Som avslutning på en krigersk og uredelig tale på fredag sverget USAs president Donald Trump å heve atomavtalen fra 2015, med mindre den blir omskrevet i samsvar med amerikanske krav.

Talen var representativ for den kriminelle arrogansen til Amerikas elite. Trump fordømte Iran for å spre «konflikt, terror og uro over hele Midtøsten og videre utover». Dette kom fra lederen av et land som har påført Midtøstens folk uante grusomheter, som fører aggressive kriger som har ødelagt hele samfunn og forårsaket millioner av menneskers død i Afghanistan, Irak, Libya og Syria og tvunget mange millioner flere på flukt fra sine hjem.

Trump fordømte den iranske revolusjonen i 1979, beskrev Irans borgerlige presteskapsregjering som et internasjonalt forbryterregime, og fremsatte USA som beskytter av det iranske folks demokratiske rettigheter.

De iranske massene har neppe glemt det CIA-organiserte kuppet i 1953 som veltet Irans valgte president, Mohammad Mossadegh, og installerte Sjahens brutale diktatur, som Washington opprettholdt ved makten de neste 25 år. Eller at USA i løpet av de siste fire tiårene har ført en uopphørlig kampanje mot Iran, truet landet med angrep, og støttet Irak i den åtteårige Iran-Irak-krigen (1980-88). Eller hvordan de påla økonomiske straffesanksjoner som kulminerte under Obama med full økonomisk krigføring.

Trump gjorde det klart at hans krav om å «korrigere» atomavtalens «mange feil» ikke var et forhandlingstema. De er i realiteten et ultimatum om Teherans ensidige avvæpning mens USA opprettholder en armada i Den persiske gulfen og bevæpner sine saudiske og israelske allierte til tennene. De ville kreve at Iran godtar permanente inngrep på sin suverenitet, og en faktisk reduksjon til status som vasall-stat.

Kravene inkluderer: å gjøre permanent de mest omfattende restriksjonene på Irans sivile atomprogram, som skal utløpe etter avtalens ellevte år; ubegrensede inspeksjoner fra Det internasjonale atomenergibyrået på iranske militærområder; og avvikling av Irans ballistiske missilprogram.

Europeiske ledere svarte med å sint fordømme Washington for å heve seg over internasjonal lov og rett, tilskynder et globalt atomvåpenkappløp, og øke faren for krig i Midtøsten og på den koreanske halvøya. Tysklands utenriksminister Sigmar Gabriel advarte at hvis USA fortsetter på denne kursen, vil det «tvinge oss europeere til en felles posisjon med Russland og Kina mot USA».

Hva som vil skje nå er uvisst. Mange av lederne i USAs politiske og militær/sikkerhetskompleks, inkludert Trumps egne topprådgivere - forsvarsminister James Mattis, utenriksminister Rex Tillerson og nasjonal sikkerhetsrådgiver H. McMaster - har gitt Trump råd om ikke å kullkaste Iran-avtalen. Både Mattis og Joseph Dunford, sjef for generalstaben, vitnet for kongressen forrige uke. De innrømmet at Iran etterlever atomavtalens betingelser, og sa de mente en opprettholdelse av avtalen er i USAs interesser.

Dette er ikke fordi Trumps generaler er mindre fast besluttet på å tvinge Iran ned på kne og sikre amerikansk hegemoni over Midtøsten, verdens viktigste oljeeksporterende region og den strategiske broen mellom Asia, Afrika og Europa.

Trumps kritikere fra Det demokratiske parti og mediene er på samme linje. New York Times og Washington Post har gjentatte ganger oppfordret til en mer aggressiv amerikansk militær og diplomatisk offensiv mot Iran. Utgangspunktet skal være Syria, der Teheran har spilt en vesentlig rolle i nedkjempingen av de amerikansk-støttede islamistiske styrkene. I en lederartikkel på lørdag, «Trump har anlagt en farlig kurs mot Iran», beskyldte Washington Post presidenten for «geopolitisk dårskap» og kritiserte ham for «ikke å ha en klar plan for å møte Irans militære angrep i Syria, som truer med å utløse en ny konflikt med Israel».

Uenighetene er, om enn skarpe, utelukkende taktiske. De dreier seg om spørsmål om rett mål og tidspunkt for den neste amerikanske krigen. Det er utbredt frykt for at et oppgjør med Iran vil undergrave Washingtons militær-strategiske offensiver mot Kina og Russland, og ødelegge forbindelsene med Amerikas tradisjonelle europeiske allierte, som gjennom NATO fortsatt spiller en viktig rolle for utøvelsen av amerikansk global makt, spesielt mot Russland.

Opposisjon mot Trumps plan om å kullkaste Iran-avtalen er en faktor i den hittil uforlignelige politiske krigen i Washington, som nå har nådd det punkt hvor det er offentlig diskusjon om bruk av riksrett for å fjerne Trump.

Trump planlegger nå å bruke Wall Streets dominans over det globale banksystemet og tilgangen til det amerikanske markedet for å tvinge europeerne til å pålegge Teheran nye økonomiske sanksjoner. Dermed truer Iran-spørsmålet med å forgifte enda mer den allerede voldsomme økonomiske kampen mellom USA og Europa, og spesielt Tyskland. De europeiske maktene snakker allerede om gjengjeldende tiltak.

De europeiske imperialistene er ikke mindre aggressive enn Washington. De var viktige partnere i den økonomiske krigføringen mot Iran. Men USAs rolle som fornyet pådriver mot Teheran truer deres enorme investeringsplaner for å økonomisk utnytte av Iran, som har verdens fjerde største oljereserver og de største naturgassreservene. Dessuten frykter de, med tanke på egen nærhet til Midtøsten og avhengigheten av Midtøstens olje, de destabiliserende konsekvensene av en ny amerikansk krig. Den kan rask involvere atommakter som Russland og Kina.

Trump er pådriveren, men den grunnleggende kilden til splittelsene i den amerikanske styringseliten over politikken mot Iran og den bredere imperialistiske strategien ligger andre steder. Man bør heller se på sammenbruddet av den politikken Washington begynte etter oppløsningen av Sovjetunionen, med aggresjonskriger for å kompensere forvitringen av landets økonomiske makt og posisjon.

I jakten på globalt hegemoni har USA rasert Midtøsten. Iran har vært et hovedmål for amerikansk aggresjon, der amerikanske tropper invaderte to av nabolandene, Afghanistan og Irak. Men Iran har vært i stand til å utvide sin innflytelse, mens både Russland og Kina nå er store økonomiske og geopolitiske aktører i Midtøsten. Disse faktorene kombinert har frustrert Washingtons planer om bruken av islamistiske stråmenn og leiesoldater til å styrte Syrias regjering, slik det lyktes i Libya.

Amerikansk imperialismes svar på disse tilbakeslagene er å akselerere krigsplanene rettet mot sine store rivaler, i første rekke Kina og Russland. Europa og Japan, for sin del, bedriver voldsom opprusting for å hevde egne imperialistiske interesser i opposisjon til USA.

Menneskeheten står overfor den reelle og umiddelbare faren for å bli trukket inn i en tredje verdenskrig av disse imperialistiske maktene, denne gangen med anvendelse av atomvåpen.

Det er ingen «freds»-fraksjon i styringsklassen i noen av stormaktene. Den sosiale styrken som kan stoppe lemenmarsjen mot en atom-undergang er den internasjonale arbeiderklassen, mobilisert på grunnlag av et sosialistisk og internasjonalistisk program rettet mot kapitalismens omveltning - mot kilden til krig, sosial ulikhet og diktatur. Den internasjonale komitéen for den fjerde internasjonale kjemper for å bygge en massebasert internasjonal antikrigsbevegelse på dette revolusjonære grunnlaget.