Volden den spanske staten påførte vanlige katalanere som forsøkte å delta i søndagens folkeavstemning for uavhengighet, har med rette sjokkert arbeidere og alle som står for demokratiske rettigheter, over hele Spania og rundt om i verden.
Åtte tiår etter at det spanske borgerskapet knuste Den spanske revolusjonen under den fascistiske jernstøvelen, og førti år etter slutten på General Franco Franciscos regime, tyr den spanske herskende klassen igjen til rå undertrykking.
Til det har de fått urokkelig støtte fra alle EU-stormaktene og fra Washington, som har erklært at spanske myndigheters bruk av naken vold for å forhindre at katalanerne uttrykker sine politiske synspunkter utgjør «lovens styre».
Undertrykkelsen i Spania er en del av en akselererende dreining mot autoritære former for styre over hele Europa. På andre siden av Spanias nordgrense, i Frankrike, har den nylig valgte Macron-regjeringen innført en arbeiderfiendlig reform av arbeidslivet, som reduserer jobbsikkerhet og lønnsstandarder,,og er i ferd med å gjøre vidtrekkende antidemokratiske «unntakstilstands»-forordninger permanente.
I Tyskland, hvor fascister nettopp er valgt inn i nasjonalforsamlingen for første gang siden nazistenes tredje rikes fall, har en lov nettopp trådt i kraft som pålegger leverandører av sosiale medier å fungere som sensorer i politiets navn mot såkalt hat-tale.
Etter sitt brutale anslag sist søndag er Spanias PP-regjering og landets herskende elite nå beredt til sette i kraft Artikkel 155 i landets grunnlov, som aldri har vært brukt tidligere Grunnlovsartikkelen, som selv regjeringsvennlige medier beskriver som «atom-alternativet», vil bemyndige Madrid til opphevelse av Catalonias autonomi, til å avsette den valgte regionalregjeringen, og til å innføre sentralt regjeringsstyre.
De mest høyreorienterte krefter, inklusive regelrette fascister, mobiliserer under banneret av spansk enhet. Tirsdag kveld holdt kong Felipe VI, som er på tronen takket være Francos gjenopprettelse av monarkiet, en truende tale der han beskyldte katalanske myndigheter for «uakseptabel illojalitet mot statsmaktene».
World Socialist Web Site har gjort det klart at vi opponerer mot det katalanske borgerskapets forsøk på å skille ut en uavhengig kapitalistisk nasjonalstat, som umiddelbart også ville søke medlemskap i EU og NATO. Men vi gjør det fra venstre, fra arbeiderklassens standpunkt, og for kampen for å forene arbeidere i Spania og over hele Europa på et sosialistisk internasjonalistisk perspektiv - ikke til forsvar av den spanske staten og den territoriale integriteten til kapitalist-Spania.
Statsapparatet og høyreelementene som mobiliseres i dag mot katalansk uavhengighet, vil i morgen bli anvendt mot hele den spanske arbeiderklassen for å presse på for opprustning, deltakelse i imperialistiske kriger i Midtøsten og forbi, og den brutale innstramningsagendaen som alle deler av det spanske ‘establishment’ har gjennomført siden 2008.
Spanias arbeidere må hevde sine klasseinteresser ved sin uavhengige intervensjon i denne krisen. Det betyr resolutt opposisjon mot Madrids tiltak, og en oppfordring til sine klassebrødre og -søstre i Catalonia om å ta del i en felles kamp mot nedskjæring og krig, og for et arbeidernes Spania innen rammene av De forente sosialistiske stater av Europa.
Det katalanske borgerskapets pro-uavhengighets-fraksjon, ledet av Carles Puigdemont, er ikke mindre fiendtlig innstilt til arbeiderklassen enn sine motparter i Madrid.
Faktisk er en vesentlig grunn for lanseringen av det nåværende forsøket på uavhengighet å avlede en voksende sosial opposisjon mot deres egen rolle i gjennomføringen av innstrammingspolitikken.
I selvbestemmelsens navn forfølger de sine egoistiske klassemål – fremfor alt å inngå sine egne avtaler med EU og Washington, uten Madrid som mellommann.
En av deres hovedanklager er at Catalonia betaler for mye av sine skatteinntekter til sentralmyndighetene til støtte for mindre velstående regioner i Spania.
Som svar på Madrids blodige anslag har Puigdemont appellert til EU om å megle og kunngjort at Catalonias regionalparlament vil stemme om en uavhengighetserklæring kommende mandag.
Ingen av disse beslutningene tjener arbeiderklassens interesser og ambisjoner, både den katalanske og den spanske, og er egentlig antidemokratiske.
Med den første trinnet forsøker de katalanske nasjonalistene å demonstrere sin troskap til Brüssel, Berlin og Paris. Det er å demonstrere sin lojalitet overfor de mektigste delene av europeisk kapital, de som har ført an i den brutale nedskjæringspolitikken etter 2008, som har utarmet arbeidende mennesker over hele Europa, og som nå har forbannet seg på å re-militarisere Europa og etablere en europeisk hær for mer aggressivt å forfølge sine imperialistiske interesser i verdensmålestokk.
Med det andre trinnet forsøker de katalanske nasjonalistene å utnytte den forståelige folkelige harmen over Spanias antidemokratiske intervensjon, til å presse gjennom løsrivelse under betingelser der meningsmålingene flere ganger har vist at flertallet av katalanerne ikke favoriserer det.
Både Madrid og de katalanske nasjonalistene forsøker å polarisere befolkningen og tvinge den inn i sine rivaliserende leire, med nasjonalistiske appeller.
Konfrontert med disse utviklingstrekkene, som truer med å trekke den iberiske halvøya inn i borgerkrig, må ledestjerna både for katalanske og spanske arbeidere i felleskap være - for arbeiderklassens selvbestemmelse! Arbeiderklassen må utarbeide sin egen uavhengighetsstrategi basert på forståelsen av at klassens interesser er uforenlig med alle fraksjoner av det spanske og det katalanske borgerskapet.
Arbeiderklassen må motsette seg ethvert og alle forsøk på å tvinge Catalonia til å forbli innenfor det kapitalistiske Spanias rammer, blant annet ved å kreve omgående tilbaketrekning av spanske sikkerhetsstyrker fra Catalonia. Katalanske arbeidere burde opponere mot det katalanske borgerskapets forsøk på å bruke den spanske statens regionalapparat for å gjennomføre sine løsrivningsplaner, og slå seg sammen med arbeidere over hele Spania for å utfordre innstramnings- og pro-krigs planene til alle deler av borgerskapet.
I kampen for denne uavhengige klassestrategien må arbeidere og ungdommer vokte seg for forsøkene fra ulike pseudo-venstre krefter, for eksempel pabloistiske International Viewpoint, til å knytte arbeiderklassen til den ene eller begge de rivaliserende borgerlige fraksjonene. Dette inkluderer forsøket på gi en progressiv glans til de katalanske nasjonalistene og til å styrke Podemos. De sistnevnte har igjen bevist sin lojalitet til spansk kapitalisme ved å be om at Sosialistpartiet (PSOE), som har hyllet PP-regjeringens anslag, blir med i å tilby borgerskapet en alternativ regjering for å redde den spanske staten fra oppdeling.
Den nåværende krisen har avslørt den spanske statens sanne karakter. Den ble omorganisert i 1978 med stalinister og sosialdemokraters bistand, som en del av en kontrarevolusjonær avtale innrettet på å forhindre arbeidsklassens utfordring av spansk kapitalisme og det forvorpne post-Franco-regimet. Som denne ukens hendelser har vist er Francos repressive apparat fortsatt i vesentlig grad intakt, bak en parlamentarisk fasade.
Men dette er ikke bare en spansk krise. Den er både et produkt og en del av en systemisk krise som omslutter hele EU, og som selv har røtter i verdenskapitalismens største krise siden Den store depresjonen og dens sluttresultat, andre verdenskrig.
Påstandene om at EU er verktøyet for en fredelig integrering av et demokratisk og «sosialt» Europa har blitt knust på 2008-krisens undervannsskjær.
EU er avslørt for hva det alltid har vært: et instrument for europeisk kapitals profittmaksimering, til undertrykking av arbeiderklassen og for konkurranse om globale markeder og geopolitisk innflytelse; samt en arena for Europas rivaliserende nasjonale og regionbaserte kapitalistklikker til krangel om konkurransemessige og strategiske fordeler.
Spania har blitt blødd ut av nedskjæringspolitikken som suksessive sosialistiske og PP-regjeringer har implementert i samspill med EU.
I hele Europa har arbeiderklassen bittert motsatt seg angrepet på sine sosiale og demokratiske rettigheter. Men fagforeningene, og sosialdemokratiske, stalinistiske, eks-stalinistiske og pseudo-venstre partier har systematisk undertrykt klassekampen. Ved makten, har det angivelige «venstre» ført an i demonteringen av det som gjenstår av velferdsstaten, og forsøkt å splitte arbeiderklassen ved å nøre oppunder ordommer mot innvandrere. I opposisjon, når de ikke klarer å kneble arbeideres misnøye, har de isolert kampene og lagt dem i tvangstrøye i et nasjonalistisk, pro-kapitalistisk, pro-EU-perspektiv.
Spesielt lærerikt i denne forbindelse er erfaringen med Syriza, pseudo-venstre partiet som ble løftet til makten i januar 2015 på en bølge av arbeiderklasse- motstand mot nedskjæringspolitikken. Som et parti av de privilegerte øvre lag, var det fiendtlig innstilt til ethvert forsøk på å mobilisere den europeiske arbeiderklassen mot nedskjæringene og mot det oligarkiske og autokratiske instrumentet for finanskapitalen som EU er. Da Berlin og Brüssel avviste deres bønner om visse begrensninger i innsparingskravene, innførte Syriza kutt som gikk langt utover sine sosialdemokratiske og åpent høyreorienterte forgjengeres.
Med arbeiderklassen politisk lammet og Europa preget av stadig mer rå splid mellom rivaliserende borgerlige klikker over oppdelingen av en krympende kake, har det vært en gjenoppblomstring av nasjonalistiske krefter, mange av dem eksplisitt ny-fascistiske, som har vært i stand til å utnytte sosial misnøye.
Europeisk kapitalisme råtner i stående stilling for alles skue, med profittsystemets vesentlige motsetninger som igjen manifesterer seg, det som førte til to verdenskriger, Den store depresjonen og fascisme.
I opposisjon til Den europeiske unions 21. århundre-galehus må arbeiderklassen fremme sin egen strategi: utviklingen av en arbeidsklassens motoffensiv, som mobiliserer arbeidere til en felles kamp mot EU, alle dens respektive høyreorienterte regjeringer, de europeiske bankene og storbedrifter, i kampen for et Forente sosialistiske stater av Europa. Et arbeidernes Europa ville anvende økonomisk integrasjon og teknologiske fremskritt for å organisere sosio-økonomisk liv under demokratisk kontroll av arbeidende mennesker for å møte sosiale behov, ikke øke utnyttelsen av arbeiderklassen.
I Spania krever kampen for denne sosialistiske internasjonalistiske strategien kompromissløs motstand mot volden som slippes løs av regjeringen i Madrid og som er godkjent av Den imperialistiske europeiske unionen.
Bare på dette grunnlaget vil det være mulig å lede den nødvendige politiske kampen mot de katalanske borgerlige nasjonalistene og samle de beste delene av arbeiderklassen og ungdommen til en internasjonalistisk orientering.