I sin tale for det katalanske parlamentet i Barcelona tirsdag kveld kunngjorde Catalonias president Carles Puigdemont at Catalonia ville løsrive seg fra Spania, i tråd med resultatet av katalansks folkeavstemningen om uavhengighet 1. oktober. Han utsatte imidlertid en formell uavhengighetserklæring og ba om forhandlinger med sentralregjeringen i Madrid. Statsminister Mariano Rajoys Partido Popular-regjering (PP) har erklært folkeavstemningen ulovlig og forrædersk og utelukket samtaler med Puigdemont.
Den motstridende kunngjøringen, som det meldes kom etter at Puigdemont var blitt oppringt av politikere fra hele Europa, etterlot en svært ustabil og eksplosiv europeiske politisk situasjon, med Spania på randen av militærstyre og borgerkrig.
Puigdemont leverte sin tale midt under utviklingen av en spansk militær- og politiintervensjon i Catalonia og en økende trussel om anslag enda blodigere enn 1. oktober, dagen for folkeavstemningen. Da angrep 16.000 Guardia Civil (sentralstatens politistyrker) fredelige velgere og brøt seg inn og ødela stemmelokaler i et mislykket forsøk på å stoppe folkeavstemningen, Med en sjokkert verden som vitner, så man bilder av valgfunksjonærer og velgere, også eldre kvinner, som ble banket opp. Siden da har det spanske militærpolitiets tilstedeværelse imidlertid blitt betydelig forsterket.
EU-tjenestemenn og regjeringssjefer fortsetter klart å bekjentgjøre sin støtte for Rajoys undertrykkelse. Franske president Emmanuel Macron fordømte i går den katalanske uavhengighetsbevegelsens «økonomiske egoisme», og den tyske kanslers talsmann kunngjorde mandag at Angela Merkel hadde kontaktet Rajoy for å gi sin støtte.
Logistikkenheter fra den spanske hærene og minst 6.000 flere nasjonale politistyrker er forflyttet til regionen siden 1. oktober, og Catalonias havner og Barcelonas flyplass El Prat er overtatt. Blant rapporter om at det spanske innenriksdepartementet planlegger å arrestere Puigdemont, er flere spesial-styrker, deriblant politiets gruppe for spesialoperasjoner (GEO) og Guardia Civils utryknings- (GAR) og intervensjonsenheter (UEI), gjort klar for å gripe inn.
Mandag sa en talsmann for Rajoys PP-regjering at Puigdemont kunne ende opp som Lluís Companys, som ble fengslet i 1934 etter å ha proklamert en katalansk stat i Spania. I 1940 ble Companys arrestert av tyske Gestapo i nazi-okkuperte Paris og overlevert til det spanske fascistiske Francisco Franco-regimet, som henrettet ham ved eksekusjonspelotong.
På tirsdag avsperret det katalanske regionale politiet Mossos d'Esquadra området rundt parlamentet før Puigdemont talte. De utfører nå døgnbeskyttelse av katalanske kabinettmedlemmer, inkludert Puigdemont. El Confidencial rapporterte at den katalanske regjeringens tjenestemenn reiser i umarkerte biler, for å forhindre at det spanske politiet pågriper og arresterer dem.
Puigdemont talte klokken 19.00 og hevdet at forbindelsene mellom Catalonia og resten av Spania var ugjendrivelig brutt sammen. Han takket de som organiserte eller stemte i folkeavstemningen 1. oktober, mintes politiangrepet som såret over 800 personer den dagen, og erklærte at den katalanske saken ikke lenger var et internt spansk anliggende, men en europeisk sak. Han sa videre at den spanske politiske orden som oppsto fra 1978-Overgangen fra Franco-regimet til parlamentarisk demokrati, hadde sviktet den katalanske befolkningen.
Med referanse til Catalonias rolle som en «økonomisk motor» for Spania, som han hevdet bidro til å konsolidere demokratiet, indikerte han at katalanerne hadde trodd at 1978 konstitusjonen ville gi dem et rammeverk for fremskritt. Han fremla den katalanske regjeringens suksessive forsøk på å omskrive sine selvstyrebestemmelser i løpet av det siste tiåret, som det hver gang ble nedlagt veto mot av spanske domstoler, og hevdet at Catalonia nå beveget seg bakover fra 1978.
Puigdemont refererte til folkeavstemningen den 1. oktober – som ga 89 prosent stemmer for uavhengighet, men på grunnlag av en valgdeltakelse på bare 42 prosent – som en bindende avtale, som krever at han erklærer en uavhengig katalansk republikk. Han sa at han imidlertid ville utsette katalansk uavhengighet «flere uker», som svar på internasjonale krav om at han godtar megling med Madrid.
Den spanske regjeringen reagerte på Puigdemont tirsdag ved visepresident Soraya Sáenz de Santamaría, som blankt avviste alle krav om megling. Hun gjentok PPs insistering på at folkeavstemningen og den katalanske loven den ble basert på var ulovlig, og at det ikke kunne forhandles med de katalanske separatistene.
«Hverken Puigdemont eller noen andre kan trekke konklusjoner fra en lov som ikke eksisterer, en folkeavstemning som ikke skjedde, og fra viljen til det katalanske folket som de, nok en gang, prøver å gripe og gjøre til sin egen», sa hun. Med tilleggsbemerkningen at det ikke kunne bli noen megling, annonserte hun: «I morgen skal regjeringslederen samle ministerrådet for å diskutere våre neste skritt.»
Rajoy skal uttale seg om den katalanske krisen i dag etter at ministerrådet møter klokka 16.00.
Den eneste kraften som kan by en progressiv løsning på denne krisen er arbeiderklassen. Den brutale politikken til den spanske staten og det nasjonale borgerskapet, som ved bruk av vold og undertrykkelse vil tvinge Catalonia til å holde seg i Spania er reaksjonær og må opponeres av arbeidere på tvers av den iberiske halvøy, både spanske og katalanske, sammen med arbeidere over hele Europa og internasjonalt. Kravet må reises om en umiddelbar tilbaketrekking av alle nasjonale politi- og militærstyrker fra Catalonia.
Med støtte fra det spanske sosialistiske partiet PSOE forsøker det høyreorienterte Rajoy-regimet å piske opp nasjonalistiske følelser og oppmuntre francoistiske fascistiske krefter, for å kunne forberede et militært anslag ikke bare mot de katalanske massene, men også arbeiderklassen i resten av landet. Dette er regjeringens løsning på den spanske og europeiske kapitalismens desperate og forverrede krise.
Men det katalanske separatistiske borgerskapet og dets middelklasse-allierte byr ikke noe demokratisk eller progressivt alternativ. De søker en egen kapitalistisk stat for å etablere mer lukrative forbindelser med de imperialistiske kreftene på grunnlag av mer intens nedskjæring, og å tiltrekke seg utenlandske investeringer ved å bruke katalanske arbeidere som billig arbeidskraft. De pisker opp katalansk nasjonalisme for bedre å splitte arbeiderklassen og utnytte sine «egne» arbeidere.
Bare den uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen i Spania og over hele Europa, i kamp mot kapitalisme og faren for diktatur, med et sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv, byr en vei framover.
De grunnleggende problemene som den brede massen av de katalanske og spanske befolkningene står overfor, er forankret ikke i nasjonal undertrykkelse men i klasseundertrykkelse. Flertallet av den katalanske befolkningen, som ikke deltok i folkeavstemningen 1. oktober, omfatter store deler av arbeiderklassen som motsetter seg løsrivelse.
Det som utfolder seg er ikke en krise bare av den spanske 1978-forfatningen, men en krise av europeisk og verdens kapitalisme. Budsjettkampene og slagene om regionalt autonomi mellom de herskende elitene i Madrid og Barcelona utfoldet seg over et tiår, da EU reagerte på det globale økonomiske sammenbruddet med massive redningspakker til bankene, finansiert med ødeleggende tiltak mot arbeiderklassen over hele Europa. Dannelsen av en katalansk kapitalistisk republikk, ledet av politikere som lenge har støttet nedskjæringspolitikk og imperialistisk krig, vil ikke bidra på noen måte til å løse denne internasjonale krisen.
Alt tyder på at Madrid, i samarbeid med Washington og de store EU-maktene, nå forbereder sin politiske strategi for å rettferdiggjøre et nytt anslag. Det er omfattende diskusjoner i spanske medier om å anvende enten artikkel 155 eller 116 i den spanske grunnloven for å oppheve katalansk regionalt selvstyre og grunnleggende demokratiske rettigheter. Dette ville bane vei for en rask utvidelse av militærstyre ikke bare i Catalonia, men over hele Spania.
Et viktig element i dette anslaget ville være sperring av internett- og sosiale medier for å sensurere informasjon og blokkere protester. I går sperret Madrid Twitter-kontoene som to katalanske nasjonalistiske organisasjoner, Den katalanske nasjonalforsamlingen (ANC) og Omnium, anvendte til å kommunisere med sine tilhengere.
Madrid forbereder et hardt sammenstøt med de katalanske nasjonalistene og deres tilhengere, hvorav mange høylytt kritiserte Puigdemont for ikke umiddelbart å erklære uavhengighet. Puigdemont utsatte sin tale i går i en time mens han forhandlet med delegater for det småborgerlige nasjonalistiske ‘Candidatura d'Unitat Popular’ (CUP), som har støttet Puigdemonts nedskjæringsbudsjetter i det katalanske parlamentet. CUP endte opp med å boikotte Puigdemonts tale.
CUP-nestleder Anna Gabriel tok senere ordet for å kritisere Puigdemont, og erklærte: «Vi mener at i dag var anledningen til høytidelig å forkynne Den katalanske republikken, og at vi kanskje forspilte muligheten.» Med proklamering av et hult løfte om å fortsette med et katalansk separatistprogram til det produserer «klasse- og kjønnsfrigjøring,», konkluderte hun: «Vi kom for å lage en republikk.»
Spanias Podemos-parti spiller igjen den sentrale rollen i å blokkere en uavhengig mobilisering av arbeiderklassen mot faren for et anslag og militærstyre, ved i stedet å føre en maktesløs politikk med å utstede moralske appeller til Rajoy og PP om å forhandle med Barcelona.
Podemos-generalsekretær Pablo Iglesias applauderte Puigdemonts beslutning om å suspendere uavhengighet. Han spurte Rajoy om å forhandle basert på erkjennelsen av at «Spania er ‘pluri-nasjonalt’ og det katalanske folket fortjener å bli lyttet til.»