Hillary Clintons bok Hva Skjedde, utgitt 13. september, er den tidligere presidentkandidatens egen beretning om 2016-valget.

Clintons bok bærer alle kjennetegn av et verk nøye konstruert av et team av medforfattere. Den er ikke så mye politisk memoarlitteratur som den er Det demokratiske partiets halvoffisielle beretning om valgnederlaget. Delene om Clintons personlige liv og tanker er stort sett fiktive, skrevet for å påvirke ulike politiske grupperinger.

Clintons teori om valget, hentet fra artikler i New York Times og Washington Post, proklameringer fra etterretningstjenestene og uttalelser fra høytstående funksjonærer i Det demokratiske partiets apparat, utgjør en stor konspirasjonsteori, hvor bevegelsen i store menneskemasser er redusert til resultatet av konspiratoriske handlinger, utført av individer som var ute etter å skade Clinton fordi hun er en sterk kvinne som elsker frihet og demokrati.

Clintons Hva Skjedde handler overhodet ikke hva som faktisk skjedde. Hun evner ikke, sammen med sine medforfattere, å gi en virkelig politisk redegjørelse for hvorfor hun tapte valget.

Som Clinton ser det, var valgutfallet ikke et resultat av sosiale, politiske og økonomiske utviklingstrekk i samfunnet. Snarere ble det bestemt av to konspirasjoner. Den første, FBI-direktøren James Comeys intervensjon i valgkampen, har en grad av troverdighet. Den andre, Vladimir Putins angivelige innsats for å undergrave valget, er en innbilning. Men ingen av disse komponentene av Clintons teori kan forklare hvorfor 63 millioner mennesker stemte for hennes motstander.

Clintons vurdering av sin egen kampanje kan oppsummeres som følger:

Demokratenes presidentkampanje 2016 hadde en riktig politisk orientering, fremmet riktig politikk, fulgte en riktig strategi og var godt organisert og ledet.

Hillary Clinton, som individ og kandidat, gjorde noen relativt små feil, bl.a. å holde betalte taler for Goldman Sachs og å ordlegge seg feil ved beskrivelsen av den fattige befolkning på landsbygda og arbeiderklassen. Men disse feilene alene kunne ikke ha ført et vesentlig antall velgere til å stemme mot henne.

Clinton var, med Barack Obamas ord, den «mest kvalifiserte» kandidaten. Ifølge bokens framstilling hadde hun all rett til å anta, som hun gjorde helt opp til noen timer før hun innrømmet nederlaget, at hun ville bli innviet som president 20. januar 2017.

Det faktum at den «minst kvalifiserte» kandidaten vant valgkollegiet og derfor presidentembedet, var et resultat av eksterne krefters inngrep: nemlig den uhellige alliansen av Vladimir Putin og Julian Assange. Det uventede resultatet var på grunn av «den skamløse informasjonskrigen som ble ført fra Kreml», er selve kjernen i boken.

En anmelder bemerket med velvilje at boken kan leses som en «spionroman». Clinton peker selv på ironien i å skrive en politisk memoarbok som om det skulle omhandle et mordmysterium:

Jeg var ikke bare en tidligere kandidat som prøvde å finne ut hvorfor hun tapte. Jeg var også en tidligere utenriksminister bekymret for vår nasjons nasjonale sikkerhet ... Den omfattende mappen av utklipp på pulten min vokste tykkere og tykkere ... Til tider følte jeg meg som CIA-agent Carrie Mathison fra TV-serien Homeland, som desperat prøver å få grep på en uhyggelig konspirasjon, og derfor fremstår mer enn bare litt oppskjørta.

Dette er hva Clinton mener skjedde i valget: det amerikanske folket stemte feil vei, og nå er det hennes jobb å «etterforske forbrytelsen». Det er politi-tenking, og ganske banalt som sådan.

La oss se nærmere på Clintons argument.

2016-valget som de falske nyhetenes triumf

Clintons første kapittel argumenter for at Amerika ved utgangen av 2016 var et flott sted å leve. Hun skriver:

Det hadde vært syttifem måneder i strekk med vekst i antall arbeidsplasser under president Obama, og inntektene for de nedre 80 prosent av befolkningen begynte endelig å stige. Tjue millioner flere hadde helseforsikring takket være Affordable Care Act, den utgående administrasjonens største lovgivningsmessige prestasjon. Kriminaliteten var fortsatt på historisk lavnivå. Vårt militære var fortsatt det langt sterkeste i verden.

«Dette er kjente, verifiserbare fakta», skriver hun. Men, «Trump sto der oppe foran hele verden og sa det motsatte.» Han «malte et bilde av et bittert, ødelagt land jeg ikke kjente igjen.»

Ifølge Clinton viser «fakta» at alt står bra til i Amerika. Hvis noen sier noe annet, da uttrykker ikke han eller hun bare en mening, men fremmer et «alternativt faktum» eller en «falsk nyhet».

Clinton fortsetter: «Å lytte til Trump føltes nesten som om det ikke var noe sånt som sannhet lenger. Det føles fortsatt slik.»

I dette åpningskapitlet fremlegger Clinton argumentet om at historien om 2016-valget er historien om hvordan «falske nyheter» fikk feste i den amerikanske befolkningen og gjorde den mottakelig for Trumps påstander om at noe var galt med det amerikanske samfunnet, og det amerikanske politiske establishmentet.

Som hun utlegger det: «WikiLeaks ... bidro til å akselerere fenomenet som til slutt ble kjent som falske nyheter.»

Hvordan gjorde WikiLeaks det? Delvis ved å lekke tekstene til smiskende taler Clinton holdt for Goldman Sachs og andre Wall Street-firmaeer, der hun fikk hundretusenvis av dollar i honorarer fra nettopp de oligarkene og parasittene hennes manns politikk hadde bidratt til å berike. Clinton bestrider ikke nøyaktigheten av transkripsjonene. Så viser det seg altså at innholdet av de «falske nyhetene» som hun beklager er «sanne nyheter», dvs. sannheten.

Likevel sukker hun tungt over de «ville fortellingene» som spres om de «forferdelige tingene jeg må ha sagt bak lukkede dører, og hvordan jeg som president for alltid ville vært i lomma på de skumle bankmennene som hadde betalt mine talehonorarer.»

Hun forklarer at hennes taler, og de sekssifrede honorarene hun mottok, var helt på sin plass.

«Livet mitt etter å ha forlatt politikken viste seg å være ganske bra», skriver hun. «Som mange tidligere regjeringsrepresentanter oppdaget jeg at organisasjoner og bedrifter ville at jeg skulle tale til dem om mine erfaringer, og dele mine tanker om verden - og de ville betale meg en pen slant for å gjøre det. Jeg likte at det var en måte for meg å tjene et veldig godt levebrød, uten å jobbe for et bestemt foretak, eller sitte i noen styrer. Det var også en anledning til å møte interessante mennesker.»

Men hun innrømmer at hun ikke forsto at vanlige mennesker, med sine begrensede perspektiv, kanskje ser ting annerledes. «Jeg burde ha innsett at det ville gi dårlig ‘inntrykk’, og holdt meg unna Wall Street. Det gjorde jeg ikke. Det tar jeg på meg.»

Alle Clintons angivelig åpenhjertige innrømmelser av feil er lignende utalelser. Hvorvidt spørsmålet er millioner i talehonorarer fra Wall Street eller sleivete uttalelser om å frata kullgruvearbeidere jobben, var det ingenting essensielt feil i det hun sa, bare at hun ikke evnet å forutse reaksjonen til de uvitende massene.

Sosialismens gjenkomst

Clinton innrømmer to store valgoverraskelser: støtten for en sosialistisk politikk reflektert i masseoppslutningen for den angivelige sosialisten Bernie Sanders i demokratenes primærvalg, og sammenbruddet av oppslutning for hennes kampanje i arbeidsklassens minoritetsgrupper på valgdagen.

Når det gjelder primærvalgene, skriver Clinton: «Ingenting i min erfaring fra amerikansk politikk antydet at en sosialist fra Vermont kunne greie å skape en troverdig kampanje for Det hvite hus.» Men Sanders «fanget opp kraftige emosjonelle strømninger i velgermassen.»

Hun legger til: «Da en Des Moines Register-meningsmåling i januar 2016 fant at 43 prosent av sannsynlige demokratiske velgere i Iowa identifiserte seg som sosialister, visste jeg at det kunne være problemer foran oss.»

I en av sine taler til Goldman Sachs innrømmet Clinton at hun følte seg «på en måte litt fjern» fra vanlige folks hverdagsslit, på grunn av «de økonomiske, vet dere, formuene som min mann og jeg nå nyter.»

Selv om hun ikke kommer med slike oppriktige innrømmelser i sin bok, oppsummerer ovennevnte sitat perfekt den typen middelklassesnobberi som gjennomsyrer den, bl.a. i en passasje hvor hun sammenligner millioner av menneskers aspirasjoner om en anstendig jobb, tilgang til helsetjenester og en trygg pensjon, uttrykt i deres støtte til Sanders, med et barns egoistiske ønske om å «få en ponni».

Arbeiderklassen

«Vi visste alltid at industriregionen Midtvesten var avgjørende for vår suksess», skriver Clinton. Hun erkjenner at hennes nederlag i disse delstatene ikke var resultat av en «økning i Republikanernes mobilisering». Det var heller at «nok velgere ombestemte seg, holdt seg hjemme, eller gikk til tredje partier de siste dagene, som kom til å koste meg delstaten.»

Hun legger til: «Demografisk sett var vår strategi avhengig av å kompensere for forventet svakhet hos hvite arbeiderklassevelgere ... ved å gjøre det bedre blant moderate forstadsvelgere med høyere utdannelse.»

Når det kom til stykket, kollapset denne strategien helt, hovedsakelig fordi et stort antall arbeidsklassevelgere fra minoritetsgruppene - stemmer hun hadde tatt for gitt - ignorerte hennes appeller til etnisk identitet, og møtte ikke opp for å stemme på henne. Som meningsmåler Stan Greenberg nylig skrev i American Prospect: «Demokratene har ikke et ‘hvit arbeiderklasse’-problem ... De har et ‘arbeiderklasseproblem’... Demokratene har mistet støtte fra hele arbeiderklassens velgermasse, inkludert fra den 'voksende amerikanske velgermassen' av minoriteter, ugifte kvinner og ’århundreskifte-generasjonen’ (the millennials)».

Mens Clintons egen beretning samsvarer med Greenbergs forklaring unngår hun å bruke ordet «arbeiderklasse», og refererer bare til «arbeiderklasse-hvite», en betegnelse som er belastet med konnotasjonen om at de omtalte på en eller annen måte er rasistiske eller homofobe, eller tilhører hva Clinton kalte «en samling foraktelige» (a basket of deplorables).

Hun skriver at «Noen til venstre, inkludert Bernie Sanders, hevder at hvite i arbeidsklassen har vendt seg bort fra demokratene fordi partiet har satt seg i gjeld til Wall Street-donorer og har mistet kontakten med sine populistiske røtter.» Hun godtar ikke den forklaringen. Snarere er problemet at de fattige i utkantstrøkene har vendt seg bort fra «kulturen ... av hardt arbeid» som ville ha fått dem til å støtte politikere som henne.

Clinton skriver at blant folk som bor i «fattige utkantsamfunn» har en «kultur av syting, med offerroller og syndebukker, slått rot, mens tradisjonelle verdier som selvhjulpenhet og hardt arbeid har forvitret.» Hun legger til at «Det er en tendens til å se alle problem som andres feil.»

Til Clintons overraskelse reagerte millioner av arbeidende mennesker i viktige industridelstater, inkludert arbeidere fra minoritetsgrupper, på slikt utilslørt klassesnobberi og forakt, ved å la være å stemme på henne.

Clinton gjennomførte hele valgkampen med antagelsen om at hun ville være den neste presidenten. Hennes kampanjeteam, skrev hun, «følte seg som et ‘Hvite Hus-på-vent’.»

Da hun skjønte nyheten at hun kunne tape, noen timer før stemmelokalene stengte, følte hun det «som et granatsjokk.» Hun skriver: «Jeg hadde ikke forberedt meg mentalt på dette i det hele tatt. Ingen dommedagsscenarier spilte seg ut i mitt hode de siste dagene, ingen tanker på hva jeg kunne si om jeg skulle tape. Jeg tenkte rett og slett ikke på det. Men nå var det så ekte som det kunne bli, og jeg sleit med å forstå det.»

Straks etter valget gikk de delene av pressen som var tilhengere av Det demokratiske partiet til handling og erklærte «falske nyheter» som en viktig faktor for utfallet, et refreng som ble reflektert i fem ganger økning av søk på Internett for dette begrepet i løpet av uken etter valget.

I uken etter valget kunngjordeGoogle og Facebook tiltak for å bekjempe «falske nyheter».

Beretningen om «falske nyheter» plantet av russiske agenter som bestemmende for valget, ble så spunnet ut og videreutviklet av New York Times, ledende tenketanker, etterretningstjenester og demokratiske politikere som Clinton selv, og kulminerte i Clintons bok.

Boka er i hovedsak et manifest for sensur.

Clinton skriver: «I 2016 ble vårt demokrati angrepet av en utenlandsk motstander med fast beslutning om å villede vårt folk, nøre oppunder våre splittelser og vippe et valg til fordel for sin foretrukne kandidat». Dette angrepet lyktes fordi «mange amerikanere hadde mistet troen på institusjonene som tidligere generasjoner stolte på for objektiv informasjon, inkludert styresmaktene, akademia og pressen, og var sårbare for en sofistikert desinformasjonskampanje.»

«WikiLeaks-historiene» sendte folk «ned dype ‘kaninhull’ på Internett», skriver Clinton. «Med andre ord, mange mennesker var på nettet og prøvde å komme til bunns på disse sinnssyke påstandene og konspirasjonsteoriene, før de traff sitt valg. Altfor ofte fant de bare mer desinformasjon og russiskregissert propaganda.»

De skumle kreftene som fremmet «falske nyheter» tok sikte på de som begynte å bevege seg politisk til venstre:

Interessant begynte russerne en ekstra innsats for å treffe velgere som hadde støttet Bernie Sanders i primærvalgene, bl.a. ved å plante falske nyheter på pro-Sanders-meldingstavler og i Facebook-grupper, for å forsterke angrepene fra såkalte Bernie Bros.

Det er et utilsiktet men avslørende faktum at gjennom hele Clinton-boka nevnes «Putin» 100 ganger, nesten fem ganger mer enn «Sanders», som er nevnt 22 ganger.

Dette er ikke en rent psykologisk tilbøyelighet. Når Clinton refererer til det sosiale, politiske og ideologiske trykket for en bred populær støtte til en mann som hevdet å være en sosialist, ser hun ikke velgernes vilje men utenlandske infiltratørers handlinger.

Da filmregissøren Oliver Stone spurte Vladimir Putin om han forsøkte å manipulere det amerikanske valget, svarte den russiske presidenten at det amerikanske etterretningsbyråkratiet spiller en så overdreven rolle i amerikansk politikk at utfallet av valg ikke har så stor betydning, og at det knapt ville være verdt forsøket.

Sleivbemerkningen fra den tidligere KGB-sjefen viser større innblikk i sosiale krefter enn det vist av Clinton, presidentkandidaten for et av de to førende partiene i det som proklameres å være verdens ledende demokrati.

Hver gang USA forsøker å intervenere et annet lands valg, gjøres det ved å styrke et utpekt sosial komponent i dette landet. Men til hvilken sosial komponent hadde Putin angivelig appellert? Clinton besvarer aldri det spørsmålet. Skulle hun forsøke å besvare dette sannferdig, ville hun bli tvunget til å innrømme at, ifølge hennes egen beretning, foresøkte den russisk intervensjon å drive Amerikas arbeidende befolkning til opprør mot landets finansielle oligarki.

Men, selvfølgelig er alt dette en høyre-orientert fantasi. Når Clinton snakker om utenlandsk infiltrering, da snakker hun om veksten av en antikrigs- og antikapitalistisk stemning blant brede lag av befolkningen.

I siste instans forsøker Det demokratiske partiet og statens etterretningsapparat å presentere denne motstanden som utenlandske infiltratørers arbeid, som belegg og begrunnelse for å undertrykke den.

Clinton konkluderer med at falske nyheter utgjorde en «flom av desinformasjon» som «bidro til å drukne min melding og stjele min stemme ... Alt dette kan skje igjen hvis vi ikke stopper det.»

Hun erklærer: «Vi må slå tilbake angrepet på sannhet og fornuft her hjemme, og gjenoppbygge tilliten til våre institusjoner», og legger til at «Bedrifter som Facebook, Twitter og Google har allerede gjort tiltak – justert algoritmer, deaktivert bot-nettverk, og inngått samarbeid med faktasjekkere – men de må gjøre mer.»

Store teknologivirksomheter ventet ikke på publiseringen av Clintons bok for å øke sin sensur på Internett. Siden valget har Google gått til kamp mot «falske nyheter», i praksis ved å kneble søketrafikken til progressive, venstreorienterte og antikrigs-nettsteder. Som konsekvens har søketrafikken til World Socialist Web Site blitt redusert med to tredjedeler.

«I 1964 ... var jeg en ‘Goldwater Girl’», proklamerte Clinton stolt i en tale i 1992, med referanse til sin støtte for raseskille-fanatikeren, den rabide antikommunistiske republikanske presidentkandidaten Barry Goldwater. I 1996 erklærte hun: «Jeg føler at min politiske tro er forankret i konservatismen som jeg ble oppdratt med.»

Tro mot sine politiske røtter er Clintons bok i hovedsak en høyre-orientert tirade. Hennes fortelling er uttrykk for verdensbildet til det svært privilegerte sosiale lag hun tilhører. For USAs økonomiske oligarki er all sosial opposisjon resultat av en sammensvergelse nørt opp av eksterne agitatorer, og må knuses av sensur og andre politimetoder.