Donald Trumps seier i det amerikanske presidentvalget er et politisk jordskjelv som har eksponert det amerikanske demokratiets terminale krise for hele verden. Så degenerert er borgerskapets styre at det har løftet en obskøn sjarlatan og milliardær-demagog til landets høyeste embete.
Uansett hvilke forsonende utsagn han måtte melde i de kommende dagene, vil en president Trump lede en regjering for klassekrig, nasjonal sjåvinisme, militarisme og politistatlig vold. I tillegg til den utøvende myndigheten, vil alle USAs store politiske institusjoner – inkludert både Kongressen og Høyesterett –være i ytre-høyres hender.
Under Trump vil Amerika ikke bli «great again». Landet vil bli kjørt i grøfta.
Mediekommentatorer – ingen av dem forutså dette resultatet – falt tilbake på nå rutinemessige forklaringer fokusert på ulike identitetsgrupper og hudfarge-baserte stemmemønstre. De ignorerte alle det faktum at valget ble en folkeavstemning om den utstrakte sosiale krisen og forfallet i USA, som Trump var i stand til å kanalisere over til høyre.
Hvem og hva er ansvarlig for Trumps seier?
Først og fremst: Clinton-kampanjen og Det demokratiske partiet, som var uvillige og ute av stand til å presentere et program som kunne tiltrekke seg noen vesentlig populær støtte.
Clinton førte sin kampanje på det laveste og mest reaksjonære nivå. Hun kombinerte påstander om at Trump var en representant for Putin – og siktet på å legge grunnlag for aggresjon mot Russland – med fordømmelser av arbeiderklassen som rasistisk og «privilegert».
For det andre: Barack Obama-administrasjonen – valgt for åtte år siden på løfter om «håp» og «forandring». Obama vant støtte fra store deler av arbeiderklassen – inkludert hvite arbeidere – forbitret over sosial ulikhet og Bush-administrasjonens politikk for krig og sosial reaksjon.
Under to fulle perioder i embetet var han presidenten for endeløs krig, en historisk overføring av rikdom til styringsklassen, og den kontinuerlige erosjonen av levestandarden til det store flertallet av befolkningen.
Obamas store innenrikspolitiske program – Affordable Care Act – var et angrep på helsevesenet pakket inn som en reform. I de siste ukene før valgdagen oppdaget millioner av arbeidere at de står overfor tosifrede økninger i helsekostnadene. Dette var sannsynligvis langt viktigere for å påvirke utfallet av valget enn handlingene til FBI-direktøren James Comey og gjenopptagelsen av Clinton-epost-skandalen.
For det tredje: fagforeningene, som i de siste fire tiårene med økende sosial ulikhet systematisk har arbeidet for å undertrykke klassekampen og opprettholde Det demokratiske partiets politiske kvelertak. De har i tillegg promotert og fremmet en reaksjonær økonomisk nasjonalisme, som er i tråd med Trumps egen plattform.
For det fjerde: Senator Bernie Sanders og de organisasjonene som støttet ham. Sanders sin skrapende kapitulasjon for Clinton – det logiske resultatet av hans strategi om å kanalisere opposisjon inn til Det demokratiske partiet – sørget for at motstanden mot status-quo ville bli monopolisert av det politiske høyre. De mest signifikante av Trumps overraskelser kom i stater hvor Sanders hadde beseiret Clinton med store marginer i Det demokratiske partiets primærvalg.
Bak alt dette var den sentrale ideologiske rollen til identitets-politikken og den systematiske innsatsen for å skjule de virkelige sosiale splittelsene i samfunnet. Det ubøyelige og besatte fokuset på hudfarge og kjønn i løpet av de siste fire tiårene har blitt brukt til å gi Det demokratiske partiet et venstre-dekke for en grundig høyre-orientert politisk dagsorden både i innenriks- og utenrikspolitikk. Samtidig artikulerer det interessene til de mest privilegerte delene av den øvre middelklassen.
Forestillingen om at de grunnleggende skillene i samfunnet er etter hudfarge og kjønn er ikke bare politisk reaksjonær – den er fundamentalt falsk. Demokratene og Clinton ble ofre for sin egen fanesak. De tapte ikke bare i regioner som er overveiende fattige og hvite, men også på grunn av en nedgang i valgdeltagelsen i regioner med flertall av fargede, da afroamerikanske arbeidere og ungdom ikke hadde noen grunn til å støtte status-quo-kandidaten.
Den kommende perioden vil være en av sjokk, opprør og stadig bitrere kamp. Det vil ikke ta lang tid for arbeidere – inkludert de som stemte for ham – å innse hva de har i en president Trump. Samtidig vil de eksplosive splittelsene i statsapparatet som valget er et uttrykk for dukke opp i nye og mer voldelige former.
Det må trekkes bestemte konklusjonene fra dette valgets erfaringer.
I 2016-valget advarte SEP (Socialist Equality Party) og partiets kandidater – Jerry White og Niles Niemuth – om de katastrofale konsekvensene av arbeiderklassens underordning til Det demokratiske partiet og promoteringen av identitetspolitikken. Vi insisterte på at arbeiderklassens interesser – i kampen mot krig, sosial ulikhet og diktatur – bare kunne avanseres gjennom kampen for å forene arbeidere av alle hudfarger, etnisiteter og nasjonaliteter i en felles kamp mot det kapitalistiske systemet.
Disse advarslene er bekreftet. Den grunnleggende og presserende oppgaven som nå framstår ved valget er nødvendigheten av å bygge et revolusjonært sosialistisk lederskap - Det sosialistiske likestillingspartiet (SEP).