Den spanske statens brutale aksjon mot søndagens folkeavstemning om katalansk uavhengighet har dypt sjokkert millioner av mennesker over hele verden.
Regjeringen til en av verdens ledende «demokratier» sendte bevæpnet politi, hyllet av fascistiske demonstranter, for brutalt å slå ned på og arrestere alle som våget å utøve sin grunnleggende rett til å avgi sin stemme. Barcelona, en av verdens mest kosmopolitiske byer, er fra den ene dagen til den andre omgjort til en krigssone.
Midt i dette blodbadet har USA og EU umiddelbart gått til forsvar av den spanske regjeringen. Spaltister i ledende aviser, som spesialiserer seg på tårestrømmer over menneskerettighetsbrudd utført av regjeringer som USA prøver å velte, har rost den spanske regjeringen som en modell for demokrati og konstitusjonelt styre.
Et typisk eksempel er artikkelen med tittelen «Til skade for Catalonia» publisert tirsdag i New York Times, skrevet av Roger Cohen – mannen som i flere tiår har gjort det til sin spesialitet å selge krig til den amerikanske befolkningen.
Cohen erklærer at regjeringen til den spanske statsministeren Mariano Rajoy «hadde rett i det grunnleggende. Den katalanske folkeavstemningen var et uansvarlig falskneri.» Han legger til: «Folkeavstemningen var lovstridig, etter å ha blitt suspendert av Spanias forfatningsdomstol.»
Cohen konkluderer med en idiotisk og pompøs hyllest til Den europeiske union: «I europeisk suverenitet, ikke i nasjonale flagg, ligger den lyse framtid for alle europeere som ønsker det beste.»
Katalanere fremstilles som tilhengere av opprør og «forstyrrelser-for-enhver-pris», rettet mot «etterkrigstidens liberale orden i Europa ... legemliggjort i Den europeiske union, og ved USAs tilstedeværelse som en balanserende makt i Europa», som «i løpet av de siste fire tiårene har ført Spania, Catalonia inkludert, til en grad av velstand og demokratisk stabilitet som var utenkelig ved Francos død.»
Slik er utvilsomt utsikten fra Cohens femstjerners hotellrom, der han forfatter sine pompøse deklarasjoner om demokrati og menneskerettigheter.
Men Spania er et land der arbeidsledigheten nå er på 17,8 prosent og på 38,6 prosent for de under 25 år, og hvor halvparten av alle husholdninger har inntekter under det offisielle fattigdomsnivået, etter år med innstramningstiltak diktert i fellesskap av Brussel og Det internasjonale pengefondet.
Hykleriet i New York Times er supplert med regelrett løgn i Washington Post, som fremstiller resultatet av den katalanske folkeavstemningen som produkt av russisk undergraving av EU.
Bilder av «spansk opprørspoliti som skyter gummikuler og svinger køller mot folk som ønsket å stemme i Catalonia søndag, ga regionens ledere den perfekte fremstillingen av saken», klager Washington Post, mens den politiske krisen i Spania faktisk er resultat av «katalanske nasjonalisters hensynsløse og uansvarlige påtrykk for å opprette en uavhengig republikk i strid med loven ... »
Washington Post fortsetter med å hevde både EU-kommisjonen og president Trump som autoritative stemmer som motsetter seg separatisme, både mot «separatistregjerte Skottland, Venezuelas paria-regjering og Russlands etterretnings- og propagandaapparat». Russland har, ifølge avisen, «mobilisert sine mediekanaler og sosiale medieroboter til støtte for separatistene», for å splitte og svekke «det demokratiske Vesten».
Som alltid er amerikanske nyhetsmedier verktøy for grov pro-imperialistisk propaganda. Det som i bunn og grunn er den samme meldingen ble publisert i britiske Financial Times. Rajoys undertrykkelse er uheldig, skrives det på lederplass, fordi det «risikerer å gi troverdighet til separatistenes argumenter om at det moderne Spania ikke har ristet av seg sin autoritære fortid.» Men enhver uavhengighetserklæring ville være «en uansvarlig handling, uten lovlig gyldighet eller politisk legitimitet», som fortjent ville få «en iskald respons fra Spanias europeiske og amerikanske allierte.»
Man må lide av akutt politisk hukommelsessvikt for å kunne aksepterer en slik hyklersk moralisering om respekten for suverenitet og rettsstatsprinsipper. Det eneste som bestemmer linjen til disse herrene i pressen, er egeninteressen til deres respektive herskende eliter.
Gang på gang har de samme publikasjonene, og de samme journalistene, proklamert separatistiske krefters absolutte rett til å løsrive seg fra sine respektive opphavsstater, når dette har fremmet stormaktenes egne griske interesser.
Selvbestemmelse for minoriteter, enten de er religiøse eller etniske, ga ideologisk berettigelse for oppdelingen av Jugoslavia, krigene mot Irak, Libya og Syria, og alle tiltakene for å rykke nærmere det tidligere Sovjetunionens territorier, helt siden anerkjennelsen av Georgia i 1991.
Gjennom 1990-tallet skrev Cohen utallige artikler som anklaget NATO for ikke å handle mer aggressivt mot Serbia og det jugoslaviske sentralmakten i Beograd, og til forsvar for separatistbevegelser i Bosnia og Kosovo. I 2008 erklærte han at «Milosevics krenkelse av Kosovos autonomi var sentralt for hans forvandling av Jugoslavia til 'Serboslavia' ... »
Cohens spalter bidro til å fremme NATOs bombing av Jugoslavia, som førte til tusenvis av døde. På sin sedvanlig dumme og uærlige måte prøver Cohen overhodet ikke å sette sin støtte til Kosovo-separatister og islamistiske «opprørere» i Syria, og sine anklager om Slobodan Milošević og Bashar Al-Assads brudd på «menneskerettighetene», i sammenheng med sin ivrige ros av Rajoys disiplinærtiltak.
Slik innsats for berettigelsen av Madrids undertrykkelse har en meget alvorlig betydning.
New York Times, Washington Post og alle tilsvarende medier, erklærer ikke bare at katalansk separatisme er ulovlig, men at all motstand mot den eksisterende kapitalistiske orden er det. Og det ikke-navngitte målet for forsvaret av «loven» er arbeiderklassen - ikke bare i Catalonia og Spania, men over hele kontinentet.
Og hvis statene og institusjonene som har tvunget gjennom dette grove angrepet erklæres å være uangripelige, betyr det at alle former for sosial og politisk opposisjon behandles like nådeløst som den katalanske folkeavstemningen – også med militær undertrykkelse.
Omfavnelsen av Rajoys disiplineringstiltak fra EU- og Trump-administrasjonens side er helt i tråd med påtrykket for autoritært styre, med statsvold og regjeringers undertrykkelse av demokratiske rettigheter, over hele verden.
Denne trusselen er nå helt reell i Spania.
På mandag varslet justisminister Rafael Catala at regjeringen ville påberope seg Artikkel 155 dersom det katalanske parlamentet skulle erklære uavhengighet. "Artikkel 155 er der. Vi vil bruke hele lovens tyngde», advarte han.
Artikkel 155 opphever regionalregjeringens mandat, dersom «et autonomt territorium ikke skulle oppfylle de plikter som er pålagt, i henhold til forfatningen eller andre lover ...» Det ville bare være mulig ved å sende militæret inn.
Trusselen ble understreket av gårsdagens ekstraordinære intervensjon av kong Felipe VI, som leverte en tale som fordømte den katalanske regjeringen for å ha «stilt seg utenfor loven og demokratiet», og proklamerte «statens legitime maktapparats ansvar for å sikre den konstitusjonelle orden.»
Den internasjonale komitéen for den fjerde internasjonale opponerer mot politikken til katalansk nasjonalisme fra venstre. Men kampen mot nasjonalisme, inkludert nasjonal separatisme, er en politisk kamp som fordrer å overbevise arbeiderklassen om nødvendigheten av å kjempe for internasjonal enhet, og å samle ungdom og progressive deler av middelklassen rundt seg.
Den kampen må utfoldes på grunnlag av kompromissløs motstand mot den volden som slippes løs av regjeringen i Madrid, som er støttet av det imperialistiske EU.