter konkursen i Lehman Brothers 15. september. Selv mens Citigroup og dens kolleger på Wall Street var i ferd med å dra USA og verdensøkonomien inn i den dypeste krisen siden 1930-tallet, forble de, som e-posten viser, den reelle makten bak fasaden i det amerikanske demokratiet og valgprosessen.
Frohmans liste var bemerkelsesverdig forutseende. Den foreslo at Robert Gates, en etterlevning fra Bush, skulle blir forsvarsminister; Eric Holder justisminister; Janet Napolitano, minister for Homeland Security; Rahm Emanuel, stabsjef i Det hvite hus; Susan Rice, FN-ambassadør; Arne Duncan, utdanning; Kathleen Sebelius, Helse- og sosialsminister; Peter Orszag, leder av kontoret for budsjettstyrelse; Eric Shinseki, sekretær for veteraner; og Melody Barnes, sjef for Det innenrikspolitiske rådet.
For den svært viktige stillingen som finansminister, ble tre muligheter foreslått: Robert Rubin, og Rubins nære disipler Lawrence Summers og Timothy Geithner. Obama valgte Geithner, som da var president i New York-avdelingen av Federal Reserve (≈sentralbanken). Geithner, sammen med finansminister under Bush (og tidligere leder for Goldman Sachs) Henry Paulson og sentralbankdirektør Ben Bernanke, hadde spilt en ledende rolle i organiseringen av redningspakken til Wall Street.
Rubin hadde arbeidet som finansminister i Bill Clintons regjering fra 1995 til 1999, da han ble etterfulgt av Summers. Som ministre, ledet Rubin og Summers opphevingen av Glass-Steagall loven fra 1933, som hadde laget en juridisk skillevegg mellom kommersielle banker og investeringsbanker. Umiddelbart etter å ha forlatt finansministeriet, ble Rubin en toppleder i Citigroup, og var det frem til 2009.
Et bemerkelsesverdig del av memoet fra Frohman er bruken av identitetspolitikk. Blant bankmannens lister over foreslåtte ansetter til Podesta var det inkludert en «Mangfolds-liste» som inkluderte «Afrikansk-amerikanere, folk med latinamerikansk bakgrunn og asiatisk-amerikanske kandidater, fordelt på «kabinett/nestleder og under/assistent/viseassistent nivå,» i Frohman ord, og «et lignende dokument om kvinner.» Frohman tok også mangfold i betraktning for sin regeringsliste for Det hvite hus, der «han veide sannsynligheten for å utnevne en mangfolds-kandidat til hver stilling.» Denne listen ble avsluttet med en tabell som deler de 31 på grunnlag av rase og kjønn .
Citigroups anbefalinger kom tre dager etter at daværende president George W. Bush undertegnet loven som bevilget 700 milliarder dollar i skattepenger til å redde de største bankene på Wall Street. Den største enkeltstående mottakeren var Citigroup, som ble gitt 45 milliarder i kontanter, i form av et statlig aksjekjøp, pluss 306 milliarder i statsgaranti for å understøtte bankens verdiløse boliglån-relaterte verdier.
Daværende presidentkandidat Obama spilte en viktig politisk rolle i å få gjennomslag for denne upopulære redningspakken i Kongressen. Det økonomiske krakket i september overbeviste avgjørende deler av den amerikanske storkapital-eliten at den demokratiske kandidaten av «håp» og «forandring» ville være bedre posisjonert for å demme opp for folkelig motstand mot redningspakken enn hans republikanske rival, senator John McCain fra Arizona.
Som president, kanaliserte Obama ikke bare tusenvis av milliarder av dollar til bankene, men han sørget for at ikke en eneste viktig sjef på Wall Street ble tiltalt for orgien av spekulasjon og svindel som førte til en økonomisk kollaps og stor lavkonjunktur, og han grep personlig inn for å blokkere lovgivning som satte et maksimumsbeløp på lederlønninger i reddete bedrifter.
Det samme fordekte og korrupte prosessen er i gang i forhold til en regjering under Hillary Clinton eller Donald Trump. E-posten fra Frohman er en av mange tusen offentliggjort av WikiLeaks fra kontoen til Podesta. Kommunikasjonen, for eksempel e-posten fra Frohman, som avslører hvem som egentlig styrer USA, har vært nærmest totalt oversett av media. Magasinet New Republic, nært det demokratiske partiet, viet oppmerksomhet til det i en artikkel publisert fredag, men historien har fått liten eller ingen ytterligere dekning.
Mediene har i stedet fokusert på slibrige detaljer om republikanernes presidentkandidat Donald Trumps seksuelle aktiviteter. De er delvis beregnet på å avlede oppmerksomheten fra innholdet i Clinton-kampanjens e-poster som blir utgitt av WikiLeaks og andre kilder.
New Republic viet oppmerksomhet til Frohman-memoet, ikke fordi det motsetter slike intriger, men som en advarsel til de interessene det representerer at de må handle nå for å påvirke den endelige sammensetningen av en Hillary Clinton-administrasjon.
«Hvis Podesta e-postene fra 2008 er en pekepinn, er de neste fire årene av offentlig politikk i ferd med å bli hamret ut akkurat nå, bak lukkede dører,» skrev David Dayen for New Republic. «Og hvis liberale ønsker å ha en innvirkning på denne prosessen, vil det å vente til etter valget, være for sent.»