Raoul Pecks Den unge Karl Marx

Det er perioder når kunnskapen om natur og samfunn gjennomgår et kvantesprang i løpet av kort tid. I naturvitenskapene er navnene Galileo, Darwin og Einstein forbundet med slike revolusjoner; i samfunnsvitenskapen er det navnene Marx og Engels.

I løpet av få år oppnådde de to mennene en hittil usett idé-revolusjon. De brøt med tysk idealisme og plasserte samfunnsforståelsen på et materialistisk grunnlag. De oppdaget klassekampen som drivkraften i historien og utviklet sosialisme fra en utopi til en vitenskap.

Filmplakaten på tysk

Den fulle og hele betydningen av denne kolossale prestasjonen ble først over tid anskueliggjort. Marxismen la det teoretiske grunnlaget for arbeidsklassens første masseparti, det tyske sosialdemokratiet ledet av August Bebel, og den første seirende proletariske revolusjonen, Oktoberrevolusjonen i Russland for 100 år siden.

Mens stalinismen ødela Sovjetunionen er marxismen mer aktuell i dag enn noen gang før. Den globale finanskrisen, uhyrlige nivå av sosial ulikhet, voksende militarisme og fremveksten til prominens av ekstreme høyreorienterte figurer som Donald Trump i USA – alt dette har ledet mange til å henvende seg til Marx for å finne en vei ut av kapitalismens blindgate. Selv Marx sine motstandere er tvunget til å ta hans innsikter alvorlig igjen.

Den haitisk-fødte regissøren Raoul Peck har satt seg fore å presentere marxismens formative år på film. Han er meget klar over temaets aktualitet. «I en tid hvor verden er i unntakstilstand på grunn av finanskrisen, opplever Karl Marx uventet interesse,» skriver han i et bidrag til filmen. Mer enn 25 år etter Berlin-murens fall var det nå mulig «å returnere til Karl Marx sitt bidrag til vitenskapen uten skyldfølelse». Filmens oppgave, forklarte han, er «å oppdage det virkelige bidraget fra denne vitenskapelige og politiske tenkeren.»

Samarbeidet mellom Marx og Engels

Den unge Karl Marx fokuserer på en strengt avgrenset tidsperiode. Den begynner i mars 1843 med stengningen av Rheinische Zeitung, som Marx ledet som redaktør, og avsluttes med forfatterskapet av Det kommunistiske manifest på slutten av 1847. Dette er årene hvor Marx og Engels brøt med de småborgerlige demokratene og etablerte det teoretiske grunnlaget for den moderne sosialistiske arbeiderbevegelsen.

Jenny Marx (Vicky Krieps), Karl Marx (August Diehl) og Friedrich Engels (Stefan Konarske). © Frédéric Batier, Neue Visionen Filmverleih [Photo: Kris Dewitte, Neue Visionen Filmverleih]

Filmen skildrer hendelsene disse årene i streng kronologisk rekkefølge, med fokus på det tette samarbeidet mellom Marx og Engels. Den retter også oppmerksomhet mot bidragene fra Marx sin kone Jenny von Westphalen, og kona til Engels, den irske arbeideren Mary Burns. Dette fokuset på Marx og Engels utgjør filmens styrke. Peck viser levende hvordan de to inspirerer hverandre og utvikler et nært personlig vennskap.

Peck, som ble kjent med marxismen som student i Vest-Berlin på 1970-tallet, avstår fra ethvert forsøk på å konstruere en kontrast mellom den «romantiske» og «skjulte idealisten» Marx og den materialistiske Engels, som var gjengs blant «vestlige marxistiske» kretser på den tiden. Filmen identifiserer gjentatte ganger Marx som en «stor materialist» og utdyper det revolusjonære grunnlaget for vennskapet mellom Marx og Engels: deres besluttsomhet om ikke å avfinne seg med de eksisterende betingelsene for utnyttelse, og de halvhjertede småborgerlige demokratene.

Den aller første scenen skildrer en brutal massakre av fattige mennesker som samler tørr ved i en skog, et straffbart lovbrudd i henhold til den tidens lov. En artikkel Marx skrev fra Rheinische Zeitung siteres: «Folket ser straffen, men det ser ikke forbrytelsen. Og fordi det ikke ser noen forbrytelse der det er straff, bør dere frykte det, for det vil ta sin hevn.»

Forbudet mot Rheinische Zeitung, som hele tiden var nødt til å gå til innrømmelser overfor den prøyssiske sensuren, fører til en voldsom konflikt mellom Marx og ung-hegelianerne, som klandrer den stridbare polemikken til Marx for forbudet.

Marx svarer: «Alt dere tenker på, er hårkløveri over ord. Dere skriver vage litterære vurderinger og vage oppsummeringer av vage politiske idéer. Dere ung-hegelianere og fritenkere, som dere kaller dere på jakten etter godkjenning, fortsetter å trives! Jeg er lei av å kjempe med nålestikk. Jeg er blitt lei av hykleri. Vi er forbudt. Vær det!»

Marx selv skrev 16 år senere om sin utvikling på den tiden: «I årene 1842 til 43, som redaktør for Rheinische Zeitung, befant jeg meg først i den pinlige posisjonen å måtte diskutere det som er kjent som materielle interesser. Drøftelsene i den rhinske Landtag om skogs-tyveri og oppdelingen av land-eiendommer ... førte meg for første gang til å rette oppmerksomheten mot økonomiske spørsmål.»

Marx protesterte mot «ekkoet av fransk sosialisme og kommunisme, noe iblandet filosofi,» som var «merkbart i Rheinische Zeitung,» og kalte det «dilettanteri». Hans tidligere studier tillot ham imidlertid ikke å «kunne uttrykke noen oppfatning om innholdet av de franske teoriene.» Det var derfor at «da utgiverne av Rheinische Zeitung kom til den feilaktige oppfatningen om at en mer tilpassende politikk fra avisens side kunne føre til opphevelsen av dødsdommen som var felt over den, at jeg ivrig grep muligheten til å trekke meg fra det offentlige rom til mitt studie-kammer.»

Et av de viktigste fokuspunktene i filmen er Engels sine erfaringer i England fra sin fars tekstilvirksomhet i Manchester – der Engels fungerte som kontorist – og de forferdelig bo-kvarterene til arbeiderklassen. Engels fikk tilgang til arbeidernes bo-områder, takket være kjæresten Mary Burns – men ikke uten å få seg en nese-styver i prosessen. Der samler han materialet til sin bok The Condition of the Working Class in England (Arbeiderklassens betingelser i England), som ble publisert i 1845.

Dette verket er ikke bare «en forferdelig anklage mot kapitalisme og borgerskapet,» som Lenin sa senere. «Engels var den første til å si at proletariatet ikke bare er en lidende klasse; at det faktisk er den skandaløse økonomiske tilstanden til proletariatet som driver det uimotståelig fremover og som tvinger det til å kjempe for sin endelige frigjøring. Og det kjempende proletariatet vil hjelpe seg selv

Filmen viser ganske riktig at det var Engels som pekte for Marx på betydningen av de klassiske engelske økonomenes skrifter. Hans artikkel «Utkast til en kritikk av nasjonaløkonomien,» utgitt av Engels i begynnelsen av samarbeidet om De tysk-franske årbøkene, forespeilte mange av idéene som Marx senere utviklet grundigere i Kapitalen.

I en senere scene – en av de morsomste i filmen – treffer Engel, Marx og Mary Burns en arbeidsgiver-bekjent av Engel senior i en London-klubb. Entreprenøren som sysselsetter barn på sin fabrikk, fastholder at nattskift ikke påvirker barnas helse. «Du mener, nattskiftene påvirker ikke din helse,» parerer Mary Burns den målløse arbeidsgiveren.

Raoul Peck har valgt tyske skuespillere for hovedrollene i filmen, som er en fransk-tysk-belgisk samproduksjon. August Diehl gjør en overbevisende Marx, og kombinerer rett-fra-levra-tale og vidd, med autoritet. Stefan Konarske spiller en sjarmerende Engels, som kanskje er en tanke for innsmigrende.

Vicky Krieps er en veldig troverdig Jenny Marx, som forlot sitt aristokratiske opphav for å dele skjebnen til en emigrant og en revolusjonær – og ikke angret det et øyeblikk. Hannah Steele spiller Mary Burns som en opprørsk og uavhengig irsk kvinne, selv om det ikke er bekreftet at hun ble kjent med Engels som lederen av opprørske arbeidere på fabrikken til Engels senior, som filmen antyder.

Støtterollene fylles også godt. Olivier Gourmet presenterer en noe pedantisk Proudhon, og Alexander Scheer er en klumsete Weitling, som taler med blomstrete fraser.

Politiske konflikter

Marx og Engels utviklet sitt historisk-materialistiske perspektiv under oppløpet til den borgerlige revolusjonen som feiet over Europa i 1848, gjennom heftig polemikk med representanter for tendenser som artikulerte interessene til borgerlige og middelklasse-sjikt, så vel som konservative håndtverkere.

Filmen gir mye plass til disse tvistene. I løpet av filmen presenteres vi blant annet for ung-hegelianerne Max Stirner og Bruno Bauer, redaktøren av De tysk-franske årbøkene Arnold Ruge, den franske sosialisten Pierre Proudhon, De sanne sosialistene Moses Hess og Karl Grün, og den utopiske Wilhelm Weitling.

Selv om dialogene i vesentlig grad er basert på originale kilder, er det ofte vanskelig å forstå hva tvistene handler om. En grunn er handlings-dramaet. Filmen forsøker å skildre livet til hovedpersonene – begge er ennå ikke 30 – i alle sine aspekter: kjærlighet, fødsel, syndighet, materiell elendighet, konflikter med foreldrene, osv. Peck sa at han hadde til hensikt å sette Marx den «skjeggete gamle mannen» til side, og gjenopplive «utforskningene til denne fantastiske trioen ... i et eksplosivt Europa under sensurens hæl og på terselen til den borgerlig-demokratiske revolusjonen.»

Som resultat blir konfliktenes politiske innhold ofte uklart. Før seeren har fått grep på ett emne, beveger filmen seg videre til neste scene. Her ville et noe langsommere tempo vært ønskelig. Det er verdt å se filmen to ganger.

Sammenfatningen av prosesser som utviklet seg over en lengre periode til én enkelthendelse, skaper også problemer. Dramatisk kan dette være berettiget, men det trivialiserer filmen.

I virkeligheten ble Marx og Engels kjent med hverandre over en lengre periode. Engels hadde allerede møtt Marx i Köln mens Marx fortsatt var ansvarlig redaktør for Rheinische Zeitung, der Engels også skrev for avisen. Deres første møte i Köln var kjølig fordi Marx allerede hadde brutt med ung-hegelianerne, mens Engels fortsatt støttet dem. Likevel, før de begynte på sitt livslange vennskap i Paris, hadde de allerede kjent og verdsatt hverandres arbeid.

I filmen derimot møter Marx og Engels hverandre i Paris-leiligheten til Arnold Ruge (bortsett fra et tilfeldig møte i Berlin), og begynner med et munnhuggeri for så å forsøke å overgå hverandre med gjensidige komplimenter, for til slutt å forsegle vennskapet med et parti sjakk og mye alkohol – alt på én dag. Dette virker kunstig og mangler troverdighet.

Marx og Engels blir venner over et parti sjakk. © Kris Dewitte, Neue Visionen Filmverleih [Photo: Kris Dewitte, Neue Visionen Filmverleih]

Påfølgende scene er enda mer triviell. Det bedrukkede paret stavrer langs Paris-gatene, Marx spyr i rennesteinen for så å snøvle: «Vet du, jeg tror jeg har forstått noe. Filosofene har bare tolket verden på ulike måter. Poenget er imidlertid å endre den.» Dette er den pinligste scenen i hele filmen.

Faktisk representerte Marx sine Teser om Feuerbach, der tese nummer 11 siteres her, et enormt fremskritt i utarbeidelsen av det historisk-materialistiske perspektivet. Marx og Engels hadde imøtegått idealismen til Hegel og ung-hegelianerne, og hadde vendt seg til Ludwig Feuerbachs materialisme. Hans materialisme var imidlertid passiv og kontemplativ fordi, som Marx sa det: «han begrep ikke betydningen av ‘revolusjonær’, av ‘praktisk-kritisk’ handling».

Anliggendet for Marx var ikke å sette forandring av verden opp mot tolkning av den for å fremme en slags blind aktivisme, som denne scenen antyder. I stedet understreket Marx at verden bare kan forstås skikkelig ved å inkorporere menneskelig praksis. Det gir da grunnlag for bevisst å kunne forandre den.

De rettferdiges forbund

Den siste tredjedelen av filmen omhandler aktivitetene til Marx og Engels i De rettferdiges forbund. Den viser at selv på den tiden jobbet de intenst for å etablere et internasjonalt arbeiderklasseparti. I Brüssel grunnla de Den kommunistiske korrespondansekomitéen, som var i stand til å etablere forbindelser med en rekke land. I begynnelsen av 1847 meldte de seg inn i De rettferdiges forbund, som var grunnlagt i 1836 av tyske arbeidere og skreddere som var tvunget i eksil. Forbundet talte for en politisk og sosial revolusjon, og hadde forgreninger i flere land.

Marx ved kongressen til De rettferdiges forbund. © Frédéric Batier, Neue Visionen Filmverleih [Photo: Kris Dewitte, Neue Visionen Filmverleih]

Marx og Engels jobbet med å basere Forbundets praksis på et godt gjennomtenkt, vitenskapelig program. Dette krevde en streng kamp mot ulike småborgerlige tendenser, som utøvde betydelig innflytelse på Forbundet. Filmen rekonstruerer de politiske kampene som raste i Forbundet med stor intensitet. Her distraherer også de opphetede argumentene noen ganger for innholdet av de omstridte sakene.

Marx sin konfrontasjon med Proudhon behandles i en rekke scener. Tidlig i filmen er Karl og Jenny Marx tilstede ved en bankett i Paris, der den omsvermede middelklasse-sosialisten og anarkismens forløper taler. Marx kritiserer hans berømte frase «eiendom er tyveri», som Jenny hånende omtaler som «å gå i ring». Hvis eiendom er tyveri, hva er da tyveri – feil-anskaffelse av eiendom?

Likevel forblir forholdet til Proudhon vennlig. Men når Proudhon publiserer sitt arbeid Fattigdommens filosofi i 1846, svarer Marx med Filosofiens fattigdom. Boken river Proudhons teorier fra hverandre og besvarer dem med den første systematiske presentasjonen av historisk materialisme.

Mye tid i filmen vies også polemikkene med Wilhelm Weitling, en skredder som hadde spilt en ledende rolle i etableringen av De rettferdiges forbund. Weitling forsvarte kommunistiske idéer, som han forsøkte å realisere med utopiske metoder. Marx og Engels prøver å overbevise ham om at arbeiderklassen trenger en vitenskapelig teori og ikke kan være tilfreds med propaganda basert utelukkende på moral og følelser.

Til slutt er det et åpent brudd. Etter at Weitling på et møte proklamerer at «hundre tusen væpnede proletarer, med hjelp av førti tusen kriminelle» er tilstrekkelig «for å få slutt på borgerskapets tyranni,» svarer Marx: «Å forsøke å mobilisere arbeidere uten å tilby dem en doktrine som er konstruktiv er et uærlig og arrogant spill med en inspirert profet på den ene siden og målløse små-tenkere på den andre.»

Den dypt fornærmede Weitling peker på tusenvis av brev «som beviser for meg at mitt beskjedne arbeid er av større betydning for saken enn salong-doktriner, fjernt fra de lidende menneskene.» Marx brøler sint tilbake: «Uvitenhet har ikke hjulpet noen, noen gang.»

Til slutt forlater Weitling rommet med bemerkningen: «Jeg vil bli guillotinens første offer. Så er det din tur. Så vennene dine. Og til slutt vil du kutte av deg din egen nakke. Kritikken fortærer alt som eksisterer. Og når ingenting er igjen, fortærer den seg selv.»

Denne scenen er tvetydig. Den kan tolkes som en kritikk av Marx sin kamp for programmatisk og teoretisk klarhet. Peck, som det klart fremgår av hans film, har ingenting til felles med de som gjør marxismen ansvarlig for stalinismens forbrytelser. Men i en kommentar til filmen uttrykte han også mistillit med «alle dogmer, inkludert ‘marxismen’» – uten å spesifisere hva han mener med «marxisme» i anførselstegn.

Det er også slående at filmen slutter – til tonene av en Bob Dylan-sang – med en rask sekvens av bilder av katastrofer, viktige hendelser, politiske figurer og protester fra de siste 100 årene. Den har bilder av Che Guevara, Patrice Lumumba og Occupy-bevegelsen, men ikke av Lenin og Trotski og Oktoberrevolusjonen. På den måten glorifiserer Peck nettopp den typen småborgerlig politikk som Marx fullstendig avviste, hvilket filmen så levende presenterer.

Raoul Peck ble født på Haiti, vokste opp i Zaire (Kongo), i USA og i Frankrike, og studerte i Berlin. Politisk var han alltid nærmere antiimperialistiske nasjonalist-bevegelser enn revolusjonær marxisme. To av hans mest kjente filmer omhandler Patrice Lumumba, den første statsministeren for et uavhengig Kongo, som ble myrdet av CIA da Peck levde der som barn. Peck var kulturminister på Haiti fra 1996 til 1997.

Pecks medforfatter Pascal Bonitzer, har en lang historie fra den franske «venstre»-filmen. Han spilte en fremtredende rolle i filmtidsskriftet Cahiers du Cinema, på en tid da det gjennomgikk en maoistisk, post-strukturalistisk fase på begynnelsen av 1970-tallet.

Det må derfor antas at noen av filmens svakheter ikke bare er resultat av vanskeligheten med tilstrekkelig å skildre komplekse teoretiske diskusjoner innen en to-timers film, men også av visse forbehold om marxismen fra filmskapernes side.

Dette påvirker imidlertid ikke filmens konklusjon. Marx og Engels opplever stor suksess når De rettferdiges forbund i 1847 forvandles til Kommunistforbundet og endrer sitt sentrale slagord fra «Alle mennesker er brødre» til «Proletarer i alle land, forén dere». Kommunistforbundets andre kongress, med representanter for 30 avdelinger fra syv land, inkludert USA, bestiller så Marx og Engels til å skrive sitt program, Det kommunistiske manifest.

Filmen slutter med Marx, Engels og Jenny som arbeider intensivt med Det kommunistiske manifestet og med høytlesning av avsnitt fra dette fremragende historiske dokumentet.

Hvis filmen, til tross for sine svakheter, oppfordrer ungdom til å studere marxismen, da oppfyller den en viktig oppgave.

Loading