Genetisk studie viser at raseklassifisering etter hudfarge ikke har vitenskapelig grunnlag

En ny studie publisert i tidsskriftet Science («Stedsopprinnelse assosiert med hudpigmentering identifisert i afrikanske populasjoner» 12. oktober 2017) belyser de genetiske mekanismene som styrer menneskelig hudfarge og demonstrerer at rasemessige oppfatninger angående hudfarge og antatt merking av forskjellige grupperinger av mennesker er uten vitenskapelig grunnlag.

Den tradisjonelle oppfatningen har vært at tidlige mennesker hadde mørk hud som en evolusjonær tilpasning for å beskytte seg mot den farlige ultrafiolette strålingen fra den sterke afrikanske solen. Etter hvert som mennesker spredte seg til andre kontinenter og andre breddegrader, hvor solbestrålingen var mindre intens, ble det utviklet lysere hud for å sørge for større produksjon av vitamin D, som er et essensielt næringsstoff produsert i huden ved hjelp av sollys. Den faktiske geografiske fordeling av populasjoner med varierende hudfargetoner passer imidlertid ikke så lett inn i dette enkle scenariet. Den nye forskningen, som ikke benekter denne mekanismen, avslører imidlertid et langt mer komplisert bilde.

Inntil nylig, mens grunnfaktoren som førte til variasjon i hudfargetone på grunn av ulike konsentrasjoner og typer av pigmentet melanin var kjent, var det liten forståelse av det biologiske grunnlaget for hvordan en persons hudfarge ble bestemt. Det meste var basert på studier av europeiske befolkninger, som bare gir en svært smal visning av det totale variasjonsspektret. Som menneskehetens opphavssted, har Afrika det største menneskelige gen-mangfoldet (populasjoner der det har vært lengst tid for genetisk variasjon å utvikle seg) og er derfor der sannsynligheten er størst for nyttige data om genetisk variasjon, inkludert det som påvirker hudfarge.

Dataene som ble brukt i den nye forskningen, utført av et team med nesten 50 medforfattere fra mer enn et dusin forskjellige institusjoner i USA og flere afrikanske land, ble utledet fra en studie av 2.092 frivillige i Tanzania, Etiopia og Botswana, av ulik etnisk og genetisk bakgrunn. Deres hudfarge ble målt og genomer fra 1.570 personer ble analysert i detalj. Dette resulterte i identifisering av seks genetiske regioner (gener) som i kombinasjon er signifikant forbundet med bestemmelse av individets hudfarge, og samlet sett står for 29 prosent av den observerte variasjonen. Hvert av gen-stedsopprinnelsene har varianter (alleler) forbundet med forskjellige hudtoner, alt fra relativt lysere til mørkere. Resultatene ble deretter sammenlignet med eksisterende genetiske data fra vestafrikanske, eurasiske og australsk-melanesiske populasjoner.

Det faktum at 71 prosent av variasjonen ikke er avklart for de genene som hittil er identifisert, tyder sterkt på at den genetiske bestemmelsen av hudfarge er enda mer komplisert enn den nåværende forskningen har avdekket. Helt spesielt viste det seg at de fleste varianter, både for lys og mørk hud, viste seg å stamme fra Afrika. Det er også viktig å merke seg at de identifiserte genene ligger på flere forskjellige kromosomer, noe som indikerer at overføringen ikke er nært knyttet til reproduksjon.

Virkningene av de forskjellige genene ble testet ved å introdusere dem i laboratoriemus og sebrafisk for å observere resultatene.

Oppdagelsen av at hudfargen styres av flere gener, hver med en rekke varianter, demonstrerer definitivt at ethvert individs hudfargetone er resultat av en kompleks blanding av flere faktorer, i dialektisk interaksjon med hverandre. Hver persons ytre utseende (fenotype) er uttrykk for en balanse som stammer fra kombinasjonen av denne genetiske fargepaletten (genotype). Videre kan dette ikke bare være en additiv prosess. Som med så mange andre biologiske egenskaper kan noen genvarianter, enkeltvis eller i kombinasjon, være dominerende i sitt uttrykk over andre, kjent som recessive, som gjør utfallet enda mer komplekst.

I tillegg til å avklare de genetiske mekanismene som styrer hudfarge, gir analysen også innsikt i disse mekanismenes evolusjonshistorie. Ifølge studien er minst noen av varianter ganske gamle, som utviklet seg for hundretusenvis av år siden. Hva angår varianter assosiert med lysere hudfarge er syv minst 270.000 år gamle og fire er over 900.000 år gamle. En av de sistnevnte er funnet både i europeere og San jeger-samlere fra Botswana.

Blant de mest betydelige konsekvensene av dette funnet er at disse variantene enten i tid sammenfaller med eller er vesentlig eldre enn opphavet til moderne mennesker, som antas å være for 200.000 til 300.000 år siden. Med andre ord har en kompleks variasjon av hudfarge vært en del av menneskelig utvikling over svært lang tid.

Et annet funn er at minst noen hudfarge-gener har endret seg betydelig over tid. Tre av variantene som produserer den mørkeste huden ser ut til å ha utviklet seg fra lysere fargeversjoner. En annen variant, som oppsto relativt nylig blant mennesker i Europa og Midtøsten, har spredt seg til Afrika, muligens i forbindelse med migrasjoner av tidlige jordbrukere.

Det er sannsynlig at det brede spekteret av hudfargevariasjon opprinnelig utviklet seg da små, tidlige befolkningsgrupper tilpasset seg et mangfold av lokale miljøer, med påvirkning fra mange forskjellige selektive faktorer. Påfølgende befolkningsforflytninger over hundretusener av år, inkludert krysning mellom moderne mennesker, neandertalere og kanskje andre lokale befolkninger, blandet gen-mangfoldet og skapte en rekke fysiske tegn som ofte bare delvis reflekterer miljøbetingelsene der de endte opp.

Som Sarah Tishkoff, en av studiens forfattere påpeker er sjimpanser, våre nærmest levende evolusjonære slektninger, lyshudet under kroppshårene. Derfor er det er sannsynlig at tidlige hominider på samme måte var lyse og at den mørkere huden ble utviklet senere, da de flyttet fra skogkledde områder og ut på savannen.

Mangfoldet av genetiske kontroller for hudfarge betyr at det ikke finnes faste kategorier basert på denne i utgangspunktet overfladiske karakteristikken. Det mangfoldet av hudfarger som eksisterer på tvers av kloden reflekterer bare et øyeblikk i den stadig skiftende variasjonen som har preget menneskelig evolusjon over millioner av år.

Igjen bekrefter denne siste undersøkelsen, som mange tidligere vitenskapelige studier, at begrepet rase blant menneskene er en sosial konstruksjon uten noe objektivt biologisk grunnlag. De som ser hudfarge som en markør for forskjellige rasegrupperinger knyttet til andre egenskaper, som for eksempel intelligens, velger bevisst eller ubevisst å ignorere det store spekteret av variasjon som eksisterer blant vår samtids mennesker. Studien publisert i Science demonstrerer sterkt at den genetiske kontrollen over fargen av en persons hud er ekstremt kompleks og derfor ikke grunnlag for noen forenklet klassifisering.

Det er imidlertid ikke det samme som å si at rasisme ikke har et objektivt grunnlag – men det er sosialt og ikke biologisk. I det kapitalistiske samfunn har rasemessige, etniske, religiøse og språklige forskjeller vært, og er fortsatt, et våpen i den herskende klassens hender for å holde arbeidstakere splittet og delt under en klassebasert undertrykkelse.

Loading