Skandalen rundt den amerikanske filmprodusenten Harvey Weinstein fortsetter å holde filmindustrien og en betydelig del av det amerikanske mediepolitiske establishmentet fast i sitt grep.

Den 5. oktober publiserte New York Times en artikkel av Jodi Kantor og Megan Twohey, der det ble hevdet at Weinstein hadde trakassert en rekke kvinner seksuelt gjennom flere tiår, blant andre skuespillerinnen Ashley Judd. Artikkelen rapporterte at filmprodusenten hadde inngått økonomiske forliksavtaler med flere angivelige ofre, inkludert Judd og skuespillerinne-kollega Rose McGowan.

Ronan Farrow, sønn av Mia Farrow og Woody Allen (som han har tatt avstand fra), rettet ytterligere anklager i magasinet New Yorker, publisert fem dager senere. Den italienskfødte skuespilleren Asia Argento anklaget Weinstein for et seksuelt overgrep, og flere skuespillere påstod at produsenten gjorde det han kunne for å skade deres karrierer etter at de hadde avvist hans tilnærmelser.

Deretter anklaget mange andre kvinnelige skuespillere, deriblant Gwyneth Paltrow, Angelina Jolie, Heather Graham og Romola Garai, Weinstein for aggressiv eller utilbørlig oppførsel.

Som konsekvens ble Weinstein sparket av styret i Weinstein Company, hans eget filmstudio. Produsenten leverte en uttalelse: «Måten jeg tidligere har oppført meg på mot kolleger har forårsaket mye smerte, og jeg ber oppriktig om unnskyldning.» 65-åringen, som har produsert en rekke uavhengige filmer, annonserte at han tar fraværspermisjon.

Hva ligger til grunn her? Rent bortsett fra medienes overfladiskhet og maniske skriblerier, hva slags politikk er det i Weinstein-skandalen?

Utvilsomt ligger det noe mer til grunn enn bare Weinsteins oppførsel. Vi fører ingen sak for Hollywood-produsenten, en kjent mobber og trakasserer av sine ansatte om ikke annet, og vi forsvare ikke hans moral. Om bare en brøkdel av påstandene om seksuell trakassering er sanne, har hans oppførsel vært avskyelig og kanskje kriminell.

Selvfølgelig er ikke brautende råskap ulovlig, og påstandene om overgrep og voldtekt forblir bare påstander på det nåværende tidspunktet. Som alle andre, har Weinstein forfatningsmessige rettigheter, inkludert retten til en rettsprosess og formodningen om uskyld. Hvis det er bevis for kriminalitet bør han påtales.

Men når en lynsjemobb mønstres, er det alltid klokt å ikke slenge seg med. Alle fortjener en rettsak hvor han eller hun kan mønstre et forsvar.

På grunnlag av bitter erfaring har man så absolutt rett til - det er sågar en forpliktelse - å være mistenksom overfor Times, New Yorker og trykkoker-atmosfæren som nesten umiddelbart har blitt skapt, eller oppfordret.

Det er en lang historie om sexskandaler i Amerika (og Hollywood - Charlie Chaplin, og andre), og ingen har ført i en progressiv retning. Sexskandalen er en mekanisme der andre problemer løses, ofte til tilfredsstillelse av sterke økonomiske interesser, og generelt med det resultat at politikken skyves til høyre. Clinton-Lewinsky-affæren, manipulert av høyrefløyen og underdanige medier, ble et sentralt fokus for amerikansk politisk oppmerksomhet i nesten to år, og førte nesten til et kuppforsøk for fjerning av en president som var valgt to ganger.

The Times og New Yorker brukte store ressurser på Weinstein-saken. Farrow hevder at hans artikkel krevde ti måneders etterforskning.

Rykter om Weinstein har åpenbart sirkulert i tiår. Journalistveteran Cari Ross, som skriver i Variety, bekjenner: «Jeg kan ikke huske en tid da jeg ikke hørte historier om Harvey og hans oppførsel som et seksuelt rovdyr.» Hvis anklagene mot Weinstein er sanne, og slike folk visste om dem, da er deres nåværende handlinger er enda mindre respektable.

Hvorfor kom beslutningen om å angripe Weinstein nå? Selvfølgelig, hvis de er sanne, kan det argumenteres for at vi nå burde være glad for at hans gjerninger har blitt belyst, om det er denne måneden eller for et tiår siden. Men igjen, det ville være å anta bare de høyeste, mest uegennyttige motiver fra Times side og for mediene som helhet - en tankeløs antagelse.

De som har fremmet anklager har rett til å fortelle sine historier. Men kravet fra mediene og visse fremtredende figurer om at mennesker som ikke vet noe nå skal komme med fordømmelser, er ganske enkelt nedrig.

Oppriktig talt, sett bort fra de påståtte ofrene, er det ingen som kommer særlig godt ut av dette. Så godt som alle synes opptatt av nøkterne forretningsmessige beregninger. Skuespillerinnen Meryl Streep, som engang kalte Weinstein en «gud», har kommet med sitt obligatoriske verbale angrep.

Selv om man skulle anta at mye av det påståtte er sant, må man ha et hjerte av stein for ikke å se elementet av tragedie i denne saken. Dette unnskylder ingenting, men i den grad det har vært noe som helst liv i den amerikanske filmindustrien de siste tiårene, har Weinstein hatt en hånd med i det. Han har ikke produsert store filmer, men han har laget en del interessant arbeid. Nå blir han kastet til ulvene, av sin egen bror, av sin kone ...

La oss si han er skyldig i forkastelig oppførsel – og det er fortsatt en grense mellom trakassering og voldtekt – så er likevel omtalene som har blitt publisert, de blodtørstige kommentarene, de vanvittige tiradene mot «menn», alle ganske motbydelige og til og med skremmende å lese.

Og hva med rollen til Times? I en verden satt på randen av atomkrig, med en galning som skyter og dreper eller sårer hundrevis av mennesker i Las Vegas, da er dette hva «avisens avis» zoomer inn på. Times har brukt betydelige ressurser på denne etterforskningen, av grunner avisen ikke har forklart.

De skinnhellige kommentarene fra Hillary Clinton, Barack Obama, Times- spaltister et al, med uttrykk for deres forferdelse og forbauselse over Weinsteins aktiviteter, er rent hykleri. Dette er mennesker som er ansvarlige for, eller som ikke mistet nattesøvn over droneangrep, ulovlige bombing og alle de morderiske aktivitetene til det amerikanske militæret og CIA, i alle verdens hjørner.

Det er heller ikke hyggelig å lese kommentarene i Times fra selvtilfredse småborgerligheter som Lena Dunham, hjernen bak tv-serien Girls, som moraliserer om Weinstein. Sistnevnte kan gjerne være et mannssvin av øverste rang, men han er ikke en krigsforbryter som Clinton, opp til albuene i blod fra tusenvis av libyere, syrere og andre forsvarsløse mennesker, og som Dunham støttet ivrig i 2016.

Uansett, på nåværende tidspunkt kan det kanskje ikke være mulig for oss å avklare hvilke oppgjør som pågår på bakrommet og hvem sine interesser som fremmes. Det er nødvendigvis ikke sånn at slike artikler skrives med en klart utarbeidet plan, selv om Times utvilsomt pusher sin identitets-politikk agenda. Man kan imidlertid trygt anta at skandalen vil få konsekvenser.

Herved utstedes en advarsel: En prosess er igangsatt som noen av de som nå kaster seg på vil komme til å angre. Forutsigbart nok gjør det fascistiske Breitbart News, et arnested for antisemitter og annet lavmål, et festmåltid av Weinstein-affæren. «Liberale Hollywood» kan fortsatt høste en virvelvind.

Den hysteriske atmosfæren, de gjensidige anklagene, de nye anledningene for fiendskap og utskjelling, har produsert et klima av frykt i Hollywood.

Og hvem er den neste?

Det er ikke så vanskelig å forestille seg en ny runde kongresshøringer, denne gangen om seksuell praksis eller trakassering i Hollywood, som har «forurenset vår kultur» og «ødelagt nasjonens moral», i stedet for å produsere «sunn kristen film» - høringer ført av en ‘House Un-American Sexual Activities Committee’. Og forfattere, styremedlemmer, produsenter og skuespillere ville dessverre være for vettskremte til ikke å møte med sine vitneprov.

Middelklassens moralister stopper aldri opp for å tenke på den dramatiske politiske situasjoner skandalen har brutt ut i, og som den har bidratt til å utdype. Donald Trumps seier - et enormt sjokk for underholdningsindustriens velstående øvre strata - har blitt etterfulgt av en rekke voldsomme konflikter innen den herskende eliten over utenrikspolitikken, inkludert den uærlige, ondsinnede kampanjen mot Russland (anført av New York Times). Den falske agitasjonen mot «falske nyheter» har nå blitt påskudd for opptrappede, McCarthy-angrep mot dissens og ytringsfrihet.

Mediene er besatt av Weinstein, både fordi moralsk hysteri er en av deres hovedingredienser, og mer presserende, fordi avisene har all interesse av å avlede allmennhetens oppmerksomhet fra den sosiale krisen i Amerika, den reaksjonære karakteren til både Trump-administrasjonen og demokratenes «opposisjon», orkanenes ødeleggelser og en rekke andre store sosiale problemer i USA. Det økte sosiale spenningsnivået og nøden i Amerika betyr at en sexskandale alltid er nødvendig.

Man bør heller ikke glemme at Hollywood, og underholdningsbransjen generelt, på nåværende tidspunkt er sentrale for amerikansk politisk liv, og spesielt for finansieringen og oppbakkingen av Det demokratiske partiet. I 2012 ga TV-, film- og musikkindustrien 81 prosent av sine valgkampbidrag til demokratene. Fire år senere bidro den samme industrien med 23.6 millioner dollar til Hillary Clinton (sammenlignet med 1.2 millioner dollar til Bernie Sanders og bare 388.000 dollar til Trump).

Weinstein er - eller var - en stor bidragsyter til demokratene. I 2012 var han (ifølge OpenSecrets.org) en av Det demokratiske partiets ledende «bunters» for Obama (i politisk finansiering: en «bunter» - en enkeltperson som samlet venner og kollegaer for å leverer alles bidrag ‘i en stor bunt’). Hva vil hans bannlysning bety?

Dette raseriet over hva produsenten kanskje har (eller kanskje ikke) har gjort, tiltaler også den nåværende febrile atmosfæren i de velstående kvasi-kunstneriske sjiktene i Hollywood, New York og andre steder, som er fortvilte over Trump, desorienterte, i stor grad avskjermet og fjerne fra den arbeidende befolkningen og dens bekymringer, fast bestemte på å unngå å se den sosiale virkelighet i øynene, selvopptatte, men forferdelig redde for å bli oppfattet som «ufølsomme» i kjønns- og rasespørsmål.

Skandalen forteller oss noe om industrien selv, med sine balsamerte, selvgratulerende prisutdelinger, den liberale, økobevisste, veganske og tolerante overflaten, men like under: mye ondskapsfull intern krangel, utnyttelse, grusomhet.

Ingenting i dette landet frembringer intelligente kommentarer. De verste følelsene i folk oppmuntres og spilles på. Weinstein-saken er dagens skandale, til neste skurk kommer. Han blir behandlet som individet som fortjener ‘hevn’. Ingenting kan læres fra saken.

Den egentlige nøkkelen til Weinsteins oppførsel (hvis anklagene er sanne), er rikdom. Skandalen handler ikke om Weinstein personlig og hans psykologiske beskaffenhet. Overgrep som hans er utbredt. Fellesnevneren er at overgrepet utføres av de med penger og makt. Det handler ikke om hyperaktive hormoner, men om et brutalt uttrykk for den typen press som mennesker utsettes for: Hvis du vil beholde jobben din, så er dette det du har gjøre ...

Visse menneskers rett til å oppføre seg sånn, og slippe unna med det, gis dem av penger.

Utpressing for seksuelle tjenester i bytte for arbeid eller fremskritt ble ikke oppfunnet i går. «‘Casting’-sofaen» er et av disse begrepene, som sammen med «svartelisten» og «produksjonskoden», peker på den genuint ekle siden av amerikansk filmindustri. Som Orson Welles en gang sa om Hollywood: «Vel, byen er ganske forferdelig, vet du.»

En observatør av Hollywood på 1930-tallet la merke til at de sårbare ungdommene «som var parkeringsvakter eller jobbet bak tappekranene, den slags ting, alle tror at de skal lykkes. Det er forferdelig. Og selvfølgelig ble spesielt kvinnene manipulert av mennene. Ingen nåde. Noen av disse agentene - ‘ti-prosenterne’ - var ubeskrivelige, forferdelige. Deres evne til å bruke disse unge kvinnene mot løfter. ... Det var et stygt sted.»

Men denne typen utpressing av seksuelle tjenester er ikke bare en del av Hollywood, det er en del av den amerikanske forretnings- og foretakskulturen generelt, en del av brutaliteten i de sosiale forbindelsene i USA. Hvordan ville New York Times eller en større bedrift stå seg under granskning? Seksuelle overgrep eller utpressing er i vesentlig grad underrapportert fra fabrikker (der dagens fagforeningsstaber har sluttet seg til formennene som de skyldige partene) og på andre arbeidsplasser, i det militære, i den store ‘gulag-ene’ av lokale, statlige og føderale anstalter og fengsler, blant lavbetalte og innvandrer-arbeidere, og i alle de utallige situasjonene i Amerika hvor de svake er på de mektiges nåde.

Det var kanskje Marx og Shakespeare som forstod denne prosessen best, og den rollen som rikdom spiller i den. I sine Økonomiske og filosofiske manuskripter 1844, inspirert av Shakespeares Timon of Athens (gull vil gjøre svart hvitt, feilaktig riktig, nedrig edelt, gammel ung, feigt tappert ...), skrev Marx de følgende briljante ordene om «Pengenes makt»:

«Det som er for meg ved pengene som middel - det som jeg kan betale for (dvs. som kan kjøpes for penger) - det er jeg selv, pengenes innehaver. Rekkevidden av pengenes makt er rekkevidden av min makt. Pengens egenskaper er mine – besitterens - egenskaper og essensielle krefter. Følgelig, det jeg er og det jeg er i stand til bestemmes på ingen måte av min individualitet. Jeg er stygg, men jeg kan kjøpe for meg selv den vakreste av kvinner. Derfor er jeg ikke stygg, for virkningen av stygghet - dens avskrekkende kraft - er nullet ut av penger. ... Jeg er slett, uærlig, skruppelløs, dum; men penger er beæret, og derved også pengenes eier. Penger er det høyeste gode, derfor er eieren god. Penger, forøvrig, sparer meg bryet med å være uærlig: Jeg antas derfor å være ærlig. Jeg er hjerneløs, men penger er den virkelige hjernen i alle ting, så hvordan kan da eieren være hjerneløs? ... Er det derfor ikke sånn at mine penger forvandler alle mine uførheter til det motsatte?»

Penger, fortsetter Marx, er «den felles horen, menneskenes og nasjonenes felles hallik». Dette er det som er aktuelt her: de fryktelige overgrepene som uunngåelig produseres av klassesamfunnet.