Hacks: Innside-fortellingen om innbruddene og sammenbruddene som plasserte Donald Trump i Det hvite hus

Et blikk fra innsiden av det kriserammete demokratiske partiet

Av Andre Damon
20 November 2017

Donna Braziles nylig utgitte bok, Hacks: Innside-fortellingen om innbruddene og sammenbruddene som plasserte Donald Trump i Det hvite hus, er en redegjørelse for 2016-valget sett fra en høyt plassert partifunksjonær i Det demokratiske partiet.

Mens den renner over av bakvaskelser og hevngjerrighet gir Braziles bok ingen analyse av de sosiale kreftene som ligger til grunn for fraksjonskampene som rir Det demokratiske partiet og den bredere krisen i det amerikanske topartisystemet – som manifesterte seg i valget av Donald Trump. Imidlertid peker nettopp forfatterens subjektivitet, og hennes beskrivelse av den intrigefylte ‘drivhus’-atmosfæren som gjennomsyrer partiapparatet, på den smale og svært privilegerte sosiale basen til Det demokratiske partiet, som hun er en del av, og dens fremmedgjøring fra den brede befolkningen.

I samme spor som Hillary Clintons beretning om valgkampen, Hva skjedde?, tilskriver Brazile Trump-seieren først og fremst «russernes» handlinger, som angivelig «hacket» seg inn i serverne til Den demokratiske nasjonalkomitéen (DNC) og e-postene til Clintons kampanjeformann John Podesta og formidlet innholdet til WikiLeaks.

Nest etter Russland klandrer Brazile en rekke av Clinton-kampanjens egne taktiske blundere, for det meste knyttet til at Clinton nektet å følge hennes råd om å fokusere mer på sorte indre-bydeler i Detroit, Milwaukee og andre byer. I disse områdene falt Det demokratiske partiets «grunnfjell-stemmer» betydelig, slik at Trump kunne vinne Wisconsin, Michigan og Pennsylvania og hale i land en smal seier i valgkollegiet, til tross for en underlegenhet i antall avgitte stemmer på tre millioner.

Brazile vurderer over hodet ikke, og langt mindre forklarer hun, hvorfor 2016-konkurransen mot Trump – en fascistisk milliardær som var den mest upopulære av hovedpartienes presidentkandidater i moderne historie – var så tett at faktorer som WikiLeaks lekkasjer, FBI-direktøren James Comeys inngripen eller Clintons mindre-enn-topp kampanjetaktikk kunne vippe utfallet.

Brazile var fungerende leder av DNC fra fjorårets nasjonalkonvensjon i juli 2016, fram til februar 2017. Hun er veteran fra flere tiår med demokratisk partipolitikk, blant annet en periode som kampanjeleder for Al Gore i 2000. Da 2016-kampanjen begynte var hun en nestleder for DNC og en medie-kommentator for CNN og ABC News.

WSWS har allerede skrevet om to viktige aspekter av Brazile-boken, som kom for dagen før den var tilgjengelig for publikum: hennes åpenbaring om at Clinton-kampanjen tok kontroll over DNC i august 2015, lenge før de første primær-valgene, gjennom en hemmelig avtale der Clinton-kampanjen finansierte DNC mot beslutningsmyndighet over personell og politikk; og hennes mange referanser til det uløste juli-2016-mordet på Seth Rich, en IT-medarbeider for DNC.

Braziles eksponering av Clinton-kampanjens avtale om å ta de facto kontroll over DNC og hennes poengterte referanser til Seth Rich-saken, har forvirret Clinton-fløyen i Det demokratiske partiet. Ett hundre personer som var involvert i Clintons presidentvalgkamp, inkludert Podesta og kampanjeformann Huma Abedin, undertegnet et åpent brev som fordømmer Brazile og beskylder henne for å spre «russisk-drevet propaganda».

Brazile inkluderer Rich blant dem hun dedikerer sin bok til, og kaller ham «min DNC-kollega og patriot». Hun rapporterer at Rich sin død – han ble skutt to ganger i ryggen, et kvartal fra leiligheten sin i Washington DC – «fikk [folk på DNC-kontoret i Washington] til å føle seg usikre.»

DC-politiet kalte raskt mordet på Rich et mislykket ransforsøk, selv om ingen av hans eiendeler ble tatt. Siden da har de store avisene, inkludert New York Times og Washington Post, fordømt ethvert spørsmål om den offisielle beretningen om hans død som «falske nyheter» og «konspirasjonsteori».

I et intervju på ABC News sitt «Denne uka»-program rett før utgivelsen av boka, tok Brazile helt uoppfordret fra programverten George Stephanopoulos opp Rich-saken. Hun sammenlignet hans død med det å måtte begrave et barn, og sa at hun derfor fryktet for sitt eget liv.

I boka si spekulerer hun på mulige politiske motiver for hans mord, og omtaler russiske agenter og fiender av Det demokratiske partiet som mulige gjerningsmenn. Disse utsagnene indikerer at hun ikke godtar den offisielle historien om at Rich rett og slett var offer for gatekriminalitet.

Rich var ansatt i flere år som DNCs datasjef for utvidelse av velgergrunnlaget. Hans voldelige død er knyttet til den sentrale beretningen om Clinton-kampanjen og Det demokratiske partiet siden Clinton-nederlaget – om at hun var offer for en kampanje av hacking og lekkasjer av DNC og Clinton kampanjens e-post, utført av den russiske regjeringens agenter. Rich ble drept bare to uker før WikiLeaks begynte å publisere svært skadelige e-poster som viste at de øverste DNC-funksjonærene arbeidet for å undergrave Bernie Sanders-utfordringen, for å sikre Clintons nominasjon i primærvalgene.

I sin bok refererer Brazile til uttalelser fra Wikileaks grunnlegger Julian Assange som antydet at Rich, og ikke russiske agenter, var kilden til de «hackede» e-postene som ble lekket av WikiLeaks.

Til tross for den betydelige delen av boka som Brazile bruker på russisk «hacking», prøver hun aldri å bevise for en skeptisk leser at den russiske regjeringen sto bak hackingen av DNC og kampanjeformannen Podesta. Hun hevder det ganske enkelt igjen og igjen, med henvisning til autoriteten til FBI og andre etterretningstjenester.

Hennes holdning til etterretningstjenestene kombinerer ærefrykt og full lojalitet. Brazile beskriver sitt besøk på FBIs hovedkvarter den 11. august 2016 i dempede, ærbødige toner, og avslører aldri det faktiske innholdet i den briefingen hun og andre DNC-funksjonærer fikk om antatt russisk hacking, som hun behandler som konfidensielt selv i dag.

I sin kommentar om høstkampanjen slipper Brazile ut sitt raseri på Clintons kampanjesjef Robby Mook – en ledende talsmann for den smalsporede innrettingen på et lite lag av velstående øvre-middelklasse-velgere, basert på en sterk tillit til feminisme og identitetspolitikk.

Brazile gir en etterpå-klok kritikk av denne tilnærmingen, og bemerker at unge hun snakket med «mislikte identitetspolitikk». Hun fortsetter: «De mente at Hillary brukte for mye tid på å prøve å appellere til mennesker basert på deres rase eller deres kjønn, eller deres seksuelle orientering og ikke nok tid til å appellere til folk basert på det som virkelig bekymret dem – problemer som ulik inntekt og klimaendringer».

Dette er en forødende selvjustis over Det demokratiske partiet. Mens Sanders hadde vunnet bred støtte på grunnlag av sine appeller til harme over sosial ulikhet – det vil si klasseproblemer knyttet til jobber, økonomisk usikkerhet, osv. – var Clinton-kampanjen fast bestemt på å undertrykke disse problemene. Dette demonstrerer i hvilken utstrekning Det demokratiske partiet er et parti av borgerskapet og et smalt og privilegert lag av overklassen og er organisk fremmedgjort fra, og fiendtlig innstilt mot arbeiderklassen.

Mye av fortellingen i boken dreier seg om den kontinuerlige kampen om ressurser mellom Den demokratiske nasjonalkomitéen og Clinton-kampanjen – der den sistnevnte dominerte den første. Hun forklarer at Barack Obama, som president, hadde «strippet partiet til et tomt skall». Han «så seg aldri som knyttet til partiet. Han hadde ikke klatret opp gjennom det på samme måten som Joe Biden og Hillary hadde, men spratt opp nesten på egenhånd, og hadde aldri hatt noen problemer med å skaffe penger til sine kampanjer.»

Obama hadde en meteorisk og til da usett vei til Det hvite hus. Det antyder at han hadde hjelp fra kilder utenfor Det demokratiske partis formelle strukturer, og hadde lite behov for partiapparatet bortsett fra å bruke det som en sparegris. Han «anvendte partiet til å besørge politiske utgifter som gaver til donorer og politiske reiser», skriver Brazile.

Så snart Obama forlot partiet som et forgjeldet, uthulet skall, «punga Hillary ut for det slik at hun kunne kontrollere det», skriver Brazile. Dette inkluderte tiltak for å «rigge» de demokratiske primærvalgene, en prosess som Brazile selv bidro til da hun utnyttet sin posisjon som CNN-kommentator ved å gi debattspørsmålene til Clinton, men ikke til Sanders, på forhånd.

Braziles beretning, med all sin subjektivitet og reaksjonære partiskhet, gir ytterligere bekreftelse for at militær-etterretnings-apparatet nå dominerer funksjoneringen til denne 170-årige borgerlige politiske institusjonen. Det demokratiske partiets evne til effektivt å betjene sin tidligere rolle fra det 19. og 20. århundre om å underordne og avlede venstre-orientert sosial opposisjon mot kapitalismen, har blitt vesentlig forringet. Partiet har i stor grad mistet enhver tilknytning til det folkelige grunnlaget, inkludert store deler av arbeiderklassen, som det hadde i en tidligere periode. I perioden siden Obama inntok sitt embete har Det demokratiske partiet tapt omtrent 1.000 lovgivende plasser i delstatene, sløst bort store flertall i begge kongressforsamlingene, mistet flertallet av guvernør-embetene og gitt fra seg kontrollen over Det hvite hus.

Bortenfor nær-omgivelsene til Det demokratiske partiets innbyrdes stridende fraksjoner flytter den folkelige opinionen mot venstre med voksende motstand mot krig, mot sosial ulikhet og mot angrepene på demokratiske rettigheter. Men gjennom hele sin bok tilbyr ikke Brazile en eneste substantiv kritikk av Clinton-politikken. Braziles erklæringer begrenses til kjiving om taktikk. Alle fraksjoner av dette gjennomkorrupte partiet til det amerikanske finansoligarkiet støtter den samme politikken med militær opptrapping og omfordelingen av rikdom oppover, som preget Obama-administrasjonen.