Kan det legges inn et ord for Kevin Spacey?

Av David Walsh
1 November 2017

Den amerikansk skuespilleren Kevin Spacey er en av de mest begavede og vesentlige skuespillere av sin generasjon. Han har blitt nominert mer enn 80 ganger til priser for sin skuespillerkunst i film, tv og teater. Spacey har vunnet over 50 priser, inkludert to Academy Awards, en Tony Award og en Golden Globe Award. Han har også blitt nominert til en Grammy Award, samt elleve Primetime Emmy Awards.

Kevin Spacey

Spacey ble født i 1959 inn i en lavere-middelklasse-familie i South Orange, New Jersey og vokste opp i Sør-California. Han gikk på Julliard School årene 1979-81. Hans første profesjonelle virke som skuespiller var med New York Shakespeare Festival, i en liten rolle i Henry VI, Del 1, i 1981. Hans første Broadway-forestilling var i Henrik Ibsens Gjengangere, med Liv Ullmann i 1982. Han hadde sin film-debut i Mike Nichols Heartburn i 1986.

En av hans første vesentlige innsatser som skuespiller var i regissør Jonathan Millers versjon av Eugene O'Neill's Lang dags ferd mot natt i 1986, med Jack Lemmon i hovedrollen. Spacey skulle spille mot Lemmon, som han betraktet som en mentor og som han ble nær, ved flere anledninger. De hadde begge roller i Mordet på Mary Phagan (1988), en tv-miniserier om den beryktede Leo Frank-saken fra 1913, og i filmversjonen av David Mamets Glengarry Glen Ross (1992), et etsende skuespill om eiendomshandel. I 1991 spilte Spacey den berømte advokaten og sivil-libertarianeren Clarence Darrow i en tv-film (Darrow).

Spacey fikk fremtredende nasjonal og internasjonal oppmerksomhet på midten av 1990-tallet, i filmer som Swimming with Sharks (1994), The Usual Suspects (1995) og Se7en (1995). Innen han mottok en Oscar for Sam Mendes American Beauty (1999), var den allsidige Spacey blitt en av de mest gjenkjennelige amerikanske filmskuespillerene. Han fortsatte sitt filmarbeid inn i det nye århundret, som med-forfatter, med-produsent, regissør og hovedrolleinnehaver i Beyond the Sea (2004), om sangeren Bobby Darin.

Spacey hadde i mellomtiden blitt involvert i teater i London. I 2003 annonserte han sin plan om å bli kunstnerisk leder på Old Vic, en av byens eldste teatre. Han forpliktet seg til å bli på posten i 10 år og til å trekke med seg utøvere til teatret og opptre i ulike produksjoner.

Spacey stod ved sitt løfte og spilte eksempelvis i 2005 hovedrollen i Shakespeares Richard II, regissert av Trevor Nunn. Det følgende året dukket han opp på Old Vic i O'Neills A Moon for the Misbegotten. Andre skuespill han spilte i der inkluderte Inherit the Wind (Jerome Lawrence og Robert Edwin Lee), Mamets Speed-the-Plough, Maria Goos Cloaca, Shakespeares Richard III og i Clarence Darrow, et skuespill med bare en karakter av David Rintels. En ny kunstnerisk leder tok over etter Spacey i 2015.

I de senere år har Spacey gjort seg kjent på nye måter, som Frank Underwood, den sleipe og konspiratoriske politikeren fra South Carolina i Netflix-serien House of Cards (2013-17). Uansett Spaceys egne politiske illusjoner (han anser seg som en venn av tidligere president Bill Clinton), har Underwood-karakteren gjort en god del for å undergrave illusjonene om den korrupte, morderiske politikken som spiller seg ut i Washington.

Spacey bringer inn betydelig intelligens og dybde, ofte kombinert med ironi og sluhet, til både klassiske og populære sjangere. Er det i det hele tatt tvil om at film, fjernsyn og teater ville vært vesentlig fattigere uten hans tilstedeværelse i løpet av de siste tjuefem årene?

Nå, i hvert fall foreløpig, ligger Spaceys karriere i ruiner. På søndag anklaget skuespiller Anthony Rapp, av grunner han selv kjenner best, Spacey i et intervju for å ha gjort seksuelle tilnærmelser til ham for tretti år siden, da han var 14 og Spacey var 26 år.

Beskyldningen kommer midt i de eskalerende anklagene om seksuell trakassering og misbruk utløst av påstandene fra en rekke kvinner mot Harvey Weinstein og diverse andre, deriblant forfatter-regissør James Toback.

I sin uttalelse sa Spacey «Jeg husker ærlig talt ikke begivenheten, det skal ha vært for over 30 år siden. Men hvis jeg oppførte meg som han beskriver, skylder jeg ham en oppriktig unnskyldning for hva som må ha vært dypt upassende oppførsel i beruset tilstand, og jeg beklager følelsene han beskriver å ha båret med seg gjennom alle disse årene.»

Han fortsatte: «Som alle de som er meg nærmest vet, har jeg i mitt liv hatt forhold til både menn og kvinner. Jeg har elsket og hatt romantiske forhold til menn i hele mitt liv, og jeg velger nå å leve som en homofil mann.»

Ikke bare er Spacey blitt fordømt for sine handlinger for flere tiår siden, han blir også kritisert for beslutningen om å vedgå sin seksuelle legning i samme åndedrag som han unnskyldte seg for den påståtte forseelsen.

Med karakteristisk tapperhet annonserte Netflix først at den sjette sesongen av House of Cards, som for øyeblikket er under produksjon, ville bli den siste, og hevdet at kanselleringen ikke hadde noe å gjøre med Spaceys vanskeligheter. På tirsdag annonserte Netflix og Media Rights Capital, seriens produksjonsfirma, at også filmingen av den sjette sesongen var suspendert. Deres pressemelding forklarte at suspensjonen ville vare «inntil videre varsel» og at de to selskapene trengte «tid til å gjennomgå den nåværende situasjonen og til å ta hensyn til eventuelle bekymringer for vår besetning og vårt mannskap.» De har gått bort fra påstanden om Spacey er ikke forårsaker seriens opphør.

The International Academy of Television Arts and Sciences kunngjorde at de ville trekke tilbake den spesielle International Emmy Founders Award som det var planlagt å skjenke Spacey ved en seremoni den 20. november, «i lys av de siste hendelsene». Og det skal utvilsomt bli mer.

The Old Vic var raskt ute med å kaste Spacey til ulvene og utga en erklæring som sa at «vi er dypt opprørt over å høre anklagene som er reist mot Kevin Spacey ... Utilbørlig adferd av alle som jobber på The Old Vic er helt uakseptabelt.»

Den pågående offentlige piskingen av Spacey er like skammelig som den er avskyelig. Hendelsen som angivelig skjedde for mer enn tre tiår siden, burde ikke ha skjedd. Selv om han er skyldig i utilbørlig oppførsel, ville det imidlertid ikke på noen måte rettferdiggjøre den nåværende hevngjerrige, frydefulle innsatsen for å gni det inn, med en kampanje som en Frank Underwood kunne ha stått for.

Den universelle opphopningen av skinnhellige kommentarer og hykleriske ‘tweets’ («Twitter rakker ned på Kevin Spacey», ifølge Salon) er vanskelig å tåle. Når det gjelder media er det ikke mye å velge mellom annet enn fascistiske Breitbart News, som gnir sine hender over anklagene mot homofile eller det liberale og ofte jødiske Hollywood, og New York Times, med sine kåte og degenererte redaktører.

The Times skriver med fryd om at «de som kanskje kunne ha støttet ham [men] ble istedet opprørt av at implikasjonen om hans seksualitet var relevant» for Rapp sine anklager. «De så hans ‘ut av skapet’-erklæring som en forsettlig distraksjon fra anklagen, og en skadelig blanding av homoseksualitet og pedofili.»

Vi lever nok en gang i en tysternes epoke, der liv kan ruineres fra en dag til den neste. Alle forventes å melde seg på. De som ikke gjør det, blir selv mistenkt og kan fort bli fordømt. Karriere, status og rikdom står på spill. Truselen om å være ute av rampelyset skremmer skuespillere, regissører og produsenter i USA kanskje mer enn noe annet.

I den offisielle fortellingen er det et nesten fullstendig fravær av forståelse og elementær sympati. Den anklagede er en kriminell, et monster som må ødelegges.

Hollywood er et drivhus hvor konkurranse dyrkes, hvor det selv i de beste tider råder en dypt subjektiv atmosfære som er moden for denne typen skandale. Nå er det tid for gjengjeldelse. Oppriktig talt, nå gis bålet næring med karriere-skuffelser, mislyktede forhold og en rekke andre frustrasjoner og misunnelser. Gamle regninger av ulike slag, også økonomiske, blir gjort opp, og nye forretningsforbindelser dannes midt i alt virrvaret. De slue vurderer hvordan man kan tjene en slant på forholdene i den «nye moralen».

Sexskandaler har alltid vært ytre høyres doméne. Ingenting tilnærmelsesvis progressivt vil komme ut av dette. En gjenopplivet ‘Production Code’, en tilstramning for «tøylesløshet» i film og filmproduksjon (som alltid ledsages av undertrykkelse av opposisjonelle synspunkter), mer makt til sensorene, enten de er utnevnte eller selvutnevnte - det er det som sannsynligvis vil dukke opp i den andre enden av denne tragiske prosessen. Maktens og rikdomens dominans, kilden til det virkelige misbruket og forbrytelsene, forblir uberørt.

Igjen er det «skurkenes tid». Filmverdenen, viser det seg nå, har ikke lært noe fra McCarthyisme-perioden. Essensiellt det samme modus operandi utspiller seg: Tysting, skyld ved assosiasjon, vitner som ikke kan bli stilt spørsmål, høyrekreftene stikker nesa inn, studioene som umiddelbart svarte-lister de anklagede.

Dette er allerede nok en skammelig episode i Hollywoods historie. Senere, kanskje år fra i dag, vil det gis uttrykk for anger («Å, ja, det ble gjort feil. Det var uheldige overtramp»); kanskje blir Spacey til og med tilgitt. Kanskje ved en fremtidig Oscar-seremoni vil han tre fram for et publikum av de samme menneskene som kjørte ham i grøfta og si med sammenbitte tenner, som Charlie Chaplin ved Oscar-tildelingen i 1972, etter sitt tjue år lange eksil: «Dere er fantastiske, søte mennesker.»

Da Harvey Weinstein-skandalen brøt ut argumenterte vi for at dette ikke bare handlet om Weinstein, at noe annet var på gang, at noe annet rørte seg ved denne affæren. Weinsteins svinskhet og feilgrep var bare påskudd for oppblomstringen av alle slags usunne, reaksjonære problemstillinger og trykk. Angrepet på Spacey er en bekreftelse for det synspunktet.

Vi legger ikke skjul på vår sympati med Kevin Spacey og vårt forakt for de som oppfordrer til fordømmelser og som pisker opp heksejakt-hysteriet.