Den militaristiske tiraden fra stabssjefen i Det hvite hus, den pensjonerte generalen i Marinekorpset John Kelly ,på en pressebrifing i Det hvite hus i forrige uke, avdekket en åpen hemmelighet om amerikansk politikk: bak den demokratiske fasaden ligner USA i stadig større grad et militærdiktatur.
Kellys respons på kritikken av president Donald Trumps håndtering av saken om fire amerikanske soldater drept i Niger 4. oktober, var å benevne de tjenestegjørende i det amerikanske militæret som «den beste prosenten dette landet frembringer». Han annonserte deretter at han bare ville svare på spørsmål fra journalister som var i familie med, eller var venner eller bekjente av soldater falt i kamp.
Med uttrykk for utilslørt forakt for sivilt styre, fordømte Kelly den demokratiske kongresskvinnen Frederica Wilson, som offentlig hadde avslørt Trumps ufølsomhet i sin kondolanse da han ringte til enken etter en av de drepte soldatene i hendelsen 4. oktober. Kelly anklaget Wilson uberettiget for å skryte av å ha sikret finansiering for en regjeringsbygning i Miami oppkalt etter falne FBI-agenter, og sa om henne: «Tomme tønner rumler mest.»
Neste dag antydet Sarah Huckabee Sanders, pressetalskvinne for Det hvite hus, ved en pressebrifing at å ettergå uttalelsene til det militære, det var å gå over streken. «Hvis du vil begynne en debatt med en firestjerners general i Marinekorpset», sa hun, «det mener jeg er svært utilbørlig.»
I bekymring for den utilslørte forakten fra Det hvite hus for det konstitusjonelle prinsippet om sivil kontroll over militæret, forsøkte noen militærrepresentanter verbalt å distansere seg fra Kellys uttalelser. ABCs «Denne uken»-program på søndag førte med et intervju med den pensjonerte firestjerners generalen fra hæren og tidligere CIA-direktør David Petraeus, som erklærte: «Vi i uniform ... er voldsomt beskyttende for våre amerikanske medborgeres rett til å uttrykke seg, selv om det innebærer kritikk av oss.»
Kellys bemerkninger fremkalte slike forsvarsuttalelser, ikke fordi de utfordrer nesten 250 år sivilt styre i USA, men fordi deler av det amerikanske politiske etablissement ser det som nødvendig – i hvert fall foreløpig, å dekke over den massive makten som utøves av militæret over det politiske livet med et formelt slør av sivilt styre.
Denne oppgaven blir imidlertid stadig vanskeligere. Kort etter Petraeus opptreden var senatets minoritetsleder Charles Schumer på NBCs «Møt pressen», hvor han hadde en ekstraordinær utveksling med moderator Chuck Todd. Spurt om han som senatets leder for demokratene hadde blitt informert om situasjonen i Niger, svarte Schumer nonsjalant: «Ikke enda.»
Da Todd spurte om Schumer visste at USA hadde ett tusen tropper stasjonert i Niger, svarte Schumer: «Uh, nei, det viste jeg ikke.»
Todd presset ham videre: «Hvordan beskriver du det på noen annen måte enn en uendelig krig?» Schumer ga et virrende svar, som endte med ordene: "Vi må stå på med det.»
Med andre ord, så vet det sivile lederskapet i landet heller ikke hvor det amerikanske militæret opererer, eller de våger ikke å spørre. Kriger blir ikke erklært. De som leder dem er ikke ansvarlig for kongressen eller folket. Militæret blir utplassert etter presidentens og hans generalers skjønn, som i de over ett dusin afrikanske land hvor amerikanske tropper er engasjert i kampoperasjoner. Det ledende medlemmet til det nominelle opposisjonspartiet har ikke noe problem med denne tilstanden.
Skulle da noen bli overrasket når Kelly, en av tre generaler som innehar de mest følsomme stillingene i Trumps kabinett, fordømmer et medlem av kongressen for å våge å utspørre øverstkommanderende?
Man må bare vurdere resten av søndagens kringkasting av ABCs «Denne uken»-intervjuprogram. Med bare de aller minste justeringer kunne hele programmet ha blitt produsert i et land drevet av en militærjunta. Midt i verten Martha Raddatzs intervju med Petraeus kuttet programmet til et på forhånd innspilt segment som viste Raddatz på dekk på hangarskipet USS Ronald Reagan under en krigsøvelse utenfor kysten av Nord-Korea, der Raddatz entusiastisk erklærte at «Japanhavet er spekket med krigsskip.»
Klippet inneholdt uttalelser fra kapteinen, kommandøren, en signaloffiser og en pilot ombord på skipet. Raddatz konkluderte at «med regionen fortsatt på randen, må de være klare til å sloss i kveld.» Programmet gikk så over til en trailer for en kommende åtte-deler miniserie fra National Geographic Channel som forherliger Irak-krigen.
På dette tidspunktet var tre fjerdedeler av programmet over, og ikke en eneste ikke-militær figur hadde vært presentert på et av de fremste politiske talk-showene i verdens førende «demokrati».
Kellys kommentarer utløste bekymringsuttalelser blant enkelte deler av den amerikanske pressen. «Et militærdiktatur: sånn ser det ut som Det hvite hus mener USA er», erklærte CNN-anker Erin Burnett. Masha Gessen skrev i New Yorker: «Vurder dette marerittscenariet: et militært kupp. Du trenger ikke å strekke fantasien. Alt du trenger å gjøre er å se på torsdagens pressebrifing fra Det hvite hus, der stabssjef John Kelly forsvarte president Trumps telefonsamtale med en militær-enke, Myeshia Johnson. Pressebrifingen kunne tjene som en forhåndsvisning for hvordan et militærkupp her i landet ville se ut.»
Men dette reiser spørsmålet: Ville USA virkelig trenge et kupp for overgangen til militært styre? Ville det egentlig se mye annerledes ut enn dagens «demokrati»? Det ville være samme paraden av generaler som tjener som ‘vise menn’ på nyhetene, de samme «embedded» reporterne som intervjuer kommandørene ved fronten, de samme kongressmedlemmene (de fleste diktaturer oppløser ikke parlamentet) som deklarerte at de ikke «enda» var blitt brifet om hva militæret har bestemt seg for å gjøre.
Man kunne innvende at et militærdiktatur ville sensurere pressen. Men det er allerede i stor grad oppnådd. Søkemotor-giganten Google har annonsert at de fremmer «autoritativt» nyhetsinnhold, mens de begraver lenker til venstreorienterte nettsteder i søkeresultatene, og nesten helt fjerner resultatene på Google News for World Socialist Web Site.
Den stadig voksende makten til militæret i USA er hverken en tilfeldighet eller et uhell med opprinnelse fra Donald Trumps personlighet. Til tross for at han var i krig gjennom sine to perioder som president, henvendte ikke Barack Obama, Trumps forgjenger fra Det demokratiske partiet, seg en eneste gang til kongressen for autorisasjon til å bruke militærmakt, og han forsvarte sine ordre om dronemord på amerikanske statsborgere som en del av den øverstkommanderendes berettigelser.
I den nåværende politiske furoren over soldatdødsfallene i Niger har demokratene ikke reist spørsmål ved lovligheten av utplasseringen av tusenvis av amerikanske tropper i Afrika, utført uten offentlig diskusjon og bak ryggen på befolkningen, men i stedet forsøkt å angripe Trump fra høyre for ikke å være tilstrekkelig respektfull overfor militæret.
Tross alt er det demokratene og aviser som generelt fører deres sak, spesielt New York Times og Washington Post, som roste general Kelly sammen med generalkollegene H.R. McMaster (nasjonal sikkerhetsrådgiver) og James Mattis (forsvarsminister) som «de voksne» i Det hvite hus, der Times-spaltist Thomas Friedman gjorde opprop om at generalene måtte «reversere den moralske forråtnelsen som har infisert Trump-administrasjonen» i presidentens person.
De stadig mer diktatoriske styringsformene som kommer til skue i USA er resultat av en langvarig og dypt forankret prosess. Med nivå av sosial ulikhet som overskygger selv ‘the Gilded Age’ (1920-tallet), er det borgerlige demokratiet i USA i sammenbrudd, erstattet av direkte styre av oligarkiet og dets partnere i militæret.
Denne prosessen har blitt akselerert ved et kvart århundre av aggressive kriger etter oppløsningen av Sovjetunionen, og har nådd et slikt nivå at «uendelig krig», med ordene fra CNNs Chuck Todd, er den nye amerikanske virkeligheten. Akkurat nå skrus det hele opp til et høyere trinn med den overhengende trusselen om atomkrig over Nord-Korea.
Bevegelsen mot diktatur i USA, ledsaget av kursen mot verdenskrig, fortsetter med forrykende fart. Det er ikke mye tid igjen. Arbeidere og ungdom må mobilisere nå for å motsette seg det, på grunnlag av et sosialistisk og internasjonalistisk program med sikte på å styrte den grunnleggende årsaken til krig, sosial ulikhet og diktatur - det kapitalistiske systemet.