Dagens første anliggende er nødvendigheten av å forsvare de katalanske massene mot den spanske statens undertrykking og skape størst mulig enhet mellom katalanske og spanske arbeidere, til forsvar for demokratiske rettigheter og i opposisjon til faren for militærstyre. Det er nødvendig å advare arbeidstakere over hele Spania at tiltakene den 1. oktober i Catalonia var en generalprøve for innføring av militærdiktatur i hele Spania. Tiltakene ble støttet av alle de imperialistiske stormaktenes regjeringer i Europa og Nord-Amerika, fordi de også forbereder masseundertrykkelse og politistat-styre.

Den katalanske krisen avslører den reaksjonære rollen til Frankrikes Pabloistiske ‘Nytt Antikapitalistisk Parti’ (NPA) og partiets allierte i Spania, ‘Anticapitalistas’. Mens Madrid forbereder å sende hæren til Catalonia og innføring av unntakstilstand for hele Spania, fremmer NPA den katalanske regionregjeringens konkurspolitikk, med appeller til det europeiske borgerskapet om å støtte deres forespørsel om etablering av en egen kapitalistisk stat. Partiet oppfordrer katalanske og spanske arbeidere og ungdommer til å stole på moralske appeller til de europeiske herskende selitene.

Den internasjonale komitéen for den fjerde internasjonale (IKFI) fordømmer den militære undertrykkelsen, krever fjerning av alle spanske tropper og sivilgardister, og opponerer mot ethvert forsøk fra Madrids side til å tvinge Catalonia til å forbli i Spania. Dette innebærer imidlertid ikke støtte til de katalanske separatistenes politikk eller program.

NPA, derimot, avviser faren for borgerkrig og spanske mediers iver etter å piske opp fascistisk spansk nasjonalisme, og ønsker nesten militære disiplineringstiltak velkommen, som en velsignelse for deres perspektiv om å bygge en uavhengig kapitalistisk stat i Catalonia.

I erklæringen «La oss støtte det katalanske folks kamp» hevder NPA og deres internasjonale meningsfeller at folkeavstemningen den 1. oktober var et slag mot Overgangs-regimet av 1978 - monarkiet som oppsto etter Francisco Francos fascistiske regime og med innføringen av parlamentarisk demokrati. De hyller folkeavstemningen - som ga 89 prosent stemmer for separasjon, men på grunnlag av en valgdeltakelse på bare 42 prosent - for å ha ført «1978-regimet til et vesentlig politisk nederlag i Catalonia».

De skriver at nå har Spanias konge, det styrende Partido Popular (PP), Det sosialistiske partiet (PSOE) og mediene «begynt en kampanje med forfalskning, løgner og bakvasking av den katalanske folkebevegelsen». De fortsetter: «Man må ta dette i betraktning; det er et indoktrineringsgrep overfor den spanske statens (og EUs) arbeidende klasser, for å sette dem opp mot det katalanske folket og kue dem med unnskyldningen om ‘den spanske nasjonens enhet’. Målet for denne maktblokken er å rettferdiggjøre for den spanske statens befolkning, og på internasjonalt nivå, nye og større undertrykkende tiltak ... »

NPAs analyse, som avviser den spanske og europeiske arbeiderklassen som indoktrinert av fascisme, er pessimistisk og demoralisert. Det er massemotstand mot PP i arbeiderklassen, fordi partiet akkurat som PSOE er diskreditert av flere tiår med imperialistisk krig og sosial innstramming som har ruinert Spania økonomisk. PP var først i stand til å danne en minoritetsregjering etter en nesten ett år lang krise i 2016, etter at valg gjentatte ganger førte til «låst parlament».

NPAs påstand om at arbeidere i Spania og over hele Europa er så godt som fascister, er en forferdelig politisk løgn. Objektive forhold er modne for å forene arbeidere i Spania og over Europa til felles kamp mot sosial ulikhet, militarisme og angrepene på demokratiske rettigheter som føres av europeisk imperialisme.

NPA og andre småborgerlige partier som Podemos i Spania bærer et enormt politisk ansvar for å blokkere en slik utvikling, og derved styrke høyreorienterte krefter. Mens Podemos oppfordrer spanske arbeidere og ungdommer til å håpe at PP vil ombestemme seg og forhandle en fredelig overenskomst med de katalanske nasjonalistene, oppfordrer NPA og dets allierte dem til å støtte de katalanske nasjonalistene.

NPA ser statens undertrykking som politisk nyttig i den grad det vil presse bredere lag av den katalanske befolkningen, som for tiden er avvisende til de katalanske nasjonalistenes høyre- og antiarbeiderpolitikk, til å støtte separatistene. NPA skriver: «Et famlende institusjonelt brudd er i utvikling, som vil radikaliseres under slagene fra statens undertrykking.»

I håp om at denne undertrykkelsen vil forferde regjeringer over hele verden og overbevise dem om å forandre kurs, ber de leserne om å «presse sine respektive stater til å anerkjenne suverenitetstiltaket og anerkjenne en eventuell proklamasjon av Den katalanske republikk eller Uavhengighetserklæring».

Dette er identisk med linjen til den katalanske regjeringen. Det er en selvtilfreds og falsk vurdering av situasjonen som bare kan avvæpne arbeiderne og ungdommen, og med potensielt ødeleggende konsekvenser. I gjentatte uttalelser fra EU-kommisjonen og regjeringene i Tyskland, Storbritannia og Frankrike, som godkjenner Rajoy som Spanias leder etter polititiltakene den 1. oktober, har det europeiske borgerskapet gjort det klart at det gir PP en blankofullmakt. Mens spanske Guardia Civil og soldater overflyttes til Catalonia og naboregionene, forberedes undertrykking.

Folkeavstemningen 1. oktober tildelte ikke det forvitrende post-overgangs-regimet i Spania et revolusjonerende slag. Faktisk ble folkeavstemningen kalt av politiske krefter - de katalanske nasjonalistpartiene og deres småborgerlige støttespillere, som f.eks. ‘Candidatura d'Unitat Popular’ (CUP) - som alle er en integrert del av regimet. De har lenge hatt makt i den katalanske regionalregjeringen, og arbeider for nedskjæring mot arbeiderne i tråd med hele EU, spesielt siden Wall Street-krasjet 2008.

Langt fra å ha blitt tildelt et avgjørende nederlag, er den spanske hæren klar til å gripe inn mot Catalonia med EU-støtte, mens Madrid pisker opp en fascistisk stemning i Spania. Mediene fordømmer Catalonia og fremmer fargerike protester i byer over hele Spania, hvor demonstranter synger Franco-sanger som ‘Legionens hymne’ og ‘Cara Al Sol’ (‘Ansikt mot solen’). Det politiske establishment diskuterer aktivt å innføre unntakstilstand og oppheve demokratiske rettigheter i Spania.

Det er dyp historisk rotfestet opposisjon i arbeiderklassen i Spania og over hele Europa mot en gjeninnføring av fascistiske og autoritære former for styre. Imidlertid kan denne motstanden bare mobiliseres uavhengig av, og i revolusjonær opposisjon mot hele den europeiske styringsklassen, inkludert de korrupte kreftene som har holdt makten i Catalonia og på tvers av Spania. Som Den fjerde internasjonale har forklart, innebærer dette først og fremst en kamp for enhet av katalanske og spanske arbeidere basert på et sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv.

NPA og dets allierte, som snakker for et lag av den velstående middelklassen i Europa som oppsto fra studentbevegelsen etter 1968, foreslår et annet, pro-kapitalistisk perspektiv. Når de avviser den spanske og europeiske arbeiderklassen som indoktrinert av fascisme, forsøker de å overbevise katalanerne om å kjempe for en uavhengig kapitalistisk stat ved moralske appeller til den europeiske imperialismens samvittighet.

Dette katalanske nasjonalistprogrammet kan bare hjelpe det spanske og europeiske borgerskapet til å splitte arbeiderklassen og svekke dens opposisjon mot statens undertrykking og autoritære styre.

Moralske appeller til EU vil ikke foranledige noe som helst. Det er et kvart århundre siden det stalinistiske byråkratiets oppløsning av Sovjetunionen fjernet en stor motvekt mot imperialistiske kriger og utarmingen av arbeiderklassen. Gang på gang har den herskende klassen vist at den er helt likegyldig overfor menneskelig lidelse. Imperialistiske kriger fra Irak og Syria til Libya har krevd millioner av liv og gjort titalls millioner mennesker til flyktninger. Dype EU-nedskjæringer har utarmet den europeiske arbeiderklassen, spesielt siden 2008.

De andre EU-maktene vil ikke forhindre Rajoy, fordi de forbereder lignende politikk på hjemmebane. Undertrykkingen i Catalonia, legitimeringen av Francoismen og vendingen mot militærregjering i Spania er en del av kapitalismens krise og en dreining mot autoritære former for regjeringer over hele Europa. Frankrike installerer en permanent unntakstilstand for å innføre en antiarbeider-reform av arbeidslivet. Etter det tyske valget i forrige måned vil et fascistisk parti, Alternative für Deutschland (AfD), ha plass i det tyske parlamentet for første gang siden andre verdenskrig og slutten av nazistregimet.

Denne enorme sosiale og økonomiske krisen river i stykker det kapitalistiske Europas politiske fundament. Epoken av imperialisme og krig, bemerket Lenin under Den første verdenskrig, «opphever forskjellen mellom det demokratisk-republikanske og det reaksjonære-monarkistiske imperialistiske borgerskapet, nettopp fordi de begge råtner i levende live.» Det som skjer i Spania, blant historiske angrep på demokratiske rettigheter over hele Europa, er elimineringen av de gjenværende forskjellene mellom post-overgangs-regimet i Spania og Franco-regimet som det oppsto fra.

Midt i denne dype krisen har NPA og dets allierte konsekvent grepet inn for å forsøke å knytte arbeidere og ungdom til prokapitalistiske krefter, inkludert ytre høyrepartier. I krigene i Libya og Syria insisterte de på at europeiske regjeringer burde bevæpne opprør som var dominert av al-Qaida-tilknyttede islamistiske militser for å gjennomføre regime-endringer. I 2014 oppfordret de til å bygge en «Venstre Sektor» i den ukrainske fascistiske Høyre Sektoren, og dermed støtte NATOs spydspiss for omvelting av den pro-russiske regjeringen i Ukraina.

Disse sosialistenes katalanske nasjonalisme og likegyldighet til trusselen om militær-fascistisk undertrykkelse i Catalonia og Spania er av ett stykke med denne reaksjonære internasjonale politikken. Etter egen beretning, har kravet om separasjon tjent til å bygge opp en småborgerlig bevegelse som støtter nedskjæringer og angrep på arbeiderklassen.

Siden 2008 har de katalanske borgerlige og småborgerlige nasjonalistene vært i bitre budsjettkamper med den spanske staten, mens administrasjonene i Barcelona og i Madrid begge jobbet for å kutte jobber og sosiale utgifter og berike bankene og det finansielle aristokratiet.

De katalanske nasjonalistene førte antiarbeider-regionalregjeringer i Barcelona, som påtvang nedskjæringer og knuste togfører- og flyplassarbeider-streiker. Da krefter som Anticapitalistas og IAC-fagforeningen blokkerte etableringen av en politisk bevegelse i arbeiderklassen, kunne Puigdemont og hans allierte fylle det resulterende politiske tomrommet ved å piske opp katalansk nasjonalisme mot Madrid. Målet var å hindre fremveksten av en uavhengig politisk bevegelse av arbeiderne.

Dette ble forfulgt som en bevisst strategi, hvor NPA og dets katalanske meningsfeller deltok. Den nåværende katalanske ministeren med ansvar for næringslivet, Santi Vila, bemerket i et møte med politikere og forretningsmenn at om Catalonia «ikke hadde fremlagt en diskurs basert på nasjonalisme, hvordan skulle de da ha tålt justeringer på over 6 milliarder euro?»

‘Anticapitalistas’ sitt lederskap sier selv at uavhengighetsbevegelsen er en pro-nedskjæringsbevegelse fra middelklassen, fiendtlig innstilt til arbeiderklassens interesser og som inkluderer vesentlige deler av det politiske høyre - og støtter bevegelsen likevel. Josep María Antentas skriver i sin artikkel «Katalanernes beslutning» at «selv om den ikke var rettet mot nedskjæring, var uavhengighetsbevegelsen i stand til å dra nytte av misnøyen med den økonomiske situasjonen og tilby et konkret forslag - uavhengighet fra Spania - som en vei ut av dagens situasjon.»

Det vil si at kravet om katalansk uavhengighet fra Spania tjente til å gi en «radikal» glans til Barcelona-regimet mens det fulgte en politikk i vesentlig grad i tråd med EU-innstramninger over hele kontinentet. Dette betydde at de katalanske nasjonalistene, og småborgerlige nasjonalistiske partier som CUP, fant liten støtte i arbeiderklassen - et faktum som Anticapitalistas også innrømmer.

Antentas skriver: «Uavhengighetsbevegelsen går over klasse- og generasjonsskillene, men middelklassene og ungdommen dominerer. Det høye borgerskapet har motsatt seg uavhengighetsprosessen fra begynnelsen og konsekvent forsøkt å avspore den fra bak scenen. Den tradisjonelle arbeiderklassen – historisk sett innvandrere som kom til Catalonia fra Sør-Spania på 1960-tallet - har vært mindre involvert. Arbeidere i Catalonia er fortsatt delt hva angår uavhengighet, og en betydelig del av dem ser ikke en selvstendig stat som en fremtidig horisont.»

Antentas legger til at den vedvarende likegyldigheten og opposisjonen i arbeiderklassen til perspektivet om å bygge en uavhengig katalansk stat er forbundet med den åpenlyse innflytelsen av høyrekrefter i uavhengighetsbevegelsen. Han skriver: «Et paradoks for uavhengighetsbevegelsen er at den dominerende politiske kraften siden den begynte, har vært det katalanske nasjonalistiske høyre, ‘Convergència Democràtica de Catalunya’ (CDC).»

De katalanske nasjonalistpartienes karakter bekrefter IKFIs oppfordring om en «nei»-stemme i 1. oktober-folkeavstemningen. De er fiendtlig innstilt til arbeiderklassen og nesten ikke til å skille i sin politikk fra en hvilken som helst annen pro-nedskjæring og pro-krig regjering i hele Europa. Overføring av makt til slike krefter for å danne en katalansk stat ville ikke gjøre noe for katalanske arbeidere, annet enn å skille dem fra sine klassebrødre og søstre i resten av Spania.

Oppgaven med å kjempe mot de katalanske nasjonalistene tilkommer arbeiderne. Uansett hvor reaksjonær nasjonalistenes politikk er, kan oppgaven med å konfrontere den ikke overlates til PP-regjeringen og dens fascistiske allierte, til PSOE, eller til den spanske hærens bajonetter for en tvungen spansk enhet.

I lys av den voksende faren for militær undertrykking i Catalonia, kan kampen mot faren for borgerkrig og autoritært styre bare føres som arbeiderklassens revolusjonære kamp mot den kapitalistiske staten, de borgerlige partiene og deres småborgerlige pseudo-venstre allierte.