Utviklingen mot spansk militærstyre i Catalonia avslører Podemos sin fallitt

At PP-regjeringen i Madrid har påberopt seg Paragraf 155 i den spanske grunnloven for å pålegge Catalonia et ikke-valgt, autoritært regime har avslørt Podemos sin fallitt.

Podemos er et populistisk parti grunnlagt i 2014 av stalinistiske professorer, deriblant generalsekretær Pablo Iglesias, og medlemmer av den småborgerlige Anticapitalistas-bevegelsen. Partiet lovet i utgangspunktet å få slutt på EUs nedskjæringspolitikk som er så ødeleggende for den spanske befolkningen, «regenerere spansk demokrati», og bekjempe den gamle styrings-«kasten» - som består av ‘Folkepartiet’ (PP – Partido Popular) og sosialdemokratene (PSOE). Denne retorikken bidro til å få Podemos valgt til lokal representasjon i byer over hele Spania, inkludert Madrid, Barcelona, ​​Valencia, Cadiz, Zaragoza og Santiago de Compostela.

Ved det siste nasjonale valget fikk Podemos 5 millioner stemmer, noe Iglesias ofte henviser til. Hva har så partiet gjort for å mobilisere denne støtten mot den største trusselen om militærregjering i Spania og Europa siden slutten av Francisco Francos fascistiske diktatur i 1978? Svaret er: ingen verdens ting.

Podemos har signalisert ved hvert trinn siden det brutale politianslaget den 1. oktober mot den katalanske uavhengighetsavstemningen at partiet ikke vil motsette seg en dreining til militærdiktatur. Det er fokusert på å avvæpne arbeiderklassen. Podemos holdt bakromsamtaler med nettopp den EU-PP-PSOE-«kasten» det hevder å ville bekjempe, og utstedte noen impotente offentlige henvendelser til dem, selv da både Madrid og EU raskt satte kursen i retning tilbake til den autoritære politikken fra Franco-æraen.

På slutten av september, før avstemningen om løsrivelse den 1. oktober, etablerte Podemos en såkalt sameksistens-forsamling. Dens oppgave var å utarbeide et manifest som oppfordrer PP til å «initiere dialog [med de katalanske separatistene], slutte med eksepsjonelle tiltak, og respektere demokratiske prinsipper, slik at katalanere fritt kan uttrykke seg».

Som forventet ignorerte Madrid manifestet og gikk til verks med sin voldelige undertrykkelse av folkeavstemningen. Sentralmyndighetene arresterte 14 katalanske regjeringstjenestemenn, beslagla millioner av plakater, stemmesedler og brosjyrer, stengte ned over 144 nettsteder, gjennomsøkte trykkerier og aviser, forbød møter om selvbestemmelse og truet over 700 borgermestere med påtale for å støtte folkeavstemningen.

Da folkeavstemningen endelig ble avholdt 1. oktober på grunn av en massemobilisering av den katalanske befolkningen, sendte PP-regjeringen 16.000 Guardia Civil og nasjonalpoliti for å angripe fredelige demonstranter som forsvarte valgstasjonene og forsøkte å stemme, med over 800 personer skadet.

Etter anslaget, som lamslo millioner av mennesker rundt om i verden, der mange så videoer av køllesvingende politibøller som angrep fredelige velgere og slo eldre kvinner blodig, gikk Podemos over i høygir for å fremme illusjoner om at EU og PSOE på en eller annen måte ville legge en demper på Rajoy.

Partiets fem EU-parlamentsmedlemmer sendte EU-kommisjonen et brev dagen etter anslaget, med oppfordring til EU om å gripe inn i Spania for å «unngå den institusjonelle forverringen av et land ute av stand til å håndtere et politisk problem uten vold og undertrykkelse».

Før blekket på dette brevet var tørt var Brüssel alt i samspill med Rajoy for å rettferdiggjøre nye anslag og autoritære tiltak. EU-kommisjonen, støttet av London, Paris og Berlin, erklærte alle sin offentlige støtte til PP-regjeringen. EU-kommisjonen skrøt av at kommisjonspresident Jean-Claude Juncker og Rajoy var i daglig kontakt.

Mens PP utarbeidet militære planer om å gripe inn i Catalonia og holdt samtaler med PSOE om å anvende grunnlovens Artikkel 155, fortsatte Podemos å insistere på at disse samme kreftene kunne overbevises om å stoppe anslaget. Om og om igjen hevdet de at de politiske organisasjonene som feberhett forberedte masseundertrykking kunne overtales til å forandre kurs med noen få tekstmeldinger, helst levert via Twitter, med høflig anmodning om å holde opp.

Som svar på kong Felipe VIs truende tale den 3. oktober – som stemplet Catalonia som er en lovløs region i Spania, fordømte folkeavstemningen og krevde at den spanske staten tok kontroll over region – skrev Podemos leder Íñigo Errejón ganske enkelt: «Kongen mistet muligheten til å være en del av løsningen. Det var hverken et opprop om dialog eller et forslag. Det gjør meg

bekymret.»

Den 6. oktober insisterte Podemos organisasjonssekretær Pablo Echenique at Rajoy og den katalanske regional-premieren Carles Puigdemont burde møtes «og bli enige om ett punkt: et meglingsteam som kunne starte en dialog».

Da Puigdemont utsatte erklæringen om katalansk uavhengighet i en tale 10. oktober og ba om dialog med Madrid, spurte Iglesias Rajoy om «ikke å suspendere rettigheter i Catalonia». Han informerte Rajoy om at dette ville være en «historisk feil».

Slike maktesløse bønner bare ansporet Rajoy og ytre-høyre til å intensivere undertrykkelsen. Påfølgende dag, i en krigersk og truende tale til den spanske kongressen, erklærte Rajoy at han ville påkalle Artikkel 155.

Iglesias avleverte et feigt og kynisk svar til kongressen i Podemos navn. Han sa at hans oppgave ikke var å motsette seg Rajoy. Han sa til Rajoy: «I dag er ikke en dag for polemikk. Jeg vil reflektere med deg. Din gruppe representerer 7,9 millioner spanjoler ... Du har mottatt støtte fra PSOE og Ciudadanos, og jeg gratulerer deg.» Iglesias gjentok at Rajoy måtte være «ansvarlig» og plassere seg «ved forkanten av forhandlinger» med Puigdemont.

Historien til Podemos er nok en bitter leksjon om rollen til «post-marxistiske» populistiske partier fra den velstående middelklassen. De har vist seg å være helt fiendtlig innstilt til arbeiderklassen og til demokratiske rettigheter. Syriza, Podemos sine greske allierte, tok makten i 2015 med løfter om å få slutt på nedskjæringspolitikken, bare for fullstendig å forråde sine valgløfter og pålegge den greske befolkningen enda en EU-innstramningspakke. Nå tilpasser Podemos seg, etter å ha lovet «demokratisk regenerering», det spanske borgerskapets tiltak for gjeninnføring av autoritært styre.

Podemos kapitulerte ikke fordi det var umulig å kjempe. Førti år etter at Franco-regimet falt sammen under arbeidsklassens massekamper, ​​er det dyp motstand blant arbeidere i Spania og i hele Europa mot tilbakevending til diktatur. Den blodige spanske borgerkrigen fra 1936 til 1939 og seieren til Francos fascistiske regime med militær hjelp fra nazistiske Tyskland og fascistiske Italia, er ikke glemt og kan ikke glemmes. Mens hundre-tusener av mennesker marsjerte i protester i Catalonia, manglet ikke Podemos muligheter eller ressurser til å appellere til denne motstanden, men de valgte ikke å gjøre det.

Dette fremhever den uovervinnelige politiske klasse-kløften som skiller Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (IKFI) og trotskismen fra den småborgerlige populismen til Podemos, teoretisk forankret i en postmodernistisk avvisning av marxismen av velstående lag fra middelklassen.

IKFI gjorde opprop om en felles kamp for katalanske og spanske arbeidere, og hele den europeiske arbeiderklassen, mot faren for Madrids militærstyre støttet av EU. IKFI opponerte mot Madrids undertrykkelse i Catalonia. Uten å støtte katalanske nasjonalistiske opprop for en egen katalansk kapitalistisk stat, som ville sikte på å melde seg inn i EU og den militaristiske NATO-alliansen, insisterte IKFI på at den største faren var tilbakevending til autoritært styre fra Madrid og EU. Veien fremover, under sammenbruddet av spansk og europeisk borgerlig demokrati, understreket IKFIs opprop, var den revolusjonære mobiliseringen av arbeiderklassen mot kapitalisme, krig og autoritært styre, og for sosialisme.

Podemos er derimot et borgerlig parti som baserer seg fundamentalt på samme klasseakse som PP: forsvaret av den spanske kapitaliststatens politiske autoritet og territoriale integritet. Det er derfor, i den endelige analysen, Podemos ikke har kjempet for en politikk som er forskjellig fra Rajoy. Dette er innholdet i brevet Podemos-leder Pablo Iglesias sendte i går til partiets medlemmer, etter rapporter om medlemmers bekymring for å tape stemmer på grunn av at partiet ikke mer åpenlyst angriper de katalanske nasjonalistene.

I brevet uttrykker Iglesias bekymring for at Felipe VI og PP ikke respekterer oppsettet skapt av 1978-Overgangen fra fascistisk til parlamentarisk styre. På 1970-tallet reagerte Franco-regimet på arbeiderklassens massekamper med å integrere PSOE og det stalinistiske spanske kommunist partiet (PCE) inn i den fascistiske styringseliten, i bytte mot å kvele en arbeiderklasserevolusjon. Men i dag, klager Iglesias, gir ikke styringsklassen Podemos eller de katalanske borgerlige nasjonalistene sin andel av byttet.

Han skriver: «Den monarkistiske blokken har tvangsmidlene som den trenger for å utføre sine planer. Men i motsetning til det som skjedde for 40 år siden mangler den den politiske kapasiteten til integrasjon for å gjøre Spania til en levedyktig politisk og territorial realitet på mellomlang og lang sikt.» Iglesias erklærer gjentatte ganger sin frustrasjon med det faktum at hans konkurrenter har «mobilisert hele deres arsenal for å hindre oss i å delta i den nasjonale regjeringen.»

Der han spør «hvorfor vi motsetter oss å påberope artikkel 155» svarer Iglesias at det «vil feie bort en av de viktigste overenskomstene i 1978-Overgangen [restaureringen av en republikansk institusjon som det katalanske Generalitat, anerkjent i 1978-forfatningen, som var en av bærebjelkene for den brede støtten til grunnloven i Catalonia] ... Viceroy Rajoy ønsker å herske over Catalonia, men han vil møte motstand som han bare vil kunne håndtere med undertrykking og flere fengslinger.»

Podemos er meget klar over potensialet for både militærdiktatur og folkelig massemotstand. Med henvisning til Artikkel 116 i den spanske grunnloven, som ville skape unntakstilstand og opphevelse av de grunnleggende demokratiske rettighetene i Spania, skriver Iglesias: «I dag kan kursen mot 155 i Catalonia, som godt kan forvandle seg til kurs mot 116 hvis regjeringen møter borgernes motstand, også føre til en reaksjonær offensiv fra statens ledende krefter.»

Men til og med konfrontert med faren for diktatur insisterer Iglesias fortsatt på at opposisjon må kanaliseres innenfor det eksisterende statsmaskineriet. Han fremmer et lønnlig håp om at en «avtalt folkeavstemning» kan avholdes om katalansk autonomi, med støtte fra både den katalanske regionalregjeringen og Madrid. Han angriper enhver appell til tradisjonene i arbeiderklassen om opposisjon mot Franco-ismen og Francos omveltning av Den andre republikken. Han skriver: «Spania har en demokratisk reserve av uvurderlig verdi, en republikansk ånd som må slutte å være nostalgisk i forhold til symboler fra det 20. århundre.»

Argumentene til Iglesias bevæpner ikke spanske arbeidere for militant motstand mot PP og trusselen om militærdiktatur. De tegner opp en vei til kapitulasjon. Den «løsningen» som Podemos vil at den spanske regjeringen skal gå for – enighet om en folkeavstemning med Barcelona – ​​er en løsning Madrid for lengst har avvist. Den impotente politikken Podemos har fulgt til nå kan heller ikke antas å ville overbevise Madrid om å endre kurs.

Bemerkelsesverdig er at selv om det post-francoistiske-regimet i Madrid vender tilbake til sine francoistiske røtter, så insisterer Iglesias på at arbeiderne ikke forbinder sine kamper til arbeiderklassens revolusjonære tradisjoner fra det 20. århundre, som Oktober 1917 revolusjonen og Den spanske borgerkrigen.

Arbeidere har ingen grunn til å adlyde Iglesias beordring om å bøye seg for 1978-grunnloven. Dens artikler, som lå i dvale i 40 år etter enigheten mellom fascister, PSOE og Iglesias egne forgjengere fra PCE, baner nå vei for en gjeninnføring av diktatur og høyner faren for et blodbad av den spanske hæren i Catalonia.

I siste instans er betydningen av Iglesias brev fremfor alt hva det sier om Podemos selv. Dette partiet, som presenterte seg som en utfordrer av det politiske etablissementet og en anfører for «demokratisk regenerering», er faktisk en del av post-Overgang-oppsettet. Grunnlaget for politikken, som Iglesias har skissert den, er den reaksjonære avtalen som var basert på undertrykkingen av arbeiderklassen ved felles innsats fra fascismen, sosialdemokratiet og stalinismen, og deres småborgerlige allierte som pabloistiske ‘Anticapitalistas’.

Det vil bli sterk motstand i arbeiderklassen i Spania og over hele Europa mot denne dreiningen mot diktatur, som masseprotestene som nå finner sted i Barcelona bare er første varsel om.

Det kritiske spørsmålet er det revolusjonære perspektivet som arbeiderklassen virkelig kan sloss for. En sentral lærdom av kampen så langt er at absolutt ingen tillit kan skjenkes Podemos, et småborgerlig redskap for den spanske styringsklassen maskert som et «radikale venstre»-parti.

Partiets historie har rikelig bekreftet IKFIs analyse fra Podemos stiftelse, som advarte: «Podemos (Vi kan), det nye partiet ledet av akademiker og tv-vert Pablo Iglesias og initiert av ‘Antikapitalistiske Venstre’ (Izquierda Anticapitalista, IA), søker fremfor alt å avvæpne arbeiderklassen politisk.»

Loading