I den tysk kriminalloven er det en paragraf som erklærer at ærekrenkelse av en henfarens minne er en straffbar handling. Strafferammen kan variere fra bøter til to års fengsel. Men dette synes ikke å gjelde for historiske figurer. Hvis man vurderer artiklene, bidragene på radio og fjernsyn og filmer som markerer hundreårsdagen for Oktoberrevolusjonen i Russland synes hovedregelen å være: «alt er tillatt».
Hysterisk antikommunisme var det selvfølgelig også under Den kalde krigen. Men dengang var det dog et skille mellom høyreorientert propaganda og akademisk arbeid. Selv om de ikke var sosialister forstod seriøse historikere at en av de største omveltningene i verdenshistorien, en begivenhet som påvirket 1900-tallet mer enn noen annen, ikke kunne avvises med en tirade av fornærmelser mot Lenin og bolsjevikene, men at det krevde seriøs granskning av de sosiale og politiske drivkreftene.
For eksempel kom den amerikanske historikeren Alexander Rabinowitch, som vokste opp i et anti-bolsjevikisk miljø av russiske eksilanter, til den konklusjon i 1976 - på grunnlag av en grundig undersøkelse av kildene for sin bok Sovjet-makt: Den bolsjevikiske revolusjonen i 1917 - at «bolsjevikenes mål hadde bred støtte i befolkningen i oktober 1917», mens alle andre partier derimot «i vesentlig grad hadde mistet sin troverdighet».
Man søker forgjeves etter en så grundig belagt analyse i dag. Selv de mest groteske forfalskninger aksepteres i akademiske fora og renommerte mediekanaler, uten at det reises noen innvending.
Typisk for denne trenden er artikkelen «Massemordets utopi», som ble offentliggjort i Frankfurter Rundschau på revolusjonens hundreårsdag. Forfatteren Arno Widmann, som var en av med-grunnleggerne i 1979 av avisa TAZ (Die Tageszeitung) som stod partiet De grønne nært, kunne knapt tøyle sitt hat for Oktoberrevolusjonen.
«Sosialisme», skrev han «eksisterte aldri på noe tidspunkt. Ingen steder over det store vide Russland. Fra begynnelsen av praktiserte bolsjevikene ikke annet enn viljen til makt og hat mot demokratiet.» Oktober-revolusjonen, fortsatte Widmann «var ikke oppbrudd til en friere verden. Den var - fra begynnelsen av og i nesten alle sine faser - en forbrytelse mot menneskeheten.»
Han fortsetter i samme spor: «Sovjetunionen var ikke på noe tidspunkt et forsøk på å bygge et mer humant alternativ til ‘imperialisme og krig’. Den betegnet imperialisme og krig.» Han skriver videre: «Den største geopolitiske katastrofen i århundret var ikke Sovjetunionens sammenbrudd, men dens etablering.» Widmann konkluderer med proklamasjonen: «Det kan ikke tillates at det skjer igjen.»
Et annet eksempel er den nå 80-årige sanger og tekstforfatteren Wolf Biermann, sønn av en jødisk arbeider som var kommunist og ble drept i Auschwitz. Biermann, som frivillig flyttet til Øst-Tyskland (DDR) i en alder av 17 år, begeistret unge mennesker i Vest-Tyskland på 1960-tallet med sine opprørske sanger. Men etter sitt påtvungne eksil av DDR-regimet utviklet han seg til en forbitret antikommunist, med en bitende kynisme som nå bare provoserer avsky.
Dette forhindrer ikke hovedstrømsmediene fra å gi ham en plattform. På hundreårsdagen for Oktoberrevolusjonen leste Biermann sin kommentar på «Heute Journal» - hovednyhetsprogrammet på fjernsynskanalen ZDF - og Det tyske historiemuseet inviterte ham til å delta i en paneldiskusjon på samme dag.
Der fordømte Biermann kommunismen som «dyreforsøk på levende mennesker» og erklærte at Marx grunnleggende idé var «den endelige løsningen for det sosiale spørsmålet». Denne sammenligningen av nazistenes konsept for Holocaust med sosialismens perspektiv frembrakte ikke en eneste protest fra publikum. Biermann hevdet at forsøk med «å påtvinge det kommunistiske paradis på jorden, uten utnyttelse og undertrykkelse» bare kan føre til «det verste helvete av undertrykkelse». Enhver som lover den «endelige løsningen for alle sosiale konflikter», er i virkeligheten «en menneskefiende».
Det kan nevnes dusinvis av eksempler på slike grove historieforfalskninger. Blant de viktigste akademiske representantene for denne trenden er Jörg Baberowski. Professoren i østeuropeisk historie ved Humboldt universitetet offentliggjør regelmessig sine synspunkter på Oktober revolusjonen på radio og fjernsyn, i aviser og gjennom Det føderale sentret for undervisning i statsvitenskap (BPB), som styres av innenriksdepartementet.
Baberowski beskrev 1917-revolusjonen som «et opprør av forbannede mennesker som var forrået av krigen, som bokstavelig talt drev den gamle ordenen så vel som den europeiske sivilisasjonens ånd, ut av landet.» Bolsjevikene, hevdet han, var ikke seirende «fordi de tilbød det mest attraktive politiske programmet, men fordi de var større voldsutøvere enn sine motstandere».
Baberowski legemliggjør sammenhengen mellom fordømmelsen av Oktoberrevolusjonen og en høyre-ekstremistisk politisk dagsorden. Humboldt universitets-professoren, som regelmessig melder seg med høyreorienterte kommentarer om flyktninger og andre politiske spørsmål, kan med henvisning til en rettsavgjørelse betegnes som «høyre-ekstremist». I sin akademiske disiplin støtter han seg på Ernst Nolte, som uskadeliggjorde nazistenes forbrytelser med referanse til «bolsjevikenes forbrytelser». For sin egen del beskrev Baberowski Hitler som «ikke ondskapsfull», fordi han angivelig «ikke vil at folk skulle snakke om utryddelsen av jødene ved sitt bord».
For et år siden holdt Baberowski et foredrag ved Humboldt universitetet om Den russiske revolusjonen som var dedikert til juristen Carl Schmitt, som teoretisk forberedte, rettferdiggjorde, støttet og forsvarte nazi-regimet, og som aldri uttrykt anger for det inntil sin død i 1985.
Basert på Schmitts teoretiske oppfatninger beskyldte Baberowski den russiske tsaren og den borgerlige midlertidige regjeringen for ikke å ha vært hensynsløs nok med undertrykkelsen av arbeider- og bondeopprørene i 1917, og for ikke å ha etablert et «kommissarisk-diktatur».
«Det ville ha vært nødvendig med meget besluttsomme tiltak, som ikke kunne ha stoppet for blodsutgytelse, arresteringen av eksekutivkomiteen til arbeidernes og soldatenes representanter, og i det tilfelle det ble forsøkt motstand, en proklamering av beleiring», siterte Baberowski et datidens medlem av den midlertidige regjeringen.
Baberowski trekker dermed den lærdom fra Oktoberrevolusjonen at det er nødvendig å forhindre sosial uro og revolusjonære bestrebelser med voldelig undertrykkelse og etableringen av et kommissarisk diktatur. Dette er nøkkelen til å forstå hvorfor - når det gjelder løgnene om og forfalskningen av historien om Oktoberrevolusjonen - at prinsippet som gjelder er: «Alt er tillatt». Hvis problemet bare var en historisk begivenhet som skjedde for hundre år siden, ville de forbitrede fordømmelsene av hendelsen knapt kunne forklares.
Oktoberrevolusjonen var ikke bare en episode i russisk historie. Den åpnet epoken for den sosialistiske verdensrevolusjonen. Den var resultat av den dype krisen i verdenskapitalismen, som fant sitt mest umiddelbare uttrykk i utbruddet av Den første verdenskrig. Krigen førte til millioner av unge menns død, som ble meningsløst ofret på slagmarken, og den knuste enhver illusjon om en gradvis, reformistisk forbedring av samfunnet.
Selv om Sovjetunionen - arbeiderstaten skapt av revolusjonen - forble isolert, degenerert og i siste instans oppløst i 1991 av det kontrarevolusjonære stalinistiske byråkratiet, så har den globale kapitalistkrisen blitt intensivert. Milliarder av mennesker lever i bitter fattigdom, mens en liten minoritet nyter uhørte rikdommer. I spissen for verdens mektigste kapitalistmakt står en mann som har åpent truet Nord-Korea, Kina og Russland med atomvåpen. Demokratiske friheter demonteres overalt, for å bli erstattet av sensur, overvåkning og autoritære styringsformer.
Under disse forholdene øker interessen for Oktoberrevolusjonen, som for første gang viste at et alternativ til kapitalismen ikke er en utopisk drøm, men en reell mulighet som kan realiseres gjennom arbeidsklassen bevisste politiske kamp. De harmdirrende fordømmelsene er rettet mot denne politiske oppvåkningen og er del av forberedelsene til voldelig undertrykkelse av venstreorienterte og sosialistiske bevegelser.