Catalonia kunngjør selvstendighetsplan mens Madrid truer med militærstyre

Av Alejandro López
26 October 2017

Før to-dagers-debatten som åpner i dag i det spanske senatet om anvendelsen av paragraf 155 i den spanske grunnloven for å frata den katalanske regjeringen dens mandat, signaliserte katalanske tjenestemenn i går at de planlegger å erklære uavhengighet fra Spania.

Anvendelsen av paragraf 155 ble bestemt av statsminister Mariano Rajoys regjering sist lørdag. Den ville innsette en ikke-valgt regjering i Catalonia og overta regionens parlament, offentlige radio og tv-stasjoner, med støtte fra den spanske hæren, den militære Guardia Civil og andre politienheter. Senatet må teknisk sett godkjenne regjeringens beslutning, men Rajoys Partido Popular (PP) har et absolutt flertall i kammeret, og godkjenningen antas å være en ren formalitet.

I går kveld sa den katalanske visestatsministeren Oriol Junqueras til Associated Press at Rajoy «ikke har gitt oss annet valg», og at hans parti ‘Katalanske republikanske venstre’ (ERC), ville «arbeide for å bygge en ny republikk». Paraplyorganisasjonen ‘Den katalanske forsamlingen’ (ANC ) har gjort opprop om en demonstrasjon foran det katalanske parlamentet på fredag ​​for å «forsvare republikken».

Dette kom etter at Madrid tilbød den katalanske premieren Carles Puigdemont anledning til å stille for komiteen for å argumentere for sin sak. Puigdemont avslo imidlertid det som antageligvis ville vært en ydmykende avlevering av en maktesløs appell til det spanske senatet, som nå forbereder å godkjenne anvendelsen av paragraf 155.

Antoni Castella, en lovgiver fra Puigdemonts koalisjon ‘Sammen for ja', bekreftet at «på fredag vil vi erklære uavhengighet». Ifølge dagsavisen Nació Digital, som er for uavhengighet, ønsker koalisjonen å erklære ensidig selvstendighet «som et defensivt tiltak» før aktiveringen av paragraf 155.

Denne krisen river i stykker regionalregjeringen. Det meldes at flere ministre i Puigdemonts ‘Katalanske demokratiske europeiske parti’ (PdeCat)-regjering – Santi Vila (Næringsliv), Meritxell Borras (Institusjonelle relasjoner), Carles Mundó (Justis) og Toni Comin (Helsevesen) – truer med å trekke seg fordi de motsetter seg uavhengighetserklæringen.

I Madrid krever imidlertid PP, Ciudadanos, det spanske sosialistpartiet (PSOE) og hovedstadsavisene et fornyet anslag mot Catalonia. Overordnet er det sentrale målet for paragraf 155 arbeiderklassens sosial rettigheter og politiske motstand.

I september overtok finansminister Cristobal Montoro de katalanske finansene, angivelig for å holde Barcelona fra å bruke offentlige midler på folkeavstemningen. Nå blokkerer Madrid overføringer på 10 millioner euro til organisasjoner som er ansvarlig for mat, barns fritidsaktiviteter og andre sosiale tjenester. Dette tiltaket vil berøre 900.000 tjenestemottakere i regionen og 1.300 arbeidere.

I trygg forvissning om støtte fra EU, høyner PP truslene om å påkalle paragraf 155 også for andre regioner av Spania. Mens Catalonia er det nåværende målet, har Madrid i flere år truet med å gripe inn mot de regionene som ikke har overholdt rammene for budsjettunderskudd, og det er etablert juridiske mekanismer for også å påberope seg paragraf 155 mot regioner som ikke fullt ut overholder EUs krav om innstramminger. Etter at PP-ledere truet med å anvende paragraf 155 mot Baskerland og mot Castilla La Mancha-regionen rundt Madrid, er de nå rettet mot Navarra. Ana Beltrán, PP-leder i Navarra, sa at «regjeringens handling i Catalonia kan også brukes mot Navarra», fordi «begge (regional-) regjeringene ønsker at en minoritet skal knuse et ikke-nasjonalistisk flertall».

Den underliggende klasselogikken bak denne holdningen til militærdiktatur i Spania ble utlagt i en analyse for fire år siden av banken J.P. Morgan. Den krevde opphevelse av de regionale regjerings-strukturene over hele den søreuropeiske «periferien» – de strukturene som ble etablert etter fasciststyret fra andre verdenskrig, og i Spanias tilfelle etter fascistregimets sammenbrudd i 1978 – fordi de var hindringer mot raskt å kunne pålegge nedskjæringer som rammet arbeiderne.

Analysen erklærte: «De politiske systemene i periferien ble etablert i etterkant av diktatur, og ble definert av denne erfaringen. Grunnlovene [reflekterer] den politiske styrken som venstrefløyene oppnådde etter fascismens nederlag. Politiske systemer rundt om i periferien viser vanligvis flere av følgende trekk: svake beslutningstagere; svake sentralstater i forhold til regionene; konstitusjonell beskyttelse av arbeidstakerrettigheter; konsensusbyggende systemer som fremmer politisk klientellisme; og retten til å protestere mot uønskede endringer av politisk status quo. Krisen har eksponert manglene ved denne politiske arven.»

Etter et tiår med dyp økonomisk og sosial krise i Spania, og over hele Europa, beveger den herskende klassen seg i retning av å oppheve alle innrømmelser gitt til arbeiderklassen i løpet av det 20. århundre, hva angår sosiale og demokratiske rettigheter. Madrid og EUs hensikt med paragraf 155 er en radikal omstrukturering av klasseforholdene i Spania – å pålegge massive innsparinger og en nasjonal unntakstilstand, og å fremme spansk nasjonalisme for å kvele folkelig motstand mot nedskjæringer, militarisme og autoritært styre.

I en kronikk i den konservative dagsavisa ABC skrev Isabel San Sebastián: «Det er nødvendig å grundig demontere den sivile strukturen som i flere tiår har oppmuntret til løsrivelse gjennom regionens offentlige tv og radio, utdanning og visse ‘kulturforeninger’ dedikert til indoktrinering og agitasjon. Vi må benytte anledningen til å rydde opp i de strukturene separatistene etablerte, til støtte for sin sak.»

Slike fascistiske formuleringer har blitt normen i Madrid-pressen. Madrid, EU og det økonomiske aristokratiet satser på en voldsom konfrontasjon med befolkningen i Catalonia, så vel som i resten av Spania, der det er dyp motstand mot Madrids dreining mot diktatur. På lørdag demonstrerte en halv million mennesker i Barcelona mot Madrids vilkårlig fengsling av to katalanske nasjonalistpolitikere. I de påfølgende dagene har brannkorps, lærere og offentlig ansatte i katalansk fjernsyn og radio meldt at de ikke vil adlyde Madrids intervensjon.

Tiltakene som Rajoys kabinett besluttet sist lørdag er en direkte trussel mot 200.000 offentlig ansatte i Catalonia. Et av dem tillater Madrid å utstede ordrer til regionalregjeringen, som er «obligatoriske for administrasjonens personell ... enten det er offentlige ansatte eller ansatte som er underlagt arbeidsregimet». Dette ble etterfulgt av trusler om «disiplinære tiltak» mot arbeidstakere som ikke adlyder, inkludert konfiskering av deres eiendeler og strafferettsforfølgelse.

Gjennomføringen av paragraf 155, som representerer den alvorligste trusselen om militærregjering i Spania og Europa siden slutten av Francisco Francos diktatur i 1978, har avslørt fallitten til de politiske kreftene som i flere tiår har gått for å være den spanske «venstresida». De arbeider åpent for å knytte arbeiderklassen til Rajoy-regimet og tiltakene for diktatur i Spania.

Unai Sordo, generalsekretær for den stalinistiske fagforeningen CCOO (Arbeider Kommisjoner) med 1.139.000 medlemmer, signaliserte til Rajoy at Spanias største fagforening ikke ville opponere. Han sa at paragraf 155 «kanskje var mer eller mindre likt», men arbeidere burde «unngå enhver beslutning som kan føre til arbeidskonflikter».

Det har brutt ut krise i Podemos, der stadig større deler av partiet støtter Madrids diktatoriske tiltak. Generalsekretær Pablo Iglesias ble på mandag tvunget til å publisere et brev til forsvar for sin posisjon om et opprop om en forhandlet avstemning og innrømmelser overfor de katalanske nasjonalistene, som en måte «for Spania å være levedyktig som en politisk og territoriell realitet på mellomlang og lang sikt».

Dette blir nå angrepet av ledende Podemos medlemmer, som krever at Podemos dropper selv den maktesløse kritikken som hittil er fremmet av Rajoys planer. Carolina Bescansa, som var en av grunnleggerne, sa: «Vi vil at vi skal snakke mer til spanjoler og ikke bare til separatister.»

På samme måte støttes Bescansa av Esperanza Gómez, Podemos-talskvinne i Andalucía, som sier at partiet har «adressert [katalanerne] for mye». Luís Alegre, en annen av Podemos-stifterne, sa at «et parti med Podemos sine ambisjoner kan ikke gi slipp på prosjektet for oppbyggingen av hele landet – vi må se på hele Spania».

Massemotstanden mot en tilbakevending til diktatur som eksisterer i arbeiderklassen, vil bare finne politisk uttrykk i opposisjon til fagforeningsbyråkratiene og de «post-marxistiske» populistpartiene fra den velstående middelklassen, som Podemos.