Resultatet av forrige helgs østerrikske valg følger et internasjonalt mønster. På tross av verdenskapitalismens dypeste krise siden Den store depresjonen på 1930-tallet og den voksende faren for en ny verdenskrig, får partier på ytre høyre innflytelse, mens partiene til det offisielle «venstre» går fra nederlag til nederlag.
Oppstigningen av en Jarosław Kaczyński i Polen og en Viktor Orbán i Ungarn; antiimmigrant-UKIP i ledende rolle i Brexit-folkeavstemningen i Storbritannia; Donald Trumps valgseier i USA; Nasjonal Fronts andreplass i det franske presidentvalget; og Alternativ for Tyskland (AfD) sin inntreden i det tyske parlamentet er alle deler av samme prosessen.
På tampen av 2016 hilste mediene i Europa og de tradisjonelle regjeringspartiene Alexander van der Bellens knepne seier i det østerrikske presidentvalget over Nobert Hofer, kandidaten til det ekstremistiske høyreorienterte Frihetspartiet (FPÖ), som bevis på at ytre høyres fremgang var avtagende.
Men tvert i mot registrerte FPÖ betydelig fremgang i søndagens valg, og kom på andreplassen etter Det konservative folkepartiet (ÖVP). Ny-fascistene har nå utsikter til å tre inn i regjeringskoalisjon med de konservative. I mellomtiden har establishment-partiene, både til høyre og på den nominelle venstresiden, alle antatt FPÖs sjåvinistiske antiimmigrant-program.
Sebastian Kurz fra ÖVP har anført denne «dreiningen fra kristelig-demokratenes tradisjonelle kurs ut til ytrehøyre-fløyen», som Berlin-avisen Tagesspiegel kalte det. «Kurz sine posisjoner og det høyre-populistiske FPÖ skiller seg, i all hovedsak, bare i detaljene », sa avisen.
Østerrikes sosialdemokrater, som kom inn på tredjeplass, konkurrerer med de konservative om å tiltrekke seg ny-fascistene. Etter søndagens valg fornyet den føderale kansleren Christian Kern fra sosialdemokratene (SPÖ) sitt partis tilbud om en koalisjonsregjering med FPÖ.
Hva er årsaken til fremveksten av partier til ytre høyre på tvers av Europa? Svaret er ikke å finne i deres egen politikk, men heller i politikken til det angivelige «venstresida».
SPÖ har for lenge siden opphørt å være et parti for sosiale reformer. Det er et borgerlig, pro-imperialistisk parti, med rollen å forsvare den østerrikske kapitalens interesser mot sine internasjonale rivaler og sin egen arbeiderklasse. Som konsernsjef for den østerrikske jernbanen var Kern en toppdirektør med en lønn på 700.000 euro, før han ble leder av SPÖ og inntok kanslerkontoret forrige sommer.
Sosialdemokratene arbeider tett med fagforeningsbyråkratiet, som fungerer som en forlenget arm av foretakseliten, og har som oppgave å undertrykke all arbeiderklassemotstand mot angrep på jobber og lønninger og samtidig fremme økonomisk nasjonalisme for å blokkere europeisk og internasjonal solidaritet i arbeiderklassen. SPÖs fagforeningsfløy har ledet påtrykket i partiet for samarbeid med ny-fascistene.
Sosialdemokratene (og Det demokratiske partiet i USA) er omkranset av en mengde pseudo-venstre satellitter, som f. Eks. De Grønne, har sin opprinnelse i studentprotestbevegelsen på 1960-tallet og representerer interessene til et velstående middelklassesjikt.
Det er ikke sånn at massen av arbeidere støtter rasistisk og fascistisk politikk. Tvert imot er det mange tegn på en politisk radikalisering til venstre, en vekst av antikapitalistisk sentiment og en gjenoppliving av klassekampen. I det demokratiske primærvalget i USA i fjor stemte 13 millioner mennesker, hovedsakelig ungdom og arbeidere, for Bernie Sanders, en kandidat som de trodde var en sosialist. De fikk oppleve at denne funksjonæren for demokratene kastet hele sin støtte bak Hillary Clinton - Wall Street og CIA sin kandidat.
Den europeiske kringkastingsunionen (EBU) foretok en meningsmåling i mai som viste at et flertall av mennesker mellom 18 og 35 år ville delta i en stor oppstand mot «status-quo». 9 av 10 unge mennesker sa i undersøkelsen at de var enige i at «banker og penger regjerer verden», og det samme antallet sa at «gapet mellom de rike og de fattige vokser».
Valgseirene for høyrefløyen er i vesentlig grad resultat av masseflukten av arbeidere fra «arbeider-» og sosialdemokratiske partier, som i flere tiår har tatt avstand fra enhver motstand mot kapitalismen og forlatt enhver orientering mot arbeiderklassen eller å ta fatt i problemene arbeidere konfronteres av. I stedet har de fremmet rase- og kjønnsidentitetspolitikk, som anvendes til berikelse en smal privilegert elite blant etniske minoriteter og kvinner, mens massene av arbeidere av alle hudfarger møter uopphørlige angrep på sin levestandard.
Arbeiderne er også vel innforstått med at disse partiene er helt medskyldige i nedskjæringspolitikken som fordres av bankene og storforetakene.
Ytrehøyre-partienes evne til å få en bredere oppslutning for rasistisk og antiinnvandringspolitikk er resultat av fraværet av et progressivt utløp for sosial misnøye innen hele det politiske establishmentet. Ytre høyre får automatisk oppslutning, fordi hele det borgerlige politiske spekteret, inkludert pseudo-venstre-organisasjonene, dreier voldsomt til høyre.
SPÖ, fagforeningene og pseudo-venstres likegyldighet og fiendtlighet til arbeiderklassens sosiale interesser har skapt et politisk vakuum som fylles av ytre høyre med sine demagogiske slagord. Agitasjon mot flyktninger og muslimer dominerte hele den østerrikske valgkampen. De ble syndebukk for alle tenkelige sosiale problemer - arbeidsledighet, lønnsnedgang, erosjon av helsevesenet - som ingen etablerte partier tilbyr et progressivt svar på.
Østerrike ble holdt for å være et sosialdemokratisk foregangsland inntil 1980-tallet. Det var sosiale vinninger på områdene offentlige boliger, alderdomsforpleining, osv. Men dette kom under økende angrep da Østerrikes banker og foretak bestrebet seg på å bli konkurransedyktige på verdensmarkedet, på arbeiderklassens bekostning. Gjenoppretteslen av kapitalismen i Øst-Europa, med opprettelsen av et enormt forråd av billig arbeidskraft i lavskatt-områder, styrt av eks-stalinistiske byråkrater nå som er kapitalistiske oligarker, fremskyndet denne offensiven.
Wien ligger mindre enn 100 kilometer fra grensene med Ungarn og Slovakia, land der gjennomsnittslønnen bare er en tredjedel av den i Østerrike. De to føderalstatene Burgenland og Kärnten, begge FPÖ-bastioner, grenser til Ungarn og Slovenia.
Disse sosiale nivåforskjellene har skapt sosiale spenninger og frykt, som ble intensivert sommeren 2015 da tusenvis av flyktninger kom til Østerrike via Balkanruten. De flyktet fra USAs og de europeiske alliertes kriger som hadde rasert store deler av Midtøsten. Først ble de møtt med folkelig sympati. Men konservative og sosialdemokratiske politikere adopterte FPÖs fremmedfrykt for å kanalisere sosial misnøye over i en reaksjonær retning.
Millioner av arbeidere og ungdom søker etter en måte å slå tilbake denne utviklingen og forsvare sine sosiale interesser. Det som er nødvendig er å bygge en uavhengig bevegelse i og av arbeiderklassen, på grunnlag av et sosialistisk perspektiv – en bevegelse som mobiliserer til motstand mot sosiale angrep, krig og utviklingen mot diktatur. Det er nødvendig å bygge et parti som betingelsesløst forsvarer de demokratiske rettighetene til alle arbeidstakere, innfødte og innvandrere, og forener arbeiderklassen over alle nasjonale og etniske skillelinjer. Dette partiet er Den internasjonale komitéen til den fjerde internasjonale og dens nasjonale seksjoner, de sosialistiske likestillingspartiene (SEP – Socialist Equality Party).