Krisen i Det republikanske partiet og sammenbruddet av det amerikanske to-parti-systemet

26 October 2017

Utbruddet av åpen krigføring mellom Det republikanske partiets etablissement og Trump-administrasjonen markerer et nytt stadium i USAs politiske krise.

Konflikten i Det republikanske partiet ble skjerpet på tirsdag, med Jeff Flakes tale for senatet, hvor han kunngjorde at han ikke ville søke gjenvalg og fordømte Trumps handlinger som «farlig for et demokrati» og en trussel mot «evnen til amerikansk lederskap i hele verden». Flakes tale fulgte en rekke uttalelser fra ledende republikanere, som angrep Trump, blant andre senatorene John McCain (formann for Senates Forsvarskomité) og Bob Corker (formann for utenrikskomiteen) og tidligere president George W. Bush.

Ledende demokrater stilte seg på rekke for å rose Flake, en høyreorientert budsjetthauk og talsmann for nedskjæringer. Senatets minoritetsleder Charles Schumer kalte Flake «et av de flotteste menneskene jeg har møtt i politikken», og la til at han «vil bli savnet».

Utbruddet av politisk krig i Det republikanske partiet er foreløpig siste episode i en konflikt innen den amerikanske staten som raste gjennom Trumps valgkamp og som har blitt intensivert i løpet av hans administrasjons første ti måneder. Sentralt i denne kampen er forskjeller i utenrikspolitikk, der Trumps republikanske motstandere fordømmer hans variant av «America First»-ultra-nasjonalisme som ødeleggende for amerikansk global dominans, særlig med hensyn til forholdet til Washingtons tradisjonelle allierte og den politiske/militære offensiven mot Russland og Kina.

Fra begynnelsen av sin valgkampanje var Trumps strategi å utnytte sosial og økonomisk misnøye og en utbredt avsky for Det demokratiske partiet til å fremme veksten av en ytre-høyre, fascistisk og utenom-parlamentarisk bevegelse. Kort etter valget utnevnte han Steven Bannon, redaktøren for Breitbart News, til sin sjefstrateg, og signaliserte dermed videreføringen av denne politikken fra Det hvite hus. Som World Socialist Web Site skrev på den tiden, «En mann med direkte bånd til fascistiske og rasistiske organisasjoner vil bli presidentens ‘høyre hånd’, med enorme muligheter til å bestemme regjeringens politikk.»

Den fascistiske politikken til Trump og Bannon hadde, og har fortsatt, betydelig støtte innen foretaks- og finanseliten. Trump-administrasjonens agenda for sosial kontra-revolusjon, skattekutt for de rike og økte militærutgifter har i tillegg bred støtte på Wall Street og i Pentagon.

Samtidig er betydelige deler av den herskende klassen bekymret for konsekvensene av valget av Trump for amerikansk imperialismes strategiske interesser i utlandet, og for USAs sosiale og politiske stabilitet på hjemmebane.

Etter at Trump solidariserte seg med fascistiske grupper som herjet gjennom Charlottesville, Virginia i august, ble Bannon, som hadde kommet i konflikt med stabssjefen i Det hvite hus, tidligere general i Marinekorpset, John Kelly, fjernet som sjefsstrateg og gjenopptok sin posisjon i Breitbart.

Bannons avgang hadde imidlertid mer karakter av en løslatelse fra Det hvite husets begrensninger enn en avsettelse. Siden han formelt forlot administrasjonen, har Bannon fulgt en politisk strategi med å angripe det øverste lederskapet i Det republikanske partiet og støtte utfordrerne i primærvalgene til etablerte republikanske politikere, deriblant Flake, som ikke er innforstått med Trump-administrasjonens agenda for ekstrem nasjonalisme og antiinnvandrer-rasisme.

De politiske konfliktene i USA gjenspeiler globale prosesser. I land etter land har ytre-høyre bevegelser utnyttet det politiske vakuumet som er etablert av sosialdemokrater og arbeiderpartiers høyredreining – partier som for lengst har frasagt seg enhver bekymring for problemene arbeiderklassen konfronteres av.

På tirsdag gjorde det fascistiske ‘Alternativ for Tyskland’ (AfD) sin debut i parlamentet etter valget i september hvor det vant 94 seter, og dro nytte av valgkollapsen til Det tyske sosialdemokratiske partiet.

Den høyreekstreme ‘Frihetspartiet’ er klart for inntreden i den østerrikske regjeringen etter valget i forrige måned, hvor partiet økte sin stemmeandel med nesten 7 prosentpoeng og kom på andreplass, foran sosialdemokratene. Partiet til en høyreorientert milliardær vant forrige ukes parlamentsvalg i Tsjekkia, etter et valgkollaps for sosialdemokratene.

I Storbritannia ble antiinnvandrer-partiet UKIP den ledende politiske styrken i fjorårets Brexit-avstemming. I Frankrike fikk ‘Nasjonal front’-leder Marine Le Pen 34 prosent av stemmene i andre runde av presidentvalget tidligere i år, som ble vunnet av Emmanuel Macron. I Japan vant høyre-militaristen Shinzo Abe gjenvalg som statsminister med en betydelig margin.

I USA forfølger Trump, i allianse med Bannon, en lignende strategi, med sikte på enten å overta Det republikanske partiet eller legge an til et brudd som brekker opp topartisystemet.

I parallell med den internasjonale utviklingen utnyttet Trump de reaksjonære og militaristiske trekkene til Obama-administrasjonen, Det demokratiske partiet og Clinton-kampanjen. Clinton kandiderte for Wall Street og militær-etterretningsapparatet, i allianse med privilegerte deler av den øvre middelklassen basert på identitetspolitikk. Hun viste åpen forakt for arbeideres besyv, der de er ridd av masseoppsigelser og demontering av lønninger og pensjoner, og fremmet den uhyrlige påstanden om at Trumps valgsuksess skyldtes rasisme i den hvite arbeiderklassen.

I etterkant av Trumps valg har demokratene flyttet seg ytterligere til høyre, inkludert trekket i forrige uke om å fjerne Bernie Sanders-supportere fra Den demokratiske nasjonalkomitéen (DNC – demokratenes nasjonale partiapparat). De har systematisk dekket over den vidtrekkende betydningen av valget av Trump, og utnevnelsen av figurer som Bannon.

Demokratenes sentrale fokus siden Trumps valg har vært en stadig mer frenetisk kampanje om russisk intervensjon i USAs valg. Dette har vært rettet mot å kjempe ut konflikter innen styringsklassen over utenrikspolitikken, og stadig mer åpenbart, en rettferdiggjøring av internettsensur og knebling av talefrihet.

Demokratenes sentrale orienteringen er å vinne støtte fra militæret og etterretningstjenestene, som stadig mer fremstår som voldgiftsdommere i amerikansk politikk. Det demokratiske partiets orientering ble stavet ut i klartekst i en spalte i gårsdagens New York Times av Thomas Friedman, der han igjen påkalte militærets intervensjon mot Trump.

Med en appell til forsvarsminister James Mattis, best kjent for ledelsen av de amerikanske styrkenes ødeleggelse av Fallujah i 2004, om å ta «grep» skrev Friedman: «Jeg snakker ikke om et kupp ... Trump trenger å få vite at nå er det som du vil, og ikke han (‘your way or the highway – not his’).» Med andre ord må nå militæret ta kontroll, enten med kupp eller på en annen måte.

Sammenbruddet av det politiske systemet er uttrykk for en avgrunnsdyp krise i amerikansk kapitalisme. I konfliktene innen styringsklassen er det ingen progressiv eller demokratisk side. Trumps åpne republikanske kritikere inkluderer en krigsforbryter og talsmann for tortur (George W. Bush), en fanatisk krigshauk (McCain), en tett alliert med Wall Street og militæret (Corker), og en ytrehøyre-talsmann for kutt i sosialbudsjettene (Flake).

Det kan ikke komme noen ting progressivt med en kriseløsning fra oven i form av et palasskupp. Ethvert slikt oppgjør vil bare flytte hele det politiske systemet videre til høyre og eskalere angrepet på arbeiderklassen og marsjen mot en verdenskrig.

En politisk krise av den skala som nå omhyller Washington er et kjennemerke for en pre-revolusjonær situasjon. Sosial eksplosjon er på horisonten. Den kritiske oppgaven for arbeiderklassen er å fremme sin egen, uavhengige løsning på krisen, og ikke tillate seg å bli trukket inn bak noen del av den herskende eliten. Arbeiderklassens kamp mot Trump og hele den herskende klassen reiser den presserende nødvendigheten av en massepolitisk bevegelse i opposisjon mot både demokratene og republikanerne, og rettet inn mot en omveltning av det kapitalistiske systemet.

Joseph Kishore