Washington syder av rykter om palasskupp mot Trump

13 October 2017

Washington er oppslukt av en politisk krise som er uten sidestykke i moderne amerikansk historie. Midt blant stadig bitrere konflikter mellom fraksjoner på statens høyeste nivåer, er det voksende spekulasjon om at det har skjedd hemmelige diskusjoner blant regjeringsmedlemmer og høytstående stab om å tvinge Trump ut av embetet.

Den politiske krigen i Trump-administrasjonen og Det republikanske parti ble intensivert denne uken, etter at senator Bob Corker, lederen for senatets utenrikskomité, opplyste at Trumps trusler mot Nord-Korea førte USA «på kurs mot tredje verdenskrig». I en Twitter-melding kalte Corker Det hvite hus «en voksenbarnehage», med en president som krever konstant tilsyn.

NBC rapporterte at utenriksminister Rex Tillersons erklæring som beskrev Trump som en «moron» (mer enn bare ‘tulling’), kom etter et møte i juni mellom presidenten og militære topper, der presidenten foreslo det amerikanske atomvåpenarsenalet burde tidobles. Trump reagerte på denne rapporten med å true at NBC burde stenges ned. Han uttalte at det er «motbydelig at pressen er i stand til å skrive hva enn de vil skrive».

I Vanity Fair på onsdag skrev Gabriel Sherman at «et halvt dusin fremtredende republikanere og Trump-rådgivere ... alle beskriver Det hvite hus som i en krise der rådgivere kjemper for å roe en president som synes å være stadig mer ufokusert og opptatt av dystre stemninger». Trump fortalte angivelig Keith Schiller, sin sikkerhetssjef gjennom lang tid: «Jeg hater alle i Det hvite hus! Det er noen få unntak, men jeg hater dem!»

Sherman antyder at personell på høyt nivå i Det hvite hus er bekymret for at Trump kan reagere på interne vanskeligheter ved å utøve sin ensidige rett til å anvende atomvåpen mot Nord-Korea. «En tidligere tjenestemann spekulerte til og med på om [stabssjefen i Det hvite hus John] Kelly og forsvarsminister James Mattis har diskutert hva de skulle gjøre dersom Trump beordrer et første angrep med atomvåpen. ‘Ville de takle ham?’ sa personen».

Flere spaltister, som sannsynligvis formidler denne interne diskusjonen, diskuterte åpent muligheten for å fjerne Trump ved hjelp av det 25. grunlovstillegget, som stipulerer at presidenten kan bli tvunget ut av et flertallsvedtak i kabinettet dersom han er mentalt eller fysisk ufør, og som «gjør at han ikke kan utøve embetets plikter og fullmakter.»

Jennifer Rubin, som skriver den konservative «høyresving»-spalten i Washington Post spurte i sin siste overskrift: «Når kommer vi til 25. Tilleggs-terreng?" Snart, konkluderte hun. Paul Waldman erklærte, i en annen Post-artikkel publisert onsdag: «Riksrett vil sannsynligvis ikke redde oss fra Trump. Men det 25. Tillegget kan. Begge spaltene etterfulgte avisens egen leder «Hva gjør man gjøre med en uegnet president», som reiste muligheten for riksrett’.

Bak disse konfliktene er det dype splittelser i den herskende klassen om kritiske spørsmål knyttet til både nasjonal og internasjonal politikk. Spesielt har Trumps tankeløse trusler mot Nord-Korea uroet betydelige deler av Utenriksdepartementet og Pentagon. En krig med Korea kan resultere i tap av millioner av liv og føre til en direkte konfrontasjon med Kina og Russland, og antenne – som Corker sa det – en 3. Verdenskrig. Men enda verre enn tapet av menneskeliv, mener Trump sine motstandere, ville være den uopprettelige skaden en krig ville føre til for USAs internasjonale stilling.

Uansett de underliggende motivene for diskusjonene bak kulissene om muligheten for et palasskupp, vil en slik sammensvergelse – suksess eller fiasko – være den siste spikeren i kista for det amerikanske demokratiet.

Trump ville utvilsomt bittert motsette seg et forsøk på å fjerne ham fra embetet. I løpet av en intens konflikt ville både pro- og anti-Trump-fraksjoner appellere til det militære og etterretningstjenestene om støtte. Uansett hvilken fraksjon som vant, ville det militære og etterretningstjenestene framstå som de endelige dommerne for USAs politiske skjebne. Enn videre, hvis Trump blir fjernet fra embetet, ville den erkereaksjonære visepresidenten Mike Pence bli president.

Demokratene har for sin del reagert på krisen ved å eskalere sin ny-mccarthyisme om russisk intervensjon i amerikansk politikk. De fokuserer i økende grad ikke bare på fabrikkerte anklager om at Russland hjalp valget av Trump, men også at Moskva «sår splid» i USA. Argumenter utvikles for å rettferdiggjøre innføring av sensur og statskontroll over internett, og for å svarteliste all sosial og politisk opposisjon som et produkt av ondsinnet intervensjon av en «utenlandsk fiende».

Som WSWS advarte i juni, er metodene til Trumps motstandere «fundamentalt antidemokratiske, og involverer konspirasjoner bak kulissene med elementer innen militær/etterretningstjenestene og den foretaks-finansielle eliten.»

Trumps kritikere i den herskende klassen leter desperat etter en måte å svare på en rekke globale geopolitiske, økonomiske, militære og sosiale kriser som de ikke har en løsning for. Trump er ikke årsaken, men snarere et ekstremt symptom på den herskende klassens desorientering og desperasjon.

Ingenting er farligere enn å overlate løsning av krisen til disse rivaliserende leirene fra styringseliten. Alle fraksjoner av det styrende oligarkiet, uansett hvor bitre forskjellene mellom dem, er fast bestemt på å forhindre at arbeidsklassen fremstår som en selvstendig kraft. De vil løse krisen på en måte som ikke ødelegger deres globale interesser eller svekker deres grep om makten.

Denne tilstanden kan ikke vedvare. Klassestyrets krise har som en nødvendig konsekvens vekst av klassekampen. Som SEP (US Socialist Equality Party – Det sosialistiske likestillingspartiet i USA) skrev i sin juni-erklæring, «Palasskupp eller klassekamp: Den politiske krisen i Washington og arbeiderklassens strategi»:

Interaksjonen mellom objektive krisebetingelser, både i USA og internasjonalt, og radikaliseringen av sosial massebevissthet, vil finne uttrykk i utbrudd av klassekamp. Den flere tiår lange undertrykkelsen av klassekampen av fagforeningsbyråkratiet, Det demokratiske partiet og de velstående sponsorene av ulike former for identitetspolitikk, kommer til sin slutt. De herskende elitenes sosiale kontrarevolusjon er i ferd med å møte et oppsving av den amerikanske arbeiderklassen. De mange forskjellige formene for sosial protest – på arbeidsplasser, i lokalsamfunn og i hele byer – vil anta en stadig tydeligere arbeiderklasseidentitet, en antikapitalistisk orientering og sosialistisk karakter. Kampene på de enkelte arbeidsplassene og i lokalsamfunn vil trekke bredere deler av arbeiderklassen sammen til felles kamp.

Det kritiske spørsmålet er å gi denne bevegelsen av arbeidsklassen en bevissthet om sine mål, å bygge et politisk lederskap som kan lede disse kampene i USA og internasjonalt til sin logiske og nødvendige ende: omveltningen av det kapitalistiske systemet og etableringen av sosialisme.

Joseph Kishore