Et desperat siste forsøk fra den katalanske regionalpresidenten Carles Puigdemont i går, klarte ikke å stoppe Madrids tiltak for å påkalle paragraf 155, oppløse Puigdemonts regionalregjering og installere et ikke-valgt militær-støttet regime i Catalonia i kjølvannet av den katalanske uavhengighetsavstemningen 1. oktober.

Da det spanske senatet begynte sin todagers debatt om godkjenning av statsminister Mariano Rajoys foreslåtte tiltak mot Catalonia, ble det kunngjort i går morges at Puigdemont ville kalle til nyvalg i Catalonia for å forhindre en katalansk uavhengighetserklæring. Dette fulgte et syv-timer langt møte katalanske regjeringsrepresentanter, lovgivere og politikere holdt natten før, for å formulere en felles posisjon til paragraf 155. Sosialistpartpolitikere (PSOE) hadde antydet at et katalansk nyvalg kunne få dem til å revurdere sin støtte for paragraf 155.

På vei ut fra et katalansk regjeringsmøte i går fortalte lovgiver Eduardo Reyes media at Puigdemont ville kalle nyvalg. Kort etter gikk Jordi Cuminal og Albert Batalla, to lovgivere i Puigdemonts ‘Katalanske europeiske demokratiske parti’ (PDeCAT), av i protest mot avgjørelsen. Batalla ‘tvitret’: «Jeg respekterer beslutningen, men jeg deler den ikke i det hele tatt», mens Cuminal ‘tvitret’: «Jeg deler ikke beslutningen om nyvalg.»

PDeCAT-allierte uttrykte på samme måte sin misbilligelse. Ledelsen for ‘Katalanske republikanske venstre’ (ERC), PDeCATs koalisjonspartner, sa at hvis Puigdemont kalte nyvalg, ville de forlate den katalanske regjeringskoalisjonen.

Carles Riera, regionalparlamentsmedlem fra pro-uavhengighetspartiet ‘Folkelig enhetsparti’ (CUP), sa: «Vi mener at det eneste mulige scenariet er å gjøre en effektiv uavhengighetserklæring, fordi dette er hva folket har bedt om. Unnlater vi det er vi illojale mot befolkningen.»

Mens titusener av universitets- og høyskolestudenter tok til gatene for å protestere mot paragraf 155 og kreve løslatelse av de to arresterte separatistlederne Jordi Sanchez fra ‘Katalansk nasjonalforening’ (ANC) og Jordi Cuixart fra kulturorganisasjonen ‘Omnium Cultural’, meddelte Puigdemont at han ville holde en offentlig henvendelse, som deretter ble utsatt gjentatte ganger. Mange ungdommer samlet seg på Plaça Sant Jaume, hovedsete for den katalanske regjeringen, med rop som fordømte Puigdemonts «forræderi».

Endelig klokken 17:00 kom trådte Puigdemont fram i regjeringspalasset og leste en kort uttalelse som utelukket nyvalg. Han sa: «Jeg har ingen garanti som ville rettferdiggjøre, i dag, å kalle til nyvalg.» Han sa at han hadde vært villig til å kalle til valg «på vanlig måte», men dette var umulig: mens han hadde utprøvd alle muligheter for dialog, han hadde «ikke mottatt et ansvarlig svar fra PP» - regjeringspartiet til den spanske statsministeren Mariano Rajoy.

Puigdemont sa ikke hvilke «garantier» han måtte ha for å kalle til valg. Men El Confidencial siterte katalanske regjeringskilder, som sa: «De to kravene fra Puigdemont var begrenset til å sikre løslatelsen av lederne for ANC og Òmnium Cultural – Jordi Sànchez og Jordi Cuixart – og lovnad om at 155 ikke ville bli anvendt, og at Catalonias selvstyre derfor ikke ville oppheves.»

Ifølge samme kilde tilbød Madrid bare å utsette anvendelsen av 155, selv om senatet ville fortsette å debattere, formulere og stemme over håndhevelsen av paragraf 155 og overtagelsen av den katalanske regjeringen. Separatistlederne Cuixart og Sánchez vil forbli fengslet.

Med to-dagers-debattene både i det katalanske parlamentet og i det spanske senatet over i dag, er den politiske situasjonen i Spania eksplosiv, og faren for et blodig militært anslag mot Catalonia er veldig stor. paragraf 155 forventes å bli vedtatt i senatet. I det katalanske parlamentet kan den styrende katalanske nasjonalistkoalisjonen gjøre en ensidig uavhengighetserklæring i forkant av senatets godkjenning for paragraf 155.

En stadig mer dominerende faktor i Madrids pådriv mot en militær intervensjon i Catalonia, støttet av EU, er frykten for at den katalanske folkeavstemningen for uavhengighet, og sammenstøtet mellom den katalanske befolkningen og politiet 1. oktober, har undergravet myndigheten til det spanske politiet og kapitaliststaten.

El País beretter at «europeiske toppolitikere er klarere enn noen gang ... at Catalonia vil være forløperen til en løsrivingsbevegelse, en bevegelse som går mot all innsats for den samlingen som har sikret sosialt velvære og fred i Europa etter slutten på Den II. verdenskrigen.»

El Español brennmerket den katalanske krisen som en trussel mot «sosial fred» og sa at «problemet er at uansett hvor mange [katalanske nasjonalister] som påberoper seg å demonstrere fredelig, så kan ikke staten stå å se på, det sosiale skillet eksisterer allerede, og instinktiv propaganda og offer-rolle kan slippe løs spennings- og voldssituasjoner.» Dagsavisa oppfordrer regjeringen i denne situasjonen til å være klar til å «håndtere alle scenarier».

Den konkluderte med at skulle en slik situasjon oppstår, da må «regjeringens prioritering være å beskytte eiendom og personer» i stedet for å bekymre seg for å bli merket som «autoritær».

Styringsklassen ser med økende frykt og harme på at studentprotester vokser og at stadig større grupper arbeidstakere, deriblant brannkorps, lærere, katalanske mediearbeidere og andre offentlig ansatte, gir offentlige uttalelser som erklærer opposisjon mot paragraf 155. Dette ligger til grunn for fordømmelsene fra den spanske pressen om Catalonias trusler mot den «sosial freden». De frykter også at masseopposisjon raskt kunne unnslippe de borgerlige partienes kontroll, og ikke lenger vil kunne kanaliseres og demmes opp av PDeCAT, CUP, ERC og separatistgrupper som Òmnium Cultural og ANC.

Etter et tiår med dyp økonomisk og sosial krise i Spania og over hele Europa, siden Wall Street-krasjet i 2008, er den europeiske regjeringseliten redd for et nytt masseutbrudd av protest og motstand mot militarisme, innsparinger og finansaristokratiets diktat.

Klasseskillet mellom de superrike som dominerer samfunnet og massene av de stadig flere fattige arbeidere de utnytter, er ved å nå eksplosive dimensjoner. Mens konflikten mellom Barcelona og Madrid nådde nye høyder, publiserte konsulentfirmaet PwC en rapport som viste at den samlede formuen til de spanske milliardærene økte med 10 prosent i 2016, til 124,7 milliarder dollar – opp fra 113,2 milliarder året før. Denne formuen fordeles mellom 25 personer.

Dette er grunnen til at Rajoy spiller på et forsøk på radikal omstrukturering av klasserelasjonene i Spania, innføring av militærstyre i Catalonia og potensielt en nasjonal unntakstilstand og fremme av spansk nasjonalisme for å flytte offisiell politikk langt til høyre.

På samme måte støttes Rajoy og påkallingen av paragraf 155 av EU, da de europeiske stormaktene alle søker å utføre en lignende dreining til høyre for å fremme EU på verdensscenen som en samlet imperialistisk blokk som rival til amerikansk imperialisme, og voksende asiatiske makter som Kina og India.

EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker sa til portugisisk fjernsyn: «I Catalonia har vi ikke et menneskerettighetsproblem, fordi de katalanske borgerne ... ikke blir undertrykt av Spania.» Han la til at, for EU er «den største trusselen nasjonalisme. Det er et presserende behov for å gjøre det som er mulig, for at Europa har makt, og nasjonalisme, det er en gift som hindrer Europa i å handle sammen for å spille en viktig rolle i verdensspørsmålene.»