Trump-administrasjonens nesten totale stillhet om sine planer for det afrikanske kontinentet har blitt en slags klisjé blant kommentatorer om afrikansk politikk. Faktisk opprettholder den amerikanske regjeringen et nesten militært hemmelighetskremmeri om sine utenlandske politiske aktiviteter, ikke bare i Afrika, men i Midtøsten, Sørøst-Asia, Øst-Europa og andre steder rundt om i verden.

Til tross for det relative hemmeligholdet, kan konturene av Trumps Afrika-politikk likevel utledes fra regjeringens åpningstrekk på kontinentet. Disse må forstås som en utvekst av krisen i amerikansk imperialisme og den verdensomspennende militaristiske offensiven den har gjennomført siden oppløsningen av Sovjetunionen for mer enn et kvart århundre siden.

Den knallharde korporative og militaristiske karakteren av Trumps planer i Afrika er tydelig. Dette understrekes fra starten av ved valget av sentrale ledere for ulike amerikanske operasjoner på kontinentet

Trump har valgt pensjonert oberst i luftvåpenet Rudolph Atallah som leder for Afrika-avdelingen i Det nasjonale sikkerhetsrådet (NSC). Atallah var tidligere leder for det amerikanske treningsprogrammet som brukes for å forberede amerikanske soldater og tjenestemenn for utplassering til området. Trump førstevalg for å lede utenriksdepartementets Afrika-avdeling inkluderer Jeff Krill. Han var tidligere visepresident for Kosmos Energy, et selskap med betydelige økonomiske interesser i Vest-Afrika. Andre utnevnelser er pensjonert etterretningsoffiser Charles Snyder.

Trump-regimets første militære trekk viser tydelig dets vilje til å intensivere den nykoloniale afrikanske politikken til de fire tidligere administrasjonene. De forsøker intet mindre enn en ubetinget underordning av kontinentets økonomi, ressurser og arbeidskraft til den amerikanske herskerklassens ønske om profitt.

I løpet av sine første tre måneder i embedet, godkjente Trump store utvidelser av intervensjonene utført av det amerikanske hovedkvarteret for Afrika (AFRICOM). Intervensjonene er i Somalia, Libya, Nigeria og flere andre hemmeligholdte sentral- og vest-afrikanske land.

Trump favoriserer angivelig å gi de amerikanske militære sjefene i Afrika stort spillerom til å føre krig i totalt hemmelighold og uten autorisasjon fra den sivile regjeringen. På torsdag, ga Det hvite hus amerikanske bakkestyrker økte fullmakter til å gjennomføre luftangrep i store områder av Somalia, som offisielt ble stemplet «områder av aktive krigshandlinger» underlagt retningslinjer for krigssoner når det gjelder hva som kan bombes.

Den nye presidenten har gitt opp unnskyldningen, hele tiden brukt av Obama, at det er meningen de stadig voksende amerikanske krigsoperasjonene på kontinentet skal gi en gjensidig gunstig økonomisk utvikling.

Retningen som forretningsforbindelsene mellom USA og Afrika vil ta under Trump, ble vist i midten av mars. Da avviste Det hvite hus å gi unntak fra sitt innreiseforbud til rundt 100 afrikanske bedriftsledere som ønsker å komme inn i USA for å delta på et viktig forretningsforum, 2017 African Global Economic and Development Summit.

I motsetning, vil mer enn 50 afrikanske militære tjenestemenn få lov å møte med ledere av AFRICOM i USAs militære hovedkvarter i Stuttgart i Tyskland nå i april.

Leder for AFRICOM, general Thomas D. Waldhauser, uttrykker sin begeistring i panegyriske ordelag om muligheten til å dyrke samarbeidspartnere blant Afrikas nasjonale eliter: “Vi er svært interessert i å lytte til våre afrikanske partnere, hva noen av deres bekymringer er, hva de ønsker fra AFRICOM … Vi er veldig, veldig spente på det.”

Den demokratiske republikken Kongo (DRC) er et land som har vært åsted for noen av de verste imperialistiske forbrytelsene mot det afrikanske kontinentet. Det har dukket opp helt i sentrum av Trump-administrasjonens kontrarevolusjonære sosiale og økonomiske planer for Afrika.

I februar, ble Trump-administrasjonen kvitt de minimale restriksjonene på amerikanske selskapers samarbeid med leiesoldater i Kongos krigsherjede østlige provinser. Lekkasjen av dekretet om “mineraler fra konfliktsoner,” det eneste viktige strategidokumentet om Afrika så langt, synes å være et beregnet politisk signal. Det sender et umiskjennelig budskap om at området er “fritt vilt” til amerikanske selskaper og deres militaristiske kollaboratører på kontinentet. Dekretet signaliserer også den amerikanske regjeringens villighet til den voldelige oppstykkingen, om nødvendig, av Kongos regjering og en fullstendig plyndring av landet naturrikdommer.

Kongos historie etter Sovjetunionens fall viser alle de grunnleggende funksjonene i amerikansk utenrikspolitikk slik den har utviklet seg i løpet av de siste 25 årene. Over de siste kvarte århundret, har Washington knust store deler av den politiske og sosiale orden i mye av den semi-koloniale og koloniale verden. De har knust nettopp den politisk orden som understøttet det amerikanske verdensherredømmet siden 1945, på vegne av kortsiktige økonomiske mål som ønskes av dominerende deler av amerikanske kapitalkrefter. I Kongo, akkurat som i Irak, Jugoslavia, Somalia, Syria, Libya og Afghanistan, har den amerikanske regjeringen veltet regjeringer og etablert nye former for kolonistyre, administrert av Quisling-regjeringer, leiesoldater, ekstremister og krigsherrer, støttet opp av USA luftstyrker, “rådgivere” fra spesialstyrker og paramilitære CIA-styrker.

Kongo, som antageligvis har de mest verdifulle forekomstene av naturressurser av alle land i hele verden, har vært offer for noe av de verste av Washingtons rovdrift. I løpet av 1990-tallet, mens de borgerlige ideologene feiret “Historiens slutt”, orkestrerte den amerikanske staten en stedfortrederkrig som førte til drapet på omtrent 5,5 millioner kongolesere.

Militser, rekruttert fra Uganda og Rwanda, og trent av amerikanske kommandosoldater, inngikk avtaler med amerikanske selskaper selv før de startet Den andre krigen i Kongo i 1998. Forholdet ble så nært at en kommandant for disse leiesoldatene fikk låne et privat jetfly av et amerikansk gruveselskap.

“Opprørs”-leiesoldatene som ble gitt makt av USAs stedfortrederkrig, har hatt direkte kontroll av mineralene siden den gang. Støttet av Washington og amerikanske marionettregimer i Rwanda og Uganda, fungerer de som lokale rentenister, sikkerhetsstyrker og entreprenører for slavearbeid på vegne av amerikansk kapitalkrefter.

De stadige kampene mellom den stadig økende antallet militser har vært forferdelig for sivilbefolkningen. Over 70 væpnede grupper er i dag aktive i Øst-Kongo, inkludert kampgrupper tilknyttet de ugandiske Allied Democratic Forces, burundiske National Liberation Forces, ‘De demokratiske kreftene for frigjøring av Rwanda’ (FDLR), M23 og medlemmer av det rwandiske militæret som organiserte det brutale folkemordet i 1994.

Amerikanske styresmakter gir næring til kriger og selskapenes plyndring over hele kontinentet, som samtidig skaper massesult og gjør millioner til flyktninger. Samtidig har Det hvite hus kunngjort milliarder av dollar i kutt i hjelp mot hungersnød og sykdoms-forebyggende programmer i Afrika sør for Sahara.

Trump-administrasjonen har foreslått å kutte det totale amerikanske bistandsbudsjettet med en tredjedel. Dette skjer nettopp mens det kommer advarsler om en sultkatastrofe av historisk omfang, med 20 millioner liv truet i Somalia, Nigeria, Sør-Sudan og Jemen. Kuttene er et spesielt ondsinnet angrep mot de mest undertrykte og sårbare medlemmene av samfunnet.

Da han kunngjorde kuttene, lovet Trump å “redusere eller avslutte finansiering av internasjonale organisasjoner hvis oppdrag ikke vesentlig fremmer amerikanske utenrikspolitiske interesser.” Alle “besparelsene” skapt av disse kuttene er lommerusk i forhold til Trumps løfter om 54 milliarder dollar i nye militærutgifter.

Amerikanske kutt i u-hjelp vil ramme Kongo spesielt hardt, der FN-oppdraget er blant de ledende mottakerne av amerikansk utenrikshjelp over hele verden. Snarere enn av økonomiske hensyn, er kuttene et politisk tiltak. Det er beregnet på å øke presset på regjeringen til president Joseph Kabila, under forhold der Kongo allerede stuper inn i stadig dypere kaos.

I forrige uke, førte protester i Kinshasa mot Kabila-regjeringen til sammenstøt mellom demonstranter og statlige styrker. Kjempere fra Kamwina Nsapu-militsen drepte og halshugget dusinvis av kongolesiske sikkerhetsstyrker i et bakhold i Lulua-provinsen. FNs etterforskere har rapportert funn av 23 massegraver i Øst-Kongo denne uken.

De politiske formålet bak kuttene i bistand vises i hvordan Det hvite hus samtidig forlanger en stor reduksjon i FNs fredsbevarende oppdrag i Kongo.

USAs ambassadør til FN, Nikki Haley, kom med kraftige retoriske angrep mot den kongolesiske regjeringen. Samtidig stemte organisasjoner denne uken for å redusere sitt fredsbevarende oppdrag i Kongo med 20 prosent. Haley, som hadde presset for en mye større reduksjon, fra 19.000 til 3000, fordømte Kabila-regjeringen i sterke ordelag, som “korrupt” og for å “drive rovdrift på sine borgere.”

“FN hjelper en regjering som viser aggressiv adferd mot sitt eget folk. Vi bør ha anstendighet og sunn fornuft til å avslutte dette,” sa Haley den 29. mars.

Kongos regjering var, fra 1965 til 1991, Washingtons viktigste allierte i de anti-sovjetiske kampanjene i Afrika. Det faktum at den amerikanske herskerklassen nå krever en total ydmykelse av Kongo, som for ikke lenge siden var bærebjelken i den amerikanske etterkrigs-orden i Afrika, viser tydelig de endringene som har skjedd i den strategiske retningen i amerikansk imperialisme.

I Afrika og resten av verden, markerer Trumps politikk en avgjørende forandring av USA til den mest destabiliserende faktoren i verdenspolitikken.