For tretti år siden, den 19. oktober 1987, opplevde børsen på Wall Street det som fortsatt er det største fallet på en dag i dens historie. På «Black Monday» falt Dow Jones med 22,6 prosent, mens S&P 500-indeksen falt 28,5 prosent for perioden 14.-19. oktober.

Det totale tapet i finansiell formue i løpet av krisen har blitt anslått til rundt regnet 1000 milliarder dollar. Men i motsetning til 2008, foranlediget ikke finanskrisen et bredere økonomisk kollaps, og den var over relativt rask på grunn av en vesentlig intervensjon fra US Federal Reserve, som opererte både direkte og gjennom press på storbankene for å øke likviditeten til finansforetak.

Men det betyr ikke at effektene var forbigående, eller at krisen bare representerte en slags kort funksjonsfeil i et ellers solid finanssystem. Faktisk er det som kan leses, både av krasjet og de påfølgende reaksjonene, det umiddelbare opphav til prosessene som har ført til hele serien av økonomiske stormer de siste tre tiårene, også den hittil mest alvorlige - krisen september 2008.

Perioden som førte opp til «Black Monday» var en stor overgangsperiode så vel i USAs økonomi og finanssystem, som det globale. Hele deler av amerikansk industri ble ruinert av høyrente-politikken, initiert av Carter-oppnevnte Paul Volcker som Federal Reserve-sjef i 1979. Denne politikken ble videreført og forsterket i de første årene av Reagan-administrasjonen på 1980-tallet.

Det var en prosess som ble replisert rundt om i verden, der viktige deler av industrien bygget opp i etterkrigstidens økonomiske boom ble lagt øde i den til da mest alvorlige resesjonen siden 1930-tallet.

Mens industri ble desimert ble reguleringene som var innført for å legge bånd på finansoperasjoner demontert, for å åpne veien for profittakkumulering gjennom spekulative operasjoner.

Dette var starten på epoken for belånte oppkjøp ved hjelp av såkalte «søppel»-obligasjoner av tvilsom kvalitet (‘junk bonds’), der hele firma kunne bli slukt opp i fiendtlige overtagelser, for å bli partert og solgt med stor fortjeneste. Nye finansielle instrumenter ble utviklet for å lette økonomisk spekulasjon, som skulle spille en betydelig rolle i 1987-krasjet.

I opptakten til «Black Monday» hadde Dow Jones-indeksen rast frem og økt med 44 prosent på syv måneder til slutten av august, noe som førte til bekymring for at en økonomisk boble ble blåst opp. Men spekulasjonen fortsatte til tross for advarslene.

I 1985 hadde de store industrilandene i G6 - Frankrike, USA, Japan, Canada, Vest-Tyskland, Storbritannia - oppnådd en avtale (Plaza-avtalen) om å la den amerikanske dollaren svekkes. Men to år senere forårsaket dette inflasjonsfrykt. Det førte til en ny avtale, Louvre-avtalen i februar 1987, som ønsket å bremse glidningen av dollarkursen og stabilisere valutatilpasningene.

I oktober 1987 tok imidlertid Tyskland, som hadde vært enig i å holde rentenivået lavt, tiltak for å øke det på grunn av inflasjonsfrykt. Det førte til at den amerikanske sentralbanken hevet renten til 7 prosent og sendte avkastningen på amerikanske statsobligasjoner opp til 10,25 prosent. Endringen i rentenivå var den umiddelbare utløseren for sammenbruddet i markedet som fulgte.

Med kunngjøringen om et større enn forventet handelsunderskudd, et fall i dollarverdien og frykt for at rentene vil stige, begynte markedene å falle fra 14. oktober. Ved slutten av børshandelen fredag 16. oktober var Dow nede på 4,6 prosent for dagen, og S&P 500 hadde falt med 9 prosent foregående uke. Dette var oppvarmingen til hva som skulle skje.

Da internasjonale børser åpnet mandag, før USAs handel begynte, var det blodbad i Asia og Stillehavsområdet - markedene stupte. New Zealand-markedet falt 60 prosent.

Det amerikanske markedet krasjet fra første minutt, i det som var det første globale finansielle panikksalget. Nedturen ble forverret av en rekke økonomiske nyvinninger for å lette spekulasjon, som var innført de foregående årene.

Amerikanske investeringsselskap hadde utviklet nye finansprodukter kjent som «porteføljeforsikring». De var ment å beskytte investorer mot effektene av en nedtur ved anvendelse av ‘futures options’ og derivater. Problemet var imidlertid at de alle opererte på fundamentalt den samme modellen, så når krasjet begynte løp alle samtidig mot utgangene.

En annen faktor var introduksjonen av elektronisk handel, med salg av store mengder aksjer, igjen på grunnlag av like matematiske og finansielle modeller. Handels-volumene var så store at mange av rapporteringssystemene ble overveldet. På New York Stock Exchange ble handler rapportert opp til en time forsinket, og det forårsaket stor forvirring.

På slutten av Black Monday var det stor frykt for hva som skulle skje neste dag. Før markedene åpnet ga Alan Greenspan, som nyutnevnte styreformannen for Federal Reserve etter Paul Volcker siden august, ut en uttalelse som skulle bli grunnlaget for sentralbankens politikken fra den gang da til i dag.

«Federal Reserve, i henhold til sitt ansvar som nasjonens sentralbank, bekreftet i dag sin beredskap til å tjene som likviditets-kilde for å støtte det økonomiske og finansielle systemet», lød erklæringen.

Det var begynnelsen på det som senere ble kjent som «the Greenspan put», og forståelsen av at sentralbanken alltid ville være beredt til å komme de finansielle markedene støttende til unnsetning.

Erklæringen ble fulgt opp av handling. I vitnesbyrd gitt til Senatets bankkomité i 1994, sa Greenspan at «telefonsamtaler fra tjenestemenn fra Federal Reserve Bank of New York til toppledelsen i de store bankene i New York City bidro til å sikre en fortsatt tilførsel av kreditt til verdipapirsentralene, som gjorde det mulig for aktørene å foreta de nødvendige marginutbetalingene».

I 1990 bemerket Ben Bernanke, den fremtidige formannen for Federal Reserve, at det å gjøre slike lån må ha vært en tap-strategi fra bankenes synspunkt, ellers ville ikke sentralbankens overtalelse ha vært nødvendig – men det var en god strategi for «bevaringen av systemet som helhet».

Omfanget av intervensjonen kan måles av det faktum at Citigroup sine utlån til verdipapirforetak økte fra normalt 200 til 400 millioner dollar per dag til 1,4 milliarder dollar den 20. oktober, etter at bankens president hadde mottatt en telefon fra presidenten for New York-avdelingen av sentralbanken.

Politikken med inngrep fra the Fed skulle fortsette gjennom 1990-tallet og inn i det nye århundret. De fundamentale motsetningene i det kapitalistiske finanssystemet ble imidlertid ikke overvunnet, bare intensivert. Følgelig, da krisen i 2008 slo inn var Fed-politikken med å lene seg på de store bankene helt utilstrekkelig, fordi det var bankene selv som enten var konkurs eller på randen av sammenbrudd.

Fed og andre sentralbanker verden rundt begynte massive redningspakker, og har siden opprettholdt finansmarkeder ved sin oppkjøpspolitikk av finanspapirer, trykking av penger, og ultra-lave og til og med negative rentenivå.

Resultatet har hverken vært å gjenopprette økonomisk vekst eller skape finansiell stabilitet. Vurderinger av pris-inntjeningsforholdet (P/E ratio) i amerikanske markeder har vist at de er på oppblåste nivå, bare overgått av 1929 og dot.com-boblen på begynnelsen av 2000-tallet. Dette er under forhold der økonomisk vekst, produktivitet og internasjonal handel – målene på realøkonomien – fortsatt er under før-2008 trendene.

I 1987 ble verdipapirforetakene ‘reddet’ av bankene. Litt mer enn to tiår senere måtte bankene selv ‘reddes’. Men i en ny finanskrise vil sentralbankene selv være direkte involvert på grunn av sine enorme beholdninger på titalls billioner dollar i statsobligasjoner og andre finanspapirer.

Ved vurderingen av den nåværende situasjonen er det verdt å huske en analyse fra 20-års-markeringen for «Black Monday» av den australske nyhetskanalen ABC - uten tvil typisk for mange.

Midt i en periode med økonomisk vekst – IMF hadde i 2006 notert at verdensøkonomien var i raskeste vekst på tre tiår – siterte ABC finansanalytikere som hevdet at en ulykke av samme skala som 1987 sannsynligvis ikke ville gjentas. Det var ikke lenger samme rentestruktur og «vi har et langt mer internasjonalt koordinert banksystem enn i 1987», ifølge en av dem.

«Med fortsatt rask økonomisk vekst forventet i Asia», konkluderte artikkelen, «synes enigheten i markedet å være at den store oppgangen fortsatt har et stykke å gå»

Bare 11 måneder senere, i september 2008, ble verden kastet ut i den dypeste økonomiske og finansielle krisen siden Den store depresjonen på 1930-tallet.