Tysklands sosialdemokratiske president krever strengere flyktningpolitikk og tilpasning til AfD

Av Christoph Vandreier
4 October 2017

Triumfvalget til AfD har utløst skrekk og motstand blant de aller fleste i den arbeidende befolkningen. De herskende elitene ser imidlertid ekstremistene i Forbundsdagen som en anledning til å flytte den offisielle politikken lenger til høyre og gjøre de høyreradikale posisjonene gangbare igjen.

Forbundspresident Frank-Walter Steinmeier (SPD) etterlot ingen tvil om det. Han brukte talen sin på Tysklands gjenforeningsdag på tirsdag til å argumentere for samarbeid med AfD, til å kreve innstramning i flyktningpolitikken og til å føre ordet for «tysk patriotisme».

Selv om Steinmeier anvendte all verdens slitte fraser og retoriske vendinger var han helt klar i de sentrale spørsmålene. Med hensyn til AfDs valgresultatet sa han: " Det får ikke bli fiendskap av våre uenigheter - ikke uforsonlighet av meningsforskjeller."

Dette forsoningstilbudet til AfD gikk som en rød tråd gjennom Steinmeiers tale. Adskilt fra befolkningen av en «høysikkerhetssone» som til og med Frankfurter Allgemeine Zeitung bemerket, hevdet han i Rheingoldhalle at «flukt og migrasjon» var tema «som har rammet vårt land mer enn noe annet de siste to årene».

Millioner av mennesker utviste en humanitære medfølelse for flyktningers skjebne. Steinmeier sidestilte dette engasjementet med AfDs slagord om at det begrensede mottaket av flyktninger var «forræderi mot eget folk». I fullt alvor erklærte han dette nynazistiske slagordet som en moralsk ansvarlig mening, som man måtte bryte ned «veggene av uforsonlighet» mot.

Steinmeier gjorde umiddelbart denne oppgaven til sin, og utbasunerte høyreekstremistenes hovedkrav. Tyskland måtte gjenvinne retten til å fatte beslutningen om hvem som er politisk forfulgt og hvem som flykter fra økonomisk nød, sa den føderale presidenten bombastisk. I virkeligeten blir ikke bare mange deportert som har flyktet fra bitter fattigdom, men til og med krigsflyktninger som har rett til beskyttelse under Genève-konvensjonen.

I stedet ønsker Steinmeier å innrette innvandringen iht. til den tyske økonomiens interesser. Han krever en innvandringspolitikk «som styrer og kontrollerer migrasjon i henhold til våre krav".

Den som skal komme til Tyskland må ikke bare lære språket, sa Steinmeier, men også tilegne seg visse oppfatninger, som at: «Rettsstatsprinsippet, aktelsen for grunnloven, likestilling mellom menn og kvinner» er fundamentale forutsetninger for livet i Tyskland. Dette er bl.a. basert på en «opplyst tysk patriotisme».

Man kan bare forstå denne høyreorienterte tiraden fra presidenten i sammenheng med den dype kløften mellom den herskende elitens politikk og stemningen i det store flertall av den arbeidende befolkningen. Det er ingen tilfeldighet at Steinmeier, Merkel og co. ble skjermet fra befolkningen av 4.000 politibetjenter. Store deler av indre by i Mainz ble omgjort til et område med begrenset tilgang.

For å påtvinge krig og sosiale kutt er regjeringen klar for å mobilisere samfunnets bunnfall og ta diktatoriske grep. I denne sammenhengen er Steinmeiers tale av stor betydning.

Allerede for fire år siden brukte daværende forbundspresident Joachim Gauck tiden mellom valget og innsettingen til å legge en ny utenrikspolitisk linje for den fremtidige regjeringen, som hadde blitt utformet i relevante tankesmier, i de politiske partiene og de rette avisene. I sin festtale 3. oktober 2013 oppfordret Gauck til et utenrikspolitisk skifte i retning militarisme og en stormaktspolitikk.

Etter lange koalisjonsforhandlinger ble den nye CDU-SPD-regjeringen så valgt av den nye Forbundsdag-forsamlingen 17. desember. Bare seks uker senere holdt den nye utenriksministeren Frank-Walter Steinmeier en tale på Den internasjonale sikkerhetskonferansen i München, der han kunngjorde slutt på militær tilbakeholdenhet for Tyskland, og bekjentgjorde at: «Tyskland er for stort til kun å kommentere verdenspolitikken fra sidelinjen.» 

I det påfølgende ble gjenopplivningen av tysk militarisme systematisk satt ut i livet. For tiden er den tyske hæren, Bundeswehr, engasjert i 18 utenlandsoppdrag,. De er stasjonert på den russiske grensen og er innblandet i alvorlige krigsforbrytelser i Afghanistan og Syria. I løpet av de neste årene er den astronomiske summen 130 milliarder euro satt av til ekstrakostnader for Bundeswehr.

Også i år ble programmet for den neste føderale regjeringen behørig omtalt i månedene før valget i relevante tankesmier og tilhørende aviser. Den enstemmige tenoren var at Tyskland måtte opprustes til å dominere Europa og bli en militærmakt, for å kunne spille en rolle i verdenspolitikken og stå imot USA. Den nye føderale regjeringen måtte oppruste massivt og sette igjennom tyske næringslivsinteresser helt ned til Sørkinahavet, het det.

AfDs vekst er resultat av denne politikken, som drives frem av alle de etablerte partiene. Krig og militarisme er uløselig knyttet til nasjonalisme, fremmedhat og opprustning av det undertrykkende statsapparatet. Høyreekstremistene ble helt bevisst styrket og gitt plass av media.

Nå blir deres tilstedeværelse i Forbundsdagen brukt til å rykke hele den politiske strukturen lenger til høyre og drive militarismen videre. Steinmeier har ikke etterlatt noen tvil om det. Som i 2013, tjener forbundspresidentens tale på den tyske gjenforeningsdagen til å sette den neste regjeringens dagsorden.

For SPD-politikeren Steinmeier gjelder dette også opposisjonen. SPD, sammen med die Linke, forbereder seg på å presse en mulig Jamaika-koalisjon fra høyre. Både SPDs parlamentariske leder Andrea Nahles og hennes Linke-kollega Sahra Wagenknecht angrep Merkels flyktningpolitikk fra høyre under valgkampen, og inntok mange av AfDs posisjoner.