Den spanske senatet stemte fredag formelt 214 mot 47 for autorisering til anvendelse av paragraf 155 i den spanske grunnloven, og derved opphevelsen av parlamentarisk styre i Catalonia. Det ga den spanske statsministeren Mariano Rajoy fullmakt til å suspendere den katalanske regionalregjeringen, fortsette forberedelsene med straffetiltakene som ble skissert i Rajoys tale den 21. oktober, og innsette en ikke-valgt katalansk regjering som bare er ansvarlig overfor Madrid.
Mens paragraf 155 ble diskutert i Senatet, der Rajoys høyreorienterte ‘Folkeparti’ (PP – Partido Popular) har absolutt flertall, forventet det katalanske parlamentet resultatet av debatten og stemte for å erklære uavhengighet. Tusenvis av demonstranter omringet katalanske regjeringsbygninger i Barcelona fredag kveld med opprop om å forsvare den nylig erklærte republikken.
Gårsdagens hendelser markerer et historisk sammenbrudd for demokratiske regjeringsformer for Vest-Europa og en tilbakevending til autoritært styre, med vidtgående implikasjoner. Den spanske politiske strukturen opprettet for 39 år siden, med den såkalte Overgangen fra fascistregimet opprettet av general Francisco Franco fra 1939 til 1978, har brutt sammen. Med full støtte fra EU og Washington har Madrid som mål å innføre tvungent styre av 7 millioner katalanere per ensidige dekreter, støttet av politiet og hæren, mens de i bakhånd holder påkallingen av paragraf 116 for innføring av landsomfattende unntakstilstand.
Forsvaret av arbeiderklassens grunnleggende interesser krever en besluttsom politisk motstand mot undertrykkelse i Catalonia. Faren for blodbad er overhengende, der Madrid forbereder håndhevelsen av det europeiske finansaristokratiets diktat over arbeidstakere i Catalonia og Spania.
EUs rådspresident Donald Tusk gjentok de europeiske stormaktenes støtte for anvendelsen av paragraf 155 i går, og skrev på Twitter: «For [EU] endres ingenting. Spania forblir vår eneste samtalepartner.» Tusk la kynisk til at han håpet Madrid ville bruke «argumentets makt, ikke maktens argument».
I sin tale, som oppfordret senatet til å vedta anvendelse av paragraf 155, erklærte Rajoy at nå «er det ikke noe alternativ». Han fortsatte: «Det eneste som kan gjøres, og derfor må gjøres i en slik situasjon, er å bruke loven til å håndheve loven.» Han sa at regjeringen hadde fire mål: å «vende tilbake til lovlydighet» i Catalonia, «vinne tilbake folkets tillit», «opprettholde de høye nivåene av økonomisk vekst og jobbskaping fra senere tid», og «organisere valg i en situasjon av institusjonell normalitet».
«Det vi må beskytte katalanerne fra er ikke spansk imperialisme, som de hevder, men fra en minoritet som på en intolerant måte opptrer som om den eide Catalonia», uttalte Rajoy.
Rajoys grunner for diktatur i Catalonia er en samling løgner. Hans påstand om at det ikke er noe alternativ til å påkalle paragraf 155, som bare for noen uker siden ble omtalt som «atom-muigheten» i den spanske pressen, er absurd. Skottland avholdt uavhengighetsavstemming i Storbritannia i 2014, og Quebec avholdt uavhengighetsavstemminger i Canada i 1980 og 1995. Men verken London eller Ottawa sendte tusenvis av paramilitært politi for å angripe fredelige velgere, som Rajoy gjorde den 1. oktober ved den katalanske uavhengighetsavstemmingen. De gjennomførte heller ingen tvangstiltak til forhindring av en eventuell løsrivelse.
Ansvaret for krisen ligger fullt og helt i Madrid, som etter sin brutale undertrykking av folkeavstemmingen 1. oktober konsekvent har søkt å øke konfliktnivået. Den 19. oktober bekreftet den katalanske premieren Carles Puigdemont at han hadde utsatt tiltak for uavhengighet, og appellerte til Madrid om dialog. Med sin ensidige avvisning av denne appellen, sin vilkårlig fengsling av de katalanske nasjonalistpolitikerne Jordi Sanchez og Jordi Cuixart, og sine trekk for å påberope seg paragraf 155, tvang Madrid de katalanske nasjonalistene i Barcelona på kursen mot en uavhengighetserklæring.
Rajoys snakk om «lovlydighet», «valg» og «institusjonell normalitet» er en kynisk bløff for å presentere tiltakene for diktatur som forsvar for demokrati og konstitusjonelle regler. Madrid er seg vel bevisst at deres dagsorden kun kan gjennomføres ved hjelp av statsterror og undertrykkelse. Ifølge Rajoys tale den 21. oktober tar han sikte på å ta kontroll over det katalanske budsjettet, regjeringen, utdanningssystemet, politistyrken og offentlige medier.
Disse tiltakene vil fremprovosere dyp motstand fra millioner av mennesker, og Madrid forbereder seg på å undertrykke denne motstanden med makt. Det paramilitære Guardia Civil, det motoriserte infanteriregimentet Arapiles, og andre militærenheter stasjonert i naboområdene, er alle beredt til å gripe inn i Catalonia.
Mens protester og krav om sivil ulydighet brer seg, forbereder Madrid «ekspress»-masseoppsigelser av katalanske offentlige arbeidstakere. I går godkjente det spanske senatet tiltak som tillater Madrid å disiplinere arbeidstakere «uten å bruke tidligere mekanismer angående disiplinærtiltak».
På en pressekonferanse fredag kveld, etter et ministerrådsmøte som diskuterte senatets avstemming, annonserte Rajoy opphevelsen av den katalanske regjeringen og avholdelse av nyvalg 21. desember. Madrid bekreftet også at det ville fremmes anklager om «opprør» mot dagens katalanske regjering og parlamentsmedlemmer – en forbrytelse med strafferamme opptil 30 års fengsel.
Disse kunngjøringene avslører Rajoys påstand om at Madrid vil organisere valg i Catalonia som en orwellsk svindel. Hvis hans planer gjennomføres vil det meste av den katalanske politiske opposisjonen mot PP være fengslet når valget holdes. Enn videre ville en lovgivende forsamlingen som ble valgt 21. desember utgjøre en forsamling fratatt all makt til å velge eller innsette en regional myndighet. Den kunne bare umyndig se på at Madrid innførte sin vilje.
Hovedanliggende for Madrid og en ny katalansk regjering vil være å fortsette med påleggene om harde nedskjæringstiltak mot arbeiderne. I går sendte EU Madrid et brev som krevde ytterligere kutt i spanske offentlige utgifter, for å nå målet for offentlig underskudd på 2,2 prosent av BNP. Økonomiminister Luis de Guindos og finansminister Cristobal Montoro svarte med en erklæring om at de ville treffe «alle tiltak nødvendig for å sikre oppfyllelsen av stabilitetsmålene for budsjettet».
Vendingen til autoritært styre i Spania er en presserende advarsel til arbeiderklassen. Tiår med dype nedskjæringer, imperialistisk krig og fremme av lov-og-orden-tiltak over hele Europa siden Sovjetunionens stalinistiske oppløsning i 1991, og spesielt siden Wall Street-krasjet i 2008, har produsert en dødskrise for kapitalistisk styre. Med titalls millioner arbeidsløse arbeidere over hele Europa, er deb herskende klassen seg bevisst den eksplosive sosiale harmen. Responsen når den møter opposisjon er et raskt grep til diktatoriske tiltak.
Det kritiske spørsmålet i dag er mobiliseringen av arbeidere i Catalonia, i Spania og over hele Europa til kamp mot en reetablering av autoritære former for styre. Arbeidere må avvise alle forsøk på å rettferdiggjøre en dreining mot diktatur og militær undertrykkelse av befolkningen basert på opprop om forsvar av spansk territoriell integritet. Den eneste progressive måten å etablere enhet for den iberiske halvøya, og for Europa som helhet, er mobiliseringen av arbeiderklassen i en revolusjonær og internasjonalistisk kamp mot diktatur og krig, og for sosialisme.
Kampen for mobilisering av arbeiderklassen må føres på grunnlag av en fullstendig uavhengighet fra og i opposisjon mot hele regjeringsetablissementet, inkludert fagforeningsbyråkratiet og borgerlige partier som hevder å være «venstre». Krefter som fagforeningen CCOO (Arbeider kommisjoner) og Spanias Podemos-parti innordner seg til Rajoys tiltak for diktatur.
Podemos generalsekretær Pablo Iglesias reagerte på senatets avstemming ved stilltiende å gi sin støtte til Rajoys opprop for katalansk valg, og la bare til at det måtte holdes «uten undertrykking». Han inntok en nøytral stilling til Madrids forberedelser til undertrykking, og sa: «Jeg tror det er et taust flertall av spanjoler som ikke er for unilateralisme [dvs. den katalanske erklæringen om uavhengighet], eller for vold og undertrykkelse.»
CCOO-representanten Fernando Lezcano insisterte på at hans fagforening ville motvirke alle arbeideres tross-handlinger mot Madrid. Han advarte: «Vi vil ikke gi en eneste instruksjon som kan føre til sivil ulydighet, eller til at arbeidstakere i offentlig sektor utfører straffbare handlinger.»