Den franske unntakstilstanden utløp formelt den 1. november, nesten to år etter innføringen etter terrorangrepene i Paris den 13. november 2015. Det var den lengste perioden demokratiske rettigheter har vært suspendert i Frankrike siden unntakstilstand ble opprettet ved lov, og deretter pålagt i 1955 midt under Algerie-krigen for uavhengighet fra Frankrike.

Passeringen av milepælen den 1. november betyr imidlertid ikke at de franske massene nå er sikret gleden av de demokratiske og sosiale rettighetene som konstitusjonen etter andre verdenskrig formelt garanterer. Det betyr ikke engang tilbake til forholdene som eksisterte før terrorangrepene utført av Den islamske staten (IS) i Paris i 2015. Det er derimot stadig tydeligere at Frankrikes unntakstilstand var en del av kapitalistklassens fundamentale internasjonale politiske dreining mot diktatur.

Den franske unntakstilstanden viste seg å være den første av en rekke eskalerende angrep på demokratiske rettigheter utført av NATO-regjeringer, stadig tydeligere siktet inn mot folkelig motstand mot krig og nedskjæringer. På den andre siden av Pyreneene påkaller Madrid paragraf 155 i den spanske grunnloven for å suspendere Catalonias valgte regjering – etter det brutale politianslaget mot den katalanske uavhengighetsavstemningen den 1. oktober – og innføre direkte militær-politi-styre i regionen.

Mens unntakstilstanden utløp i Frankrike vitnet representanter for de amerikanske etterretningstjenestene for den amerikanske kongressen med krav om at sosial-medie-foretak sensurerer opposisjonelle synspunkter, og advarte på McCarthy-vis at internett blir brukt som et verktøy for utenlandsk undergraving. «Vi alle må handle nå på slagmark en i de sosiale mediene for å kvele informasjonsopprør som raskt kan føre til voldelige konfrontasjoner og lett kan forvandle oss til De delte stater av Amerika», sa en av dem.

I Frankrike erklærer politikere og medier at unntakstilstanden kan bli innført igjen når som helst. Innenriksminister Gérard Collomb sa: «Vi må kanskje gjeninnføre den – vi vil sørge for at vi kan takle krisesituasjoner. Hvis ting blir veldig dramatisk, kunne vi vende tilbake til unntakstilstanden.»

Enn videre presser den franske presidenten Emmanuel Macron gjennom et enda dypere angrep på demokratiske rettigheter enn unntakstilstanden som ble innført for to år siden. Før unntakstilstanden formelt utløp, etablerte han en permanent nødstilstand i form av en drakonisk antiterrorlov som ble undertegnet den 30. oktober. Den opphever permanent grunnleggende demokratiske rettigheter, og forlenger de mest anvendte politivedtektene i unntakstilstanden. Den tillater sikkerhetsstyrkene å:

• Utføre vilkårlige søk og beslag i private hjem, eller et hvilket som helst område som erklæres som en «sikkerhetssone»
• Pålegge husarrest og elektrisk overvåkning av enkeltpersoner i opptil ett år av gangen
• Utføre identitetskontroll uten rettskjennelse i områder rundt grenser, togstasjoner og flyplasser – der to tredjedeler av den franske befolkningen bor
• Samle inn og lagre all elektronisk-, telefon- og e-post-data av enhver som politiet tror kunne ha kobling – nå eller i fremtiden – til «alvorlig kriminalitet»

Loven innfører også drakoniske begrensninger på tale- og uttrykks-frihet. Den tillater staten å si opp ansatte i offentlig sektor som myndighetene erklærer å være «uforenelige» med sine plikter. Den tillater også sikkerhetsstyrker å lukke ethvert sted for bønn der «ideer eller teorier» vurderes å oppfordre til terrorisme, hat eller diskriminering.

To år etter at unntakstilstanden ble innført er det ikke hold i å hevde at dette bare var en «krig mot terror»-reaksjon på IS-angrep – som terroruhyrlighetene i Paris den 7. januar og den 13. november 2015. Heller var det den styrende klassens respons på kapitalismens dødskrise. Den brukte disse angrepene som reaksjon på eskalerende klassespenninger, etter et kvart århundre av imperialistisk krig og sosial demontering siden Sovjetunionens stalinistiske oppløsning i 1991 – med en dreining mot diktatur og legitimering av ny-fascisme.

Hovedmålene for unntakstilstanden var ikke de islamske nettverkene som utførte angrepene i 2015. Heller hadde den til hensikt å terrorisere arbeiderklasseforsteder i Frankrike, og konfrontere folkelig motstand mot stadig dypere angrep på grunnleggende sosiale rettigheter, fra EU og den franske styringsklassen.

Under unntakstilstanden ble det gjennomført over 4.300 utenomrettslige søk og beslag, og over 750 personer ble satt under husarrest. Litt under 1000 juridiske saker ble åpnet, 75 sikkerhetssoner ble satt opp, og 41 personer er fortsatt under husarrest i Frankrike. Imidlertid førte unntakstilstanden til bare 20 antiterrorgranskninger.

Dette antallet overskygges helt av de mer enn 1.700 krigerne som islamistiske nettverk sendte fra Frankrike til Syria, da mer enn 5.000 europeere totalt dro til Syria. Det store flertallet av de som passerte gjennom disse nettverkene nøt underhånden offisiell støtte, da NATO førte krig for regime-endring i Syria. De kreftene som gjennomførte angrepet den 7. januar på Charlie Hebdo og 13. november-angrepene, kunne planlegge og utføre angrepene – ikke fordi de unngikk å bli oppdaget – men, fordi nettverkene de var en del av, var beskyttede redskap for krigspolitikk.

Begge angrepene ble forberedt av kjente medlemmer eller assosierte av Buttes-Chaumont-gruppen i Paris. Dette er Al Qaidas mest berømte celle i Frankrike, grunnlagt av veteraner fra CIAs hemmelige krig i Afghanistan mot Sovjetunionen på 1980-tallet. Den opprettholder nære forbindelser til Al-Qaida på den arabiske halvøy og Al-Qaida i det islamske Maghreb, og er tett overvåket av fransk etterretning. Både Kouachi-brødrene som angrep Charlie Hebdo og Salim Benghalem, som hjalp Abdelhamid Abaaoud med planleggingen av 13. november-angrepene, var medlemmer av denne cellen.

Fransk imperialismes reaksjon på angrepene var ikke å stenge ned islamistiske terrornettverk, men å bruke angrepene til å flytte politikken langt til høyre – midt i sammenbruddet av Frankrikes gamle, diskrediterte politiske system. Etter 2015-terrorangrepene ble ny-fascist-lederen Marine Le Pen gjentatte ganger invitert til Elysée-palasset av daværende president François Hollande.

Le Pen fremsto som en troverdig presidentkandidat under forhold der etterretningens bånd til de islamistiske angriperne ble dysset ned, og blader og aviser spredte falske beskyldninger om at angrepene var en religiøs krig de hevdet ble ført av store deler av Frankrikes muslimske befolkning.

En nøkkelrolle i dette hadde pseudo-venstre grupper som Det nye anti-kapitalistiske partiet. Etter å ha støttet krigen i Syria, tiet de om sikkerhetstjenestenes samspill med islamistnettverkene og støttet implisitt skuespillet om «krigen mot terror». Mens begge de to hovedpartiene i Frankrikes politiske system etter 1968 kollapset – Hollandes sosialistiske parti (PS) og republikanerne (LR) – hjalp pseudo-venstre til med å flytte fransk borgerlig «mainstream»-politikk langt til høyre.

Fremfor alt brukte Hollande unntakstilstanden til å drive gjennom makeløse sosiale nedskjæringer på befaling fra bankene. Etter et tiår med nedskjæringer i Europa eksploderte sinnet blant ungdom og deler av arbeiderklassen i Frankrike i fjor over Hollandes arbeidslov. Unntakstilstanden spilte en nøkkelrolle i å sette opp voldelige politianslag mot protesterende studenter og streikende arbeidere, og i å legge til rette for at fagforeningsbyråkratiet kunne avvikle protestene etter at PS tok det uovertrufne skritt å true med å forby dem.

Styringsklassens grep til diktatoriske tiltak i Frankrike og internasjonalt, er i siste instans ikke et tegn på styrke, men derimot en desperat svakhet. Mens det truer arbeiderklassen med farene for diktatur og krig – på måter uten sidestykke siden det 20. århundres blodigste år – eksponerer borgerskapet samtidig den uløselige krisen i det kapitalistiske regimet og sprenger de mekanismene som har vært anvendt for å kontrollere klassekampen.

Oppgaven til Parti de l'égalité socialiste, og de andre seksjonene til Den internasjonale komiteen for den fjerde internasjonale (IKFI), er å gi et revolusjonært og sosialistisk perspektiv til arbeiderkampene som står på horisonten, til forsvar for de grunnleggende sosiale og demokratiske rettighetene.