Søndagens valg i Østerrike ga en markant forflytning mot høyre. Det forventes at en høyreregjering vil innsettes, av et slag man ikke har sett siden Hitlers fall og gjenopprettelsen av østerriksk uavhengighet etter krigen.

De fleste er enige i at valgkampen var den skitneste i landets historie. De store partiene, som er ute av stand til å takle de ødeleggende sosiale konsekvensene av krisen i den globale kapitalismen, forsøkte å overgå hverandre med angrep på flyktninger og gjensidig skittkasting. En kommentator skrev at en «hysterisk ‘Østerrike først’-atmosfære» dominerte offisiell politikk.

Når dette skrives har Det konservative østerrikske folkepartiet (ÖVP) kommet fra valget i klar ledelse, med 31,4 prosent av stemmene. Partiet fikk 7,4 prosent flere stemmer enn ved forrige nasjonale valg i 2013. Det endelige resultatet vil ikke være kjent før mandag når poststemmene er opptelt.

Trettito år gamle Sebastian Kurz, for tiden utenriksminister i storkoalisjonen med sosialdemokratene (SPÖ), vil sannsynligvis bli den nye statsministeren. Kurz overtok ledelsen i ÖVP i mai etter det som for alle formål var et internt kupp. Han sentrerte sin valgkampanje rundt egen person. Det eneste politiske fokuset var fiendtlighet mot innvandrere, flyktninger og muslimer. Kurz forsøkte å flankere det høyre-ekstreme Frihetspartiet (FPÖ) fra høyre.

Kurz skrøt av at han sikret stengningen av Balkanruten, som ble brukt av flyktninger på flukt fra de katastrofale forholdene i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika, som følge av de amerikansk-ledede og NATO-støttede krigene i Afghanistan, Irak, Syria og Libya. Han snakket om sine nære bånd til den ungarske statsministeren Viktor Orbàn, og lovet en rekke diskriminerende tiltak mot flyktninger. Han lovet å begrense antall innvandrere, redusere sosiale ytelser for asylsøkere og stenge islamske barnehager. Han lovet også massiv oppbygging av politiet og sikkerhetsapparatet.

På andreplass er Frihetspartiet (FPÖ) på ytre høyre. Partiet har økt sin stemmeandel med 6,9 prosent til 27,4 prosent, og gikk forbi sosialdemokratene (26,7 prosent), som fikk samme stemmeandel som for fire år siden. Fordi verken de konservative eller sosialdemokratene vil fortsette storkoalisjonen som har styrt landet i ti år, er det sannsynlig at høyreekstremistene vil delta i den neste regjeringen.

FPÖ deltok i regjering i Wien en gang tidligere, fra 2000 til 2007, da partiet ble ledet av Jörg Haider. Den gangen utløste partiets regjeringsdeltagelse europeiske protester og EU innførte sanksjoner. Siden da har partiet beveget seg betydelig lenger til høyre.

Førtiåtte-år-gamle Heinz-Christian Strache, som brøt med Haider i 2005 og overtok som partileder, var ifølge Süddeutsche Zeitung en del av det militante nynazist-miljøet da han begynte sin karriere i FPÖ.

Strache meldte seg som 17-åring inn i det tyske nasjonalistiske studentbrorskapet Vandalia i Wien. Han opprettholdt nær kontakt med den kjente høyreekstremisten Norbert Burger, og var partner med hans datter i syv år. Han hadde bånd til nazistiske ‘Viking-ungdom’, en organisasjon som ble bannlyst i Tyskland i 1994, og deltok i paramilitære øvelser med velkjente nynazister. Fordi det eksisterer bilder av ham i uniform, har Strache senere forsøkt å avvise sin paramilitære virksomhet som harmløst ‘paintball-teater’.

Strache meldte seg inn i FPÖ i 1989, men FPÖs ungdomsorganisasjon ‘Ungdomskretsen Frihet’ (RFJ) avviste ham. «Den gangen var Strache for høyreorientert for oss, og for brautende», sa den gangen fremtidige forsvarsminister Herbert Scheibner om beslutningen.

En regjeringsallianse mellom Kurz og Strache - det mest sannsynlige resultatet av valget - ville være omtrent som en koalisjon mellom Den kristelig-sosiale unionens Markus Söder (CSU) og Alternativ for Tysklands Bernd Höcke (AfD), eller mellom Nicolas Sarkozy og Marine le Pen i Frankrike. I landet som ble annektert av Hitler i 1938 blir alle hemninger om fortidens forbrytelser glemt.

Denne utviklingen kan bare forstås i sammenheng med fallitten til organisasjonene som en gang beskrev seg som «venstre» eller representanter for arbeiderklassen.

På begynnelsen av 1900-tallet var det østerrikske sosialdemokratiet blant de mektigste seksjonene i Den andre internasjonale. Selv etter første verdenskrig, som det østerrikske sosialdemokratiet støttet, dominerte partiet «røde Wien», der én av fire innbyggere var medlem. På 1970-tallet, da partiet hadde bekjent sitt ubetingede forsvar for den borgerlige orden, men fortsatt kunne gjennomføre begrensede sosiale reformer, var SPÖ-leder Bruno Kreisky en av de mest kjente figurene i det internasjonale sosialdemokratiet.

Nå har SPÖ banet vei for høyreekstremistenes fremvekst ved å forlate selv antydningen om å forsvare arbeidstakeres rettigheter. I stedet har det vedtatt xenofobiske slagord, og bekjentgjorde før valget å være beredt til en koalisjon med FPÖ.

Som de andre partiene proklamerte sosialdemokratene i valgkampen en styrkning av grensekontrollen mot flyktninger. De støttet regionens høyreregjeringer som stengte «Balkanruten» og presset på for en strammere holdning mot flyktninger på Middelhavet, en situasjon de benevnte «økonomisk migrasjon».

Kansler og SPÖ-leder Christian Kern, en tidligere jernbaneindustrisjef, forlot i juni den mer enn 30 år gamle «Vranitzky-doktrinen», som fastslo at sosialdemokratene ikke skulle samarbeide med FPÖ. Ledende SPÖ-tjenestemenn kalte åpent for en allianse med høyreekstremistene. Dette var særlig tilfelle blant representanter for den innflytelsesrike fagforeningsfløyen, eksempelvis bygningsforbundssjef Josef Muchitsch og leder av metallbearbeiderne Rainer Wimmer. På delstatsnivå dannet SPÖ allerede i 2015 en koalisjon med FPÖ i Burgenland. Begge partene har hyllet sitt tette samarbeid.

I valgkampen anvendte SPÖ skittene knep, som de i sin tur fikk midt i fleisen da det ble eksponert. Tal Silberstein, en høyt betalt kampanjekonsulent for SPÖ, ble i august arrestert i Israel for korrupsjonsanklager. Det ble avslørt at han drev anonyme Facebook-sider som spredte dritt om ÖVP-kandidaten Kurz, som ble betegnet som en antisemitt.

Det er ingen mulighet for å danne et flertall i det nye parlamentet av et av de tre store partiene med et eller flere av de mindre partiene, fordi de sistnevnte fikk for lave stemmeandeler.

Nyliberale Neos, et protestparti bestående av velrenommerte middelklasse-elementer, og som tilpasset seg antiflyktningekampanjen, vil igjen ta plass i parlamentet med 5,0 prosent av stemmene, det samme resultat som ved siste valg.

De grønne, med den tidligere lederen Alexander Van der Bellen som ble valgt til østerriksk president i desember 2016, tapte 9,1 prosent. Med totalt 3,3 prosent av stemmene falt de ut av parlamentet, med sperregrensen for representasjon på 4 prosent. Peter Pilz sin liste, et tidligere medlem av pabloistiske Revolusjonær Marxistgruppe, som splittet fra de Grønne fordi deres politikk på temaene flyktninger og Tyrkia ikke var tilstrekkelig til høyre, fikk 4,1 prosent.

Team Stronach, etablert av en høyreorientert forretningsmann, som fikk 5,7 prosent ved forrige valg, stilte ikke til valg denne gangen.

Høyredreiningen i Østerrike er symptomatisk for Europa som helhet. I alperepublikken med sine nær 9 millioner innbyggere, er den borgerlige politikkens fullstendige forråtnelse stilt til skue. Konfrontert med økende internasjonale og sosiale spenninger snur alle partiene som forsvarer kapitalismen seg til nasjonalisme, fremmedhat, militarisme og styrking av det repressive statsapparatet.

Massenes utilfredshet og deres sosiale behov blir ikke representert eller uttrykt av noen av de tradisjonelle regjeringspartiene. Misnøyen kan dermed utnyttes av ytrehøyre-demagoger. Dette gjelder ikke bare i Østerrike, hvor FPÖ nå vinner støtte i tidligere SPÖ-bastioner, men også i Frankrike hvor Nasjonalfront vant stemmer i nedkjørte industriområder, og i Tyskland hvor AfDs grunnfeste er i de fattige delene av Øst-Tyskland.