I hemmelige taler til Goldman Sachs forklarer Clinton hvorfor de rike skal herske

Av Tom Carter
17 October 2016

I en spørrerunde etter et møte den 24. oktober 2013 hos Goldman Sachs, med konsernsjef Lloyd Blankfein til stede, spurte en deltager dagens demokratiske presidentkandidat Hillary Clinton følgende spørsmål: «Og Mike Bloomberg hadde 30 milliarder andre grunner til ikke å fortsette i embedet. Trenger vi en storstilt endring i Washington som har mer å gjøre med folk som ikke trenger jobben enn de som [trenger] jobben?»

Clintons svar var avslørende. «Det er et veldig interessant spørsmål,» sa hun. «Du vet, jeg vil gjerne se mer vellykkede forretningsfolk stille til valg. Jeg har veldig lyst til å se det, fordi jeg tror, vet du, du trenger ikke ha 30 milliarder, men du har en viss grad av frihet. Og dette er godt sagt fra et tidligere medlem av Senatet: Du kan kanskje leies, men aldri kjøpes. Og jeg tror det er viktig å ha folk med disse erfaringene.»

Clintons svar er et åpent forsvar av det aristokratiske prinsippet: de rike bør herske. På grunn av at de er svært velstående, har de rike fritid til å satse på en politisk karriere. Videre, er de angivelig immune fra å bli bestukket, siden de allerede er så rike. Så har de den nødvendige «erfaringen i bransjen» til å styre over et sosialt system som tjener det sosiale laget som tilegner seg all profitten fra næringsliv og finans. Dette er følelser som hvilken som helst aristokrat i det 18. eller 19. århundre vil gjenkjenne og omfavne.

Clinton bare gjengir, i en enklere form, den aristokratiske arrogansen av den erkekonservative Robert Gascoyne-Cecil, tredje Marki av Salisbury (1830-1903). Hans synspunkter ble oppsummert av historikeren Barbara Tuchman:

Han trodde ikke på politisk likhet. Det var folket og det var de ‘naturlige’ lederne. «Det er alltid rikdom, samt i enkelte land fødsel, og i alle land intellektuell kraft og kultur, som peker ut den mannen som, i en sunn følelsesmessig tilstand, fellesskapet ser til for å gjennomføre styret.» Disse mennene hadde fritid og formue for det, «slik at kampen for stillinger ikke er besmittet av simpel grådighet … de er aristokratiet i et land i den originale og beste meningen av ordet … det viktige poenget er at herskerne i et land bør bli hentet blant dem», og at de som klasse skal beholde den «politiske dominansen som de har all rett til å ha fra deres overlegne evner.»

Clintons argument, at hennes egen formue gir henne rett til å styre Amerika, er et argument som også har blitt sagt gjentatte ganger av Donald Trump, som fremhever sine egne milliarder som en grunn til at han vil forbli immun mot «særinteresser».

Det «tidligere medlem av Senatet» som Clinton tilsynelatende henviste til, var John Breaux, en demokrat fra Louisiana som var valgt fra 1987 til 2005. Han regnes som en av de mest konservative demokratene som noensinne har blitt valgt. Clintons forbilde hadde deretter en lukrativ karriere i lobbyvirksomhet i firmaet Squire Patton Boggs. Hans navn er synonymt med Washingtons korrupte ‘svingdør’ mellom næringsliv og politikk.

På lørdag publiserte WikiLeaks transkripsjoner av tre utrolig godt betalte taler gitt av Clinton på konferanser i regi av Goldman Sachs, fra den 4 juni, 24. oktober og 29. oktober 2013. Alle tre har en blanding av knefall foran finansforbrytere som leide inne henne for å tale og skryt av hennes egen rikdom.

I en av hennes hemmelige taler til Wall Street, innrømmet Clinton ærlig at hun har en«offentlig mening» og en «privat mening.» Den private meningen blir framsagt i «diskusjoner på bakrommet», mens den «offentlige meningen» består av løgnene hun forteller til resten av befolkningen.

Det faktum at Clinton overhodet talte til den beryktede investeringsbanken, understreker i hvilken grad de amerikanske storselskapene og det økonomiske og politiske etablissementet er gjennomsyret av korrupsjon og kriminalitet. I april 2011 publiserteSenatets underkomité for granskning en rapport med tittelen «Wall Street og finanskrisen: Anatomi av en økonomisk kollaps.» Denne rapporten dokumenterte grundig at finanskrisen i 2008 og den økonomiske nedgangen som fulgte var et produkt av bedrageri og ulovligheter fra boliglån-selskaper og banker som Goldman Sachs, med statlige regulerende organer samt kredittvurderingsselskapene som medhjelpere.

Førti prosent av den 639-siders rapporten, 240 sider, ble viet til uredelig og villedende praksis utført av Goldman Sachs. Rapporten presenterte dokumenter, e-post, intern kommunikasjon og andre bevis som viser at den største amerikanske investeringsbanken hadde solgt milliarder av dollar i tvilsomme ‘subprime’ boliglånobligasjoner til investorer. Goldman-Sachs gikk god for deres verdi, selv mens det satte pengene sine på at investeringene ville mislykkes. Goldman tjente milliarder og toppsjef Blankfein og andre toppledere tjente millioner i bonuser ved å påskynde kollapsen i det finansielle systemet.

Senator Carl Levin, leder av komiteen , beskrev med berømte ord hvordan etterforskningen hadde avdekket «en økonomisk ormegård der det florerer med grådighet, interessekonflikter og urett.»

«Ved bruke av deres egne ord i fra dokumenter stevnet av underkomiteen,» sa Levin, «rapporten avslører hvordan finansielle bedrifter bevisst utnyttet sine kunder og investorer, hvordan kredittvurderingsbyråer ga toppvurderingen AAA til verdipapirer med høy risiko, og hvordan regulatorer valgte å ikke gjøre noe i stedet for å stramme inn denne usikre og uforsvarlige praksisen som pågikk rundt dem. Åpenbare interessekonflikter er tråden som går gjennom hvert kapittel av denne skitne historien.»

Så mens Clinton menget seg med sjefen for Goldman Sachs i 2013, mens etterforskningen av Goldman og de andre bankene på Wall Street fortsatt pågikk, så omgikkes hun med en mann som hører hjemme i fengsel. I 2011 hadde Levin anbefalt at Justisdepartementet skulle strafferettslig tiltale Blankfein for hans falske og villedende atferd. Senatets underkomité hevdet at han hadde begått mened i vitnesbyrd i 2010 angående bankens rolle i det finansielle krasjet. Likevel kom det ingen siktelse, og i 2013 mottok Clinton i overkant av 225.000 dollar per tale fra Blankfeins firma.

Hillary og Bill Clinton har til sammen tjent 153 millioner dollar (1 milliard kroner!) i kommisjon for taler siden Bill Clinton forlot Det hvite hus. Bare veldig naive mennesker kan tro at disse enorme summene ble betalt for selve talene. De var betaling for utførte tjenester til det amerikanske finans-aristokratiet over en lengre periode.

Clintons Wall Street taler fortjener å bli lest. De gir en uvurderlig utdannelse i den rene kynismen i den amerikanske herskerklassen. Mens Obama-administrasjonen offentlig insisterte på at Dodd-Frank reformene i 2010 var «strenge regler» som ville sikre at krasjet i 2008 «aldri ville skje igjen,» fortalte Clinton privat til hennes publikum i Goldman å ikke bekymre seg. Hun sa at dette var kosmetiske reformene som måtte vedtas av «politiske årsaker» for å gi inntrykk av at regjeringen ikke «sitter stille og gjør ingenting» mens mennesker mistet jobbene sine, boligene og sparepengene.

Blankfein spurte Clinton, med glimt i øyet, hvordan han burde gjennomføre valgkampen, hvis han skulle bestemme seg for å stille som president. Clinton svarte med sin egen kyniske spøk. «Jeg tror du burde forlate Goldman Sachs og begynner å lede et suppekjøkken et sted,» svarte Clinton, til munterhet for de fremmøtte gjestene.

Responsen til publiseringene av disse talene fra den såkalte ‘sosialistiske’ Bernie Sanders avslører den uredeligheten av hele hans presidentkampanje. Mens han framstilte seg i det demokratiske partiets primærvalg som en talsmann for en ‘politisk revolusjon’ mot ‘milliardærklassen’, fungerer Sanders nå skamløst som et hjelpegutt for Clinton-kampanjen. Han formaner hans (nå mye mindre) tilhengerskare til å stemme på ‘milliardærklassens’ foretrukne kandidat; den han hevdet å være motstander av.

Under hans forsøk for å få den demokratiske nominasjonen, oppfordret Sanders gjentatte ganger Clinton til å offentliggjøre transkripsjoner av hennes taler til Wall Street, som hun nektet å gjøre. Han hevdet at talene ville vise henne underdanighet til bankfolk. Nå er de lekket til offentligheten, og underbygger helt hans påstander. Hans stillhet understreker bare dybden av hans politiske svik og uærlighet.

I mellomtiden, avslører e-postene publisert av WikiLeaks til og fra Clintons kampanjeleder John Podesta, den enorme kynismen, der Hillary Clinton forsøkte å fremstille seg selv som en forkjemper for ‘hverdags-amerikanere’, småbedrifter, organiserte arbeidere, minoriteter og kvinner. Hun har overhodet ingen forbindelse til noen folkelig bevegelse eller noen politiske standpunkt som har tjent de 90 prosentene på bunnen av det amerikanske samfunnet. Clinton er avhengig av et nettverk av ‘samfunnsledere’, fagforeningsbyråkrater, akademikere, kjendiser og media-«surrogater», som bruker tom demagogi og identitetspolitikk for å markedsføre hennes varemerke til velgerne.

I en spesielt machiavellisk e-post, diskuterte en av Clintons medhjelpere hvordan han kunne lage en «samling [riff]» av demagogiske uttalelser mot Wall Street i en tale til Deutsche Bank i 2015, «nettopp i den hensikt å ha noe vi kan vise til folk hvis noen spør hva hun sa bak lukkede dører i over to år til alle rikingene.»

«Jeg skrev en lang tirade for henne om økonomisk rettferdighet og hvordan finansnæringen har mistet ansvarlighet,» skrev medhjelperen. «Kanskje det på et tidspunkt vil være verdifullt å dele dette med en reporter og få skrevet en artikkel. Fordelen vil være at når folk sier hun er for nær Wall Street og har tatt imot for mye penger fra bankfolk, så kan vi peke på bevis for at hun ikke var redd for å si sannheten til makten.»

I en annen e-post, bemerket Podesta ærlig at Clinton hatet uttrykket «hverdags-amerikanere,» men Podesta oppfordret henne til å bruke det allikevel. «Jeg vet at hun har begynt å hate hverdags-amerikanere, men jeg synes vi skal bruke det den første gangen hun sier jeg stiller for president, fordi du og hverdags-amerikanerne trenger en forkjemper,» skrev Podesta.

Kynismen i Clintons kampanje kjenner ingen grenser. Hennes ansatte jobbet faktisk for å hjelpe Donald Trump sikre den republikanske nominasjonen, og mente at Clinton ville ha en bedre sjanse til å beseire Trump i valget enn en mer konvensjonell republikansk kandidat. Mediene ble oppfordret til å «ta ham på alvor», og Clinton ble oppfordret til å kritisere Trump, for å «hjelpe ham å sikre sin status som leder» blant de republikanske kandidatene.

Rundt 11.000 av 50.000 e-postene innhentet av WikiLeaks har blitt publisert. Clinton-kampanjens svar på disse avsløringen har vært å skylde på Russland, i tråd med Obama-administrasjonens kampanje for sabelrasling mot Putin-administrasjonen. I et intervju sist helg på Fox News, antydet Podesta at e-postene ikke var ekte, samtidig (og inkonsekvent) som han hevdet at e-postene ble tilegnet av «russerne», som angivelig forsøker å gi valget til Donald Trump.

På fredag hånte Podesta redaktøren av WikiLeaks, Julian Assange, med et bilde av en rekke kokker som forbereder et luksuriøst privat middagsselskap for Hillarys seiersfond. «Jeg vedder på t hummer-risottoen smaker bedre enn maten på den ecuadorianske ambassaden,» skrev Podesta som bildetekst til bildet på Twitter, med henvisning til det faktum at Assange har vært en de facto fange på den ecuadorianske ambassaden i London siden han søkte asyl der i juni 2012. Assange svarte umiddelbart: «Ja, vi skjønner. Eliten spiser bedre enn bøndene de skjeller ut.»