Indias forsvarsminister Manohar Parrikar har offentlig oppfordret India til å gi avkall på sitt løfte om å aldri begynne et ‘første angrep’ med atomvåpen.

Da han talte sist torsdag på en boklansering i New Dehli, hevdet Parrikar at politikken med «nei til første bruk», som India har fulgt siden landet proklamerte seg selv som kjernefysisk stat i 1998, er ensbetydende med å «gi bort styrke.»

Han hevdet at «overraskelse» og «uforutsigbarhet» er viktige elementer av militær strategi, og spurte retorisk: «Hvorfor skulle jeg binde meg?»

Parrikar sa India ville være bedre tjent med å holde sine muligheter for kjernefysisk krig åpne, det vil si ved effektivt å true sine viktigste strategiske rivaler, Pakistan og Kina. Ideen er at dersom krig bryter ut, kan India til enhver tid søke å tilintetgjøre dem gjennom en kjernefysisk første angrep. «En nedskrevet strategi» om ingen første bruk, «betyr at du faktisk gir bort styrke,» fortalte Indias forsvarsminister på lanseringen av «Den nye Arthashastra: En sikkerhetsstrategi for India», en samling redigert av brigadegeneral Gurmeet Kanwal, en av Indias fremste militære strateger. «Uforutsigbarhet,» erklærte Parrikar, burde «bygges inn i visse typer politikk.»

Han skrøt deretter av de «kirurgiske angrepene» indiske spesialstyrker hadde utført i slutten av september rettet mot «terrorister» og deres pakistanske «beskyttere» -den første militære handlingen New Delhi offentlig har innrømmet å gjennomføre inne i Pakistan på mer enn fire tiår. Han pekte på angrepene som bevis for «fordelen av overraskelse,» der han hånlig skrøt av at India hadde stedt til hvile pakistanske trusler om å slå tilbake en indisk invasjon med taktiske atomvåpen.

Parrikar hevdet han var bare ga uttrykk for sin egne «tanker» og «følelser», og at den indiske regjeringen ikke har endret sitt kjernefysiske politikk for å gjøre den enda mer truende og aggressiv.

Parrikar sine uttalelser er, for å si det mildt, uvørne og svært provoserende. Ikke bare er han minister med ansvar for Indias militærvesen, men India er midt i en militær krise med sin erkerival Pakistan.

I løpet av denne krisen, som fortsatte å rase denne siste uken med flere dueller med artilleri og maskingevær over grensen, dødsfall og gjensidige påstander om spionasje undere diplomatisk dekke, har Parrikar vært kjent for sin krigshissing.

Han har gjentatte ganger skrytt av at det indiske militærets «kirurgiske angrep» markerer et nytt kapittel forholdet mellom New Dehli og Islamabad. Selv om India ikke «ønsker krig,» har Parrikar lovet å fortsette å forsterke sitt militære press på Islamabad til Pakistan avstår fra all logistisk støtte til islamistiske opprørere i indisk-okkuperte Kashmir, og vil gjøre det, selv med fare for å utløse en full krig.

«Ingen steder i verden,» innrømmet en lederartikkel i den Chennai-baserte avisen Hindu, «kommer høytstående embetsmenn med sine private betraktninger om kjernefysisk doktrine på boklanseringer, og med god grunn. Innehav av atomvåpen, som kan ta titalls millioner av liv, pålegger en plikt av stor refleksjon og selvbeherskelse.» Avisen uttrykte stor bekymring, og la til «De som bruker ord uten omhu, kan det sies, er også tilbøyelige til å handle uten å tenke.»

Kort tid etter Parrikar sin tale, utstedte Indias forsvarsdepartementet en uttalelse som gjentok at hans bemerkninger var hans «personlige mening.» Men ellers har den indiske statsministeren Narendra Modi og hans regjering fra Bharatiya Janata Party (BJP), ikke tatt noen skritt for å ta avstand fra Parrikar sine bemerkninger.

Tvert imot, Modi, da han kom tilbake fra en tre-dagers reise til Japan, gikk ekstra langt i å overøse Parrikar med ros, og erklærte ham en av «juvelene» i hans regjering. «Etter mange år,» fortalte Modi på et BJP-massemøte søndag, «har landet fått en forsvarsminister som har løst problemer med de væpnede styrkene som har ventet i over 40 år. Han har jobbet utrettelig.»

Parrikar sine «personlige» bemerkninger kan faktisk ha blitt godkjent av Modi med sikte på å legge grunnlaget for en endring i Indias kjernefysiske politikk. I sin manifest foran det nasjonale valget i 2014, inkluderte BJP et kort løfte om å «revidere og oppdatere» Indias atompolitikk «for å gjøre den relevant for dagens utfordringer.» Men etter at deler av media reiste bekymringer om at BJP planla å forlate Indias uttalte politikk med «avskrekking» -dvs. at den eneste hensikten med Indias kjernefysiske arsenal er å avskrekke andre makter fra å gjøre landet til mål for et atomangrep – offentliggjorde Modi-regjeringen i løpet av sommeren 2014 at den ikke hadde noen planer om å forandre Indias atompolitikk.

I det minste, vitner bemerkningene fra Parrikar og den blaserte holdningen fra Modi og hans regjering, om krigsviljen som råder i de indiske herskende kretsene.

Islamabad og Beijing vil sikkert ha tatt dette til etterretning.

I løpet av det siste tiåret, har både India og Pakistan raskt utvidet sine kjernefysiske arsenaler, som en del av et større sør-asiatisk våpenkappløp som har vært drevet av Washingtons aggressive kampanje for å utnytte India til sin militærstrategiske offensiv mot Kina.

Som en del av denne kampanjen, har amerikanerne overøst India med strategiske godbiter og veltet den spinkle ‘terrorbalansen’ mellom Sør-Asias rivaliserende atomstater.

Washington har kalt India en viktig forsvarspartner, gitt landet tilgang til de mest avanserte amerikanske våpensystemene og forhandlet frem en unik status for India i verdens overvåkningsregime for atomvåpen, som gjør det mulig for New Delhi å kjøpe sivilt kjernefysisk drivstoff og teknologi, selv om det ikke har underskrevet Ikkespredningsavtalen (NPT). Mens amerikanerne begrunnet sin atomavtale med India i 2008 med påstanden om at den bare gjaldt Indias sivile atomprogram, var Washington godt klar over at den vil gjøre det mulig for India å konsentrere ressursene i sitt nasjonale atomprogram på utvikling av sitt kjernefysiske arsenal.

Det er verdt å legge merket til hva Ashley Tellis sa. Han var medlem av George W. Bush sitt nasjonale sikkerhetsråd og spilte en nøkkelrolle i forhandlingene om den indo-amerikanske kjernefysiske avtalen. Han argumenterte nylig for at Washington burde forlate sin offisielle politikk, som forsøker å begrense Indias utvikling av sitt kjernefysiske arsenal. Dette skulle være en anerkjennelse av landets «verdi» som motvekt til Kina.

Pakistan, skremt av en stadig større strategisk ubalanse med et USA-støttet India, har reagert ved å styrke sin langvarige allianse med Kina og ved å utvide sitt atomprogram, spesielt utvikling og utplassering av ‘taktiske’ atomvåpen, beregnet på slagmarken.

Islamabad har gjentatte ganger advart de siste årene, at hvis India invaderer Pakistan, eller til og med samler sine tropper for å gjøre det, vil Pakistan svare med å bruke taktiske atomvåpen. Som svar, har India latt det bli kjent – til tross for sin politikk om’ingen første bruk’ -at det vil vurdere enhver bruk av taktiske atomvåpen som begrunnelse for å bruke sitt ‘strategiske’ arsenal, det vil si å prøve å utslette pakistanske byer.