Amanda Hess og Manohla Dargis om Weinstein-Spacey-Louis C.K. affærene

Ondskap og dumskap: New York Times spaltister i furore

Av David Walsh
18 November 2017

New York Times har stått i fronten for kampanjen om seksuelle misgjerninger spesielt i underholdningsindustrien, som nå har blitt utvidet til den politiske arenaen (helt meningsløst hva angår senator Al Franken). Avisen har viet betydelige ressurser og publisert dusinvis av artikler og «avsløringer» om emnet siden tidlig i oktober, da den publiserte en historie mot Hollywood-produsenten Harvey Weinstein som gjenga påstander om seksuell trakassering.

Harvey Weinstein (Foto: David Shankbone)

Kampanjen er av en dypt reaksjonær og antidemokratisk karakter. The Times og andre medier har, bare på grunnlag av påstander, allerede ødelagt liv og karriere for en rekke individer, og det er ingen grunn til å tro at de skal stoppe der. I sin behandlingen av saken ignorerer Times fullstendig grunnleggende forfatningsmessige rettigheter, inkludert forutsetningen om antatt uskyld, en grundig rettsprosess, den tiltaltes mulighet til å konfrontere og besvare vitneutsagn og mer. Personene saken omtaler, enten av Times eller av de som siteres, proklameres å være monstre som fortjener å ødelegges.

Metodene fra 1950-tallets McCarthyisme-heksejakter er hentet frem, børstet av og brakt på banen uten noen seriøs motstand innen den kunstneriske verden. Nok en gang blir enkeltpersoner navngitt, angitt og fordømt, funnet skyldig og ekskludert, og knapt en stemme har hevet seg mot prosessen. Alt dette har skjedd uten at en eneste anmeldelse er innlevert, langt mindre en dom avsagt av en jury.

Dette kan sagtens forarge Times redaktører og overraske en stor del av avisens lesere, men Weinstein, Brett Ratner og James Toback – for ikke å nevne Kevin Spacey, Louis C.K., Franken og utallige andre som blir trukket inn i rennesteins-journalistikkens dragsug – har rett til den samme juridiske beskyttelsen som alle borgere.

Angrep på demokratiske rettigheter begynner ofte med relativt enkle, til og med «skyldige» ofre, og fortsetter derfra. Elimineringen av konstitusjonelle rettigheter, der en herskerelite beveger seg med lysets hastighet mot autoritarisme og krig, har ekstremt farlige implikasjoner for hele befolkningen. Dagens moralvoktere kan fort bli delansvarlig for åpent diktatoriske og fascistiske tiltak i den ikke så fjerne fremtid.

Amanda Hess (amandahess.org)

To nyere artikler i Times eksemplifiserer den nåværende offensiven om seksuelle anliggenders ignorante og skadelige karakter: «Hvordan myten om det kunstneriske geni unnskylder kvinnemisbruk», av Amanda Hess, og «Louis C.K. og Hollywoods kanon av eklinger» av Manohla Dargis.

Ingen av forfatterne fremviser noe belegg for å ha tenkt gjennom de aktuelle problemstillingene. Hess gjør en rekke sveipende kommentarer om kunst og kunsthistorie på grunnlag av overfladiske observasjoner om de siste utviklinger i den amerikanske underholdningsverden. Hun skriver som den glorifiserte livsstilspaltisten hun faktisk er. På sin egen nettside siterer hun sin kollega Benjamin Freeds kommentar hva angår hennes eget arbeid: «Jeg kan ikke komme på noen som skriver om personlig identitet eller relasjoner på en mer intelligent eller engasjerende måte.»

Dargis er en filmkritiker i Times og har tilsynelatende komponert sitt stykke om seksuelle misgjerninger hovedsakelig basert på personlig ag og bitterhet. Hennes artikkel er knapt mer enn en oppramsing av ikke-opplysende syting og murringer om Louis C.K. og Woody Allen og deres påståtte forhold til, eller fantasier om unge kvinner. Om noe, så er hennes kommentar anlagt på et enda lavere og mer hevngjerrig nivå enn hva Hess presterer. Hun begynner sin artikkel med at «Kort tid etter at Harvey Weinstein ble eksponert som et seksuell rovdyr opprettet jeg et dokument med tittelen ‘Eklinger’ der jeg prøvde å liste opp hver mann som hadde seksuelt trakassert meg eller forgrepet seg på meg.» Ærlig talt, hvorfor skal noen være det aller minste interessert? La oss håpe at Dargis finner viljestyrke nok til å kontrollere trangen til å dele sin historie med resten av verden.

Dette er to høyt gasjerte, privilegerte medlemmer av den amerikanske ‘affluencia’, de skriver for en «prestisje»-publikasjon, som vil ha oss til å tro at de er forferdelig undertrykt. Alt er bare selvtilfreds nonsens i utgangspunktet, og det må sies.

Louis C.K.

Det er også nyttig å huske, for å sette sakene i riktig perspektiv, at Hess og Dargis skriver for en avis som publiserte blanke løgner om «masseødeleggelsesvåpen» i Irak (spesielt av den beryktede Judith Miller), som hjalp til å rettferdiggjøre en kriminell amerikansk intervensjon ansvarlig for mer enn en million dødsfall. Døde irakere, afghanere, syrere, libyere, somaliere, jemenitter og pakistanere forstyrrer ikke våre forfattere, begge to utvilsomt tilhengere av Hillary Clinton og Det demokratiske partiet, et av de to krigspartiene.

I siste instans er slike personer – som deres motparter i akademia engasjert i det som kan kalles «kjønnsrensing» – er mest interessert i å rydde vei for sin egen karriere- og inntektsutvikling. Det er et stygt oppgjør om uoppgjorte balanser som spiller seg ut her. Det er nesten ingenting så nådeløst som småborgerskapet som har fått ferten av blod. Uttrykket som gjelder i disse kretsene i dag er klart nok: visse tidevann, tatt ved flommen, «fører til velstand».

En veldig stor del av topp-postene i underholdnings- og medieverdenen innehas av menn. Hess og Dargis vil gjerne se dem skjøvet ut døra. Det ville åpne opp ting og gjøre livet generelt mer behagelig – og lukrativt – for folk som dem selv.

Ville kvinne-sektoren av foretakskategorien bli noe mindre svinsk var den formet etter deres eget skjønn (eller mer talentfull) enn med Weinstein og de andre, om den søkte eventualiteten skulle inntreffe? Man kan tvile på det. Deres mangel på medfølelse og empati, fraværet av enhver demokratisk følsomhet i det de skriver, gir en fornemmelse av hvordan Hollywood m.m. ville se ut under deres dominans, og det er ikke et vakkert prospekt.

Hess ønsker for sin del å omskrive kunstnerisk og kulturell historie. Hun ønsker å bli kvitt «idéen om å ‘skille kunsten fra kunstneren’ ... Når en kreativ person (vanligvis en mann) blir anklaget for å mishandle mennesker (vanligvis kvinner), reises det et anskrik om å forhindre at de irriterende biografiske detaljene skal snike seg inn våre vurderinger av kunstnerens arbeid.»

Kevin Spacey (Foto: Pinguino k)

Med henvisning til «Hollywood-aktørene anklaget for seksuell trakassering, eller det som verre er – Harvey Weinstein, James Toback, Kevin Spacey og Louis C.K.», fortsetter Hess, «lærer vi mer hver dag om hvordan underholdningsindustrien har blitt formet av deres maktmisbruk. Det er på tide å vurdere hvordan deres kunst har vært også.»

Det kan være tid for en slik vurdering, men Hess imøtekommer ikke sine lesere med å faktisk tilby den. Hun kaster nonsjalangt en rekke ting i gryta, blant annet Bernardo Bertoluccis angivelige mishandling av Maria Schneider under innspillingen av Last Tango in Paris (1972) og den danske filmskaperen Lars von Triers desorienterte kinematografiske søppel – hvorav «irritering av skuespillerinner» knapt er av hans største forbrytelser – men hun kommer frem med svært lite av substans. Hun kan ikke holde seg fra å sverte Roman Polanski i forbifarten, men igjen, siden hun ikke gjør noen konkret analyse av noe av Polanskis filmarbeid, forblir hennes løfte om å undersøke «kunsten» i lys av seksuell misgjerning fortsatt en død bokstav.

Hess, som Dargis, konsentrerer mye av sin tid og energi på saken om Louis C.K. Hennes beskrivelse av hans arbeid tyder imidlertid på at komikeren, for alle hans særegenheter og eksesser, har vært i stand til å gi mer innsikt i seksuelle og sosiale forhold enn Hess selv. Avvisende, i lys av de siste beskyldningene, skriver hun: «Det som en gang så ut som kreative provokasjoner, leses nå som rettferdigheter for et moralsk univers der kvinner er like skyldige i seksuelle overgrep som menn er, og hvor sex som begynner med vold lett fører til gjensidig lyst.»

Subjektivismen i Hess sin tilnærming bør bemerkes. «Vi beundret en gang Louis C.K. for hans komiker-tiltak», argumenterer hun faktisk, «men nå har vi oppdaget at de betyr noe ganske annet.»

Hess hevder at en «tilbøyelighet til foraktlige handlinger er bygget rett inn i mytene om det kunstneriske geni – en betegnelse som sjelden omfatter kvinner. ... Kunsten unnskylder forbrytelsen.» Mens hun refererer sveipende til kultur fra 1800-tallet, unnskylder Hess seg igjen fra å gi ett eksempel på trenden hun identifiserer.

Forholdet mellom kunstnerens liv og personlige oppførsel og hans eller hennes verk er komplekst. Ingen bør foreslå at talent eller til og med genialitet unnskylder alt. Som vi bemerket for år siden da «rehabiliteringen» av Hollywood-regissør-angiver Elia Kazan var en aktualitet, krever en nøyaktig vurdering av kunstnerisk prestasjon uunngåelig «å gjøre et visst skille mellom kunstneren og hans eller hennes kunst. Vi leter ikke gjennom søppelkasser etter alle måtene som forfatteren, maleren eller komponisten faller i gjennom på. Men distinksjonen er relativ, og ikke absolutt.» Mozart huskes kjærlig som menneske, mens Wagner – komponisten av mye vakker musikk, men en forferdelig antisemitt – ikke er dét til del.

På den tiden ble det motsatte av Hess sitt argument ofte gjort gjeldende: kunstnere som Kazan priste sin råtne oppførsel i sine memoarer og antydet at råttenskapen var en nødvendig ingrediens for kunstnerisk genialitet. Vi bemerket at ufullkomne mennesker produserte kunst, sammen med alt annet. «De synder uunngåelig mot andre og mot seg selv», skrev vi. «Men hvorfor gjøre en dyd ut av de uunngåelige feilene og feilgjerningene, og langt mindre et program? Historien lærer oss at klassesamfunnet tidvis forvrenger svært begavede mennesker hinsides enhver gjenkjennelse, slik at kunstnerisk genialitet og personlig skjendighet sameksisterer i det enkelte menneske. Hvorfor ikke ganske enkelt erkjenne dette som et uheldig faktum av det samfunnet – nok et tegn på dets uforenelighet med kravene til menneskelig lykke – og ikke som et bevis på at genialitet næres av nederdrektighet?»

Kritikk av den eksisterende sosiale orden, og hva den gjør med folk, går imidlertid over hodene på Hess og Dargis – et par ekstraordinært selvtilfredse småborgere.

På grunnlag av sine argumenter ville Hess antagelig oppfordre til å revurdere, eller til og med forby verkene til hver mannlige kunstner som mishandlet kvinner (eller som bare var anklaget for å ha gjort det). Essensielt sett fryder hun og Dargis seg over knusingen av Louis C.K. og Kevin Spacey. Dargis skriver om den førstnevnte: «Jeg føler ikke med ham, eller sørger over en karriere som kan være over. Han er rik og kan krype ned i et lunt hull.» En person som er i stand til å skrive en slik nedrig setning, og skamløst uttrykke glede over en annen persons ydmykelse, er kun verdig forakt.

Faktisk vil utrenskningen av Spacey og Louis C.K. og seriene som de er forbundet med, ha en umiddelbar innvirkning spesielt på fjernsyn, for ikke å nevne den nedkjølende effekten på mulige fremtidige prosjekter, hvilket vil bidra til å gjøre mediet mindre kritisk og mer konvensjonelt. Hvis Hess og Dargis fikk lov til å utføre sine utrenskninger, ville resultatene være katastrofale for kulturlivet.

Vi har allerede det motbydelige eksempelet med at Spacey blir skåret ut fra en ferdig film – Ridley Scott's All The Money in the World – der scenene hans ble skutt på nytt med Christopher Plummer i hans sted. Stalin kommer til Hollywood! Scott og Plummer burde skamme seg, men det er ingen tegn som tyder på at de gjør det.

Louis C.K. er ikke en djevel som fortjener å bli likvidert. Han synes å lide av følelsesmessige mistilpasninger som finner uttrykk i hans tvangsmessige ekshibisjonisme. Det må sikkert ha vært en måte å kunne behandle hans form for atferdsavvik uten å gjøre slutt på hans karriere som skuespiller og komiker. Kanskje en av hans produsenter, regissører eller agenter kunne ha gjort mer, eller noe, for å hjelpe Louis C.K. – hvis han eller hun ikke hadde vært så fiksert på å tjene så mye penger på komikeren som mulig.

Hva om de moralske kriteriene fremmet av Hess og Dargis skulle brukes retroaktivt?

August Strindberg

Kanskje skulle verkene til Ernest Hemingway, August Strindberg og Lord Byron (beryktet for deres stormfulle eller vanskelige forhold til det motsatte kjønnet), filmene til Charlie Chaplin (som giftet seg med den 18 årige Oona O'Neill da han var 54) og maleriene til Egon Schiele (arrestert for å hatt sex med en tenåringspike) og Fra Filippo Lippi (renessanseartisten som skandaløst forførte en ung nonne), fjernes fra biblioteker, kinoer og gallerier. Charles Dickens forlot sin kone for en yngre kvinne, Leo Tolstoy brøt med sin dagen før han døde.

Oscar Wilde kunne lett bli sett på som et seksuelt «rovdyr» for hans forhold til arbeidsklasse-ungdom. Og la oss ikke glemme at Lord Alfred «Bosie» Douglas ikke var fylt 21 da han først hadde sex med Wilde. Selvfølgelig er det bevis for at Bosie kan ha vært aggressoren, men la oss ikke kjekle over fakta og ikke se det større moralske bildet. Kanskje fortjener Marquess of Queensberry, Lord Alfreds far, en forsinket takk for at han tjente som agent for Wildes ødeleggelse.

Oscar Wilde

Skal vi fortsette nedover listen over kunstneriske miskreanter hvis arbeider kan fortjene ødeleggelse, i lys av kunstnernes beryktede utnyttelser? Maleren Caravaggio og dikteren François Villon kan vel ha vært mordere. Balzac – litt mindre hensynsløst og blodig – hadde et barn med en gift kvinne og en ti-år-lang intim korrespondanse med en annen. Konservative samtidige betraktet generelt ham og hans arbeid som umoralsk og farlig. Hva med Frida Kahlo – ikonet for dagens feminister – som var uopphørlig på jakt etter seksuelle erobringer, og som valgte sine ofre av begge kjønn?

Hess, Dargis og resten av middelklasse-moralistene stopper aldri opp for å vurdere om det finnes et element i kunsten som overskrider det individuelle liv og den personlig adferd.

Faktisk har de mer innsiktsfulle forfattere om estetikk de siste to århundrene forstått at den store kunstneren senker seg så grundig som mulig ned i materialet for hånden, og i stor grad legger til side sin egen personlighet og dens individuelle egenskaper. Kunstneren blir det spesielle middel som det temaet som har grepet ham eller henne, blir dannet gjennom.

Men Hess og Dargis konstruerer kunst i henhold til sine egne små intellektuelle og moralske dimensjoner, som noe smalt og grundig subjektivt. Selvfølgelig handler kunstneren med følelser og oppfatninger – men, som marxister insisterer er spørsmålet over alle spørsmål: «Har våre subjektive sanseinntrykk og følelser en objektiv signifikans og betydning?»

Våre artikkelforfattere bekymrer seg aldri om hvorvidt – eller ikke – en bestemt kunstners arbeid, selv med hans eller hennes sosialt produserte deformiteter, bidrar til vår forståelse av verden og av oss selv. En av vanskelighetene er at begge opererer i det grunne og stillestående vannet i den moderne amerikanske populærkulturen, hvor det ikke skjer noe spesielt opplysende for nåværende.

Dargis skriver: «En feiloppfatning om kritikk er at den kan praktiseres objektivt, som om vi kunne se og skrive om filmer fra en slags ut-av-kroppen opplevelse. Som om det var mulig for meg å se på en film der kvinner skjendes uten tilsynelatende grunn – uten en gang en forestilling om narrativ begrunnelse – og se denne utnyttelsen som bare en annen formell egenskap, som kinematografien, lydsporet eller ypperlig kameraarbeid.»

Som filistinerne har for vane, identifiserer Dargis «objektivitet» med passiv upartiskhet. Målet er ikke å skrive om eller betrakte filmer fra «en slags ut-av-kroppen opplevelse», men å behandle dem med hensyn til deres sannhetsgehalt, deres samstemmighet med måten verden er. Filmer som presenterer kvinner eller andre deler av menneskeheten på en uærlig eller utnyttende måte, må avvises – men igjen må Dargis sin selektive oppfatning bemerkes. Hun er åpenbart ikke opprørt av filmer som forsvarer den amerikanske imperialismens forbrytelser og som fremstiller irakere som en form for fremmedartet liv, siden hun plasserte Clint Eastwoods grimme, pro-militære American Sniper på toppen av sin liste over 2014-filmer «som betydde mest for meg».

American Sniper (2014)

Kunst kommer til objektive sannheter om virkeligheten – som naturvitenskapen gjør det – selv om det åpenbart er med andre virkemidler. Den nylige serien Genius spilte på Albert Einsteins formodede misgjerninger som ektemann. Den valgte å antyde, som WSWS-anmeldelsen observerte, at hans første kone, Mileva Maric, «kom opp med idéene og matematikken for den spesielle relativiteten, og at Einstein essensielt sett stjal hennes idéer». Dette var ille nok – men sett at en annen film eller serie skulle ta en annen vinkel: at relativitetsteorien selv er besmittet og må revurderes, i lys av Einsteins ulykkelige forhold til bestemte kvinner i sitt liv.

Det er en lang intellektuell og sosial historie bak de bakstreverske holdningene som fremmes av Hess og Dargis – som de har dukket opp og blomstret innen den velbeslåtte profesjonelle middelklassen.

På den ene siden har vi lidd oss gjennom tiår med postmodernisme og identitetspolitikk med disses ekstreme subjektivisme og relativisme, som avskriver muligheten for å etablere den objektive sannheten om samfunn eller historie. På den andre siden har vi det som måtte være igjen av skarve rester av demokratiske etterlatenskaper innen offisielt amerikansk liv – slitt ned av den endeløse «krigen mot terror», med sine «menneskerettighets»-begrunnelser for militære intervensjoner, frihetsberøvelser uten rettsak, tortur og andre uhyrligheter, sammen med en serie manipulerte sexskandaler.

Hele identitetspolitikk-gjengen i USA – som etablissementet som helhet – flytter seg skarpt til høyre, i retning støtte for sensur, politisk eller moralsk heksejakt og direkte undertrykkelse. Weinstein-Spacey-Louis C.K-affærene (og flere skal det bli!) – kombinert med «falske nyheter» og anti-Russland kampanjer – har rett og slett gitt disse menneskene anledning til en mer skamløs omfavnelse av et høyre-orientert, antidemokratisk program.