75 år siden premieren på Hollywood-klassikeren Casablanca

«Og hva om du sporer opp alle disse mennene og dreper dem? ... Ikke engang nazister kan drepe så fort»

Av Joanne Laurier
22 November 2017

Som en del av feiringen av at det er 75 år siden premieren i New York City den 26. november 1942 på Michael Curtiz' klassiske og verdsatte melodrama Casablanca, ble filmen nylig vist på utvalgte kinoer i USA. Dette ble muliggjort av Turner Classic Movies, Warner Bros. Entertainment og TCM Big Screen Classics Fathom Events.

Fortsatt enormt populær til denne dag, er filmen en elegant, strukturert fortelling om politisk intrige fra andre verdenskrig, med en ikonisk trekant-kjærlighetshistorie. Med hovedrolleinnehaverne Humphrey Bogart, Ingrid Bergman, Paul Henreid og Claude Rains, ble Casablanca nominert til åtte Oscar-priser.

Det endelige skriptet for Curtiz' verk, bearbeidet av mange individer (inkludert Julius Epstein, Philip Epstein, Howard E. Koch og ikke-anførte Casey Robinson, blant andre), er selvsagt ansvarlig for en rekke av Hollywoods mest minneverdige replikker.

Casablanca 1942

Bogart spiller en eier av en nattklubb/kasino i den nordafrikanske byen Casablanca, dengang under Vichy-Frankrikes kontroll, som trekkes inn i anti-nazistisk innsats etter at hans store kjærlighet (Bergman) dukker opp i hans etablissement.

Filmens opphav var et ikke-oppsatt skuespill av Murray Burnett og Joan Alison, Alle kommer til Rick's, skrevet i 1940. Burnett, en engelsklærer ved en høyskole på Manhattan, besøkte nazi-okkuperte Østerrike i 1938 og ble forferdet av den fascistiske kriminaliteten og forfølgelsen av jødene.

Warner Brothers kjøpte rettighetene til skuespillet i desember 1941 for 20.000 dollar. Faktisk mottok studioet manuskriptet til vurdering en dag etter angrepet på Pearl Harbor den 7. desember 1941. USAs deltagelse i Den andre verdenskrigen åpnet flomportene i Hollywood for anti-nazistiske filmer.

Dette er ikke å redusere den ekte dybden av filmens eller skapernes følelser. En rekke utøvere var selv flyktninger fra fascisme og politisk reaksjon generelt i Europa. En av de tre hovedrolleinnehaverne, Paul Henreid, var en uttalt motstander av nazistene. Han hjalp en jødisk komikervenn å flykte fra Berlin. Los Angeles Times bemerket i en nekrolog at «for denne og andre anti-nazi-handlinger ble Henreid utpekt til ‘Offisiell fiende av Det tredje rike’ og alle hans eiendeler ble beslaglagt.»

Humphrey Bogart og Ingrid Bergman i Casablanca

Conrad Veidt, som spiller en nazi-offiser, var født i Berlin og en flyktning fra Hitler. Det samme var også Peter Lorre, som var født i Østerrike-Ungarn. Den jødisk-ungarske S. Z. Sakall (feilaktig kreditert som S. K. Sakall) opptrer i filmen som servitøren Carl. Han hadde blitt tvunget til å forlate Tyskland i 1939. Hans tre søstre døde alle i konsentrasjonsleirer. Den tysk-jødiske Curt Bois (lommetyven i Casablanca), som endte med å ha en åtte tiår lang skuespillerkarriere, var også en flyktning fra nazistene. Marcel Dalio, en rumensk-jødisk stjerne i fransk film før Frankrike ble erobret (spesielt i filmene til Jean Renoir), opptrer som en croupier, og Helmut Dantine, som faktisk hadde tilbrakt tid i en konsentrasjonsleir i Østerrike, er en kasinoinnehaver.

Interessant nok, er bare tre av de krediterte rolleinnehaverne født i USA.

Temaene oppofrelse, nobilitet og kjærlighet konfrontert med tyranni fortsetter å inspirere og bevege publikum. De ekstraordinære kunstneriske tradisjonene og ferdighetsnivå legemliggjort i regissøren, mannskapet (mer om det nedenfor), forfattere og den nesten mirakuløse rollebesetningen, kombinert med deres dybdefølelse om hitlerismen, bidro til å skape et av det 20. århundrets mest bemerkelsesverdige populærkulturelle verk.

Casablanca begynner i 1942 med rulletekstene projisert over et Afrikakart.

En off-stemme forklarer: «Med Den andre verdenskrigens komme, vendte manges øyne i det fengslede Europa seg håpefulle eller desperate mot friheten i Amerika. Lisboa ble det store utskipningspunktet. Men ikke alle kunne komme seg til Lisboa direkte, og så spratt det frem en pinefull fluktrute på-kryss-og-tvers. Paris til Marseille, over Middelhavet til Oran, deretter med tog, eller bil eller til fots langs Afrikas øvre kant til Casablanca i fransk Marokko.

«Her kan de heldige, ved hjelp av penger, eller innflytelse eller hell, få utreisevisum og kan skynde seg til Lisboa, og fra Lisboa til Den nye verden. Men de andre venter i Casablanca - og venter - og venter og venter.»

Exitvisum er derfor høyt priset. To tyske kurérer med transittbrev blir drept. På Ricks Café Américain, en stilig nattklubb med kasino eid av Rick Blaine (Bogart), en amerikaner i utlendighet, nærmer Ugarte (Lorre), en små-kriminell seg Rick, og spør om han vil holde på noen transittbrev for ham.

Claude Rains

Rick knytter forbindelsen til de myrdede kurérne, men aksepterer dem likevel, og gjemmer dem i pianoet som spilles av hans hus-musiker, Sam (Dooley Wilson, som i virkeligheten var en trommeslager). Rick, som en gang kjempet på siden til lojalistene under Den spanske borgerkrigen, mot Franco, har nå blitt kynisk («Jeg stikker ikke nakken ut for noen»).

Tyske major Strasser (Veidt) ønskes velkommen til Casablanca av Louis Renault (Rains), byens politi-prefekt.

Renault: Du finner kanskje klimaet i Casablanca en smule varmt, major.

Strasser: Oh, vi tyskere må bli vant til alle typer klima, fra Russland til Sahara. Men du refererte kanskje ikke til været.

Begge mennene er ivrige etter å spore opp transittbrevene, slik at de ikke faller i hendene på Victor Laszlo (Henreid), en berømt tsjekkisk anti-nazi partisan, som det er fortalt skal være på vei til Casablanca. En av de viktigste kildene til Ricks bitterhet kommer til syne når Victor og hans kone Ilsa Lund (Bergman) kommer inn på Ricks kafé.

Ilsa ber Sam om å spille «As Time Goes By», «for gamle dagers del». Et ‘flashback’ avslører en kort, men intens romanse mellom Rick og Ilsa i Paris akkurat da nazistene forbereder seg på å okkupere byen. På det tidspunktet tror Ilsa at Victor, hennes ektemann, døde i en konsentrasjonsleir. Rick er uvitende om Victor, da Ilsas ekteskap ble holdt hemmelig for hennes beskyttelse.

Ilsa til Rick: «Jeg elsker deg så mye, og jeg hater denne krigen så mye.»

Det er bare i det øyeblikk da hun og Rick forbereder seg på å flykte fra Paris at hun får vite at Victor er i live. Hun sender Rick et kort «farvel for alltid» notat, og av grunner som involverer sikkerheten til Victor, Ilsa og Rick, kan hun ikke fullt ut forklare saken, og etterlater Rick til å tro det verste.

I nåtid, i Casablanca, sirkler Strasser inn på Victor:

Strasser: «Du kjenner lederne av undergrunnsbevegelsen i Paris, i Praha, i Brussel, i Amsterdam, i Oslo, i Beograd, i Athen.»

Laszlo: «Til og med i Berlin.»

Strasser: «Ja, selv i Berlin. Hvis du vil gi meg navnene og deres eksakte oppholdssted, skal du få visumet ditt i morgen tidlig.»

Renault: «Og æren av å ha tjent Det tredje rike.»

Laszlo: «Jeg var i en tysk konsentrasjonsleir i et år. Det er ære nok for et helt liv.»

Casablanca

For å unnslippe fra Casablanca og slutte seg til undergrunnsmotstanden, tilnærmer Victor seg først Signor Ferrari (Sydney Greenstreet), en vesentlig figur i den marokkanske byens svarte marked. Når sistnevnte ikke kan hjelpe, må partisanslederen vende seg til Rick for transittbrevene.

Laszlo: «Mine venner i undergrunnen forteller meg at du har litt av en bakgrunnhistorie. Du leverte gevær til Etiopia. Du sloss mot fascistene i Spania.»

Men Rick er ikke tilbøyelig til å hjelpe Victor, før han skjønner de smertefulle omstendighetene som fikk Ilsa til å forlate ham på jernbanestasjonen i Paris og får vite om hennes varige kjærlighet til ham. Casablanca's avslutningssekvenser, på en tåkete flyplass, hvor Rick demonstrerer at han har gjenvunnet sin motstandsånd, er nå legendariske.

Det er et forbløffende verk på mange måter.

Nesten hver scene, replikk og gest i Casablanca er ladet med mening. Det er så mye historie, så mye patos i hver sekvens og prestasjon. Karakterenes opplevelser, inkludert de perifere, til tross for filmens uunngåelig glamoriserte og noen ganger klichéfylte presentasjon, var opplevelsen til millioner på millioner av mennesker, spesielt i Europa, på 1930- og 1940-tallet: diktatur, krig, flukt, utvisning, frihetsberøvelse, tap av venner og familiemedlemmer, terror, angst, heltemot og forræderi.

Casablanca

Casablanca tilbyr en vesentlig nøyaktig lesing av og følelse for tidskoloritten. Den er fortsatt en av de mer kunstnerisk gjengitte lesningene, formidlet gjennom Hollywoodstudiosystemet, av dét historiske øyeblikket. Det er en fiksjon som gjenstår, med vilje eller ikke, som en lignelse, og skaper en viss avstand, en nesten episk objektivitet. Dette er ikke naturalisme, minst sagt.

Igjen, man må vende seg til den kunstneriske mengden talent involvert, i stand til å orkestre store begivenheter og store følelser.

Regissøren, Michael Curtiz, ble født Mihály Kertesz i 1888 i «en velstående jødisk familie i Budapest», ifølge en biografisk beretning. Han jobbet som en førende skuespiller på Det ungarske teatret før han regisserte scenespill og deretter filmer. I 1919 ble det deklarert en sosialistisk republikk i Ungarn, som ble druknet i blod bare noen få måneder senere. Curtiz var medlem av det revolusjonære kunstrådet som overvåkte den nylig nasjonaliserte filmindustrien i Den ungarske sovjetrepublikken. Et av de gjenværende verkene fra de revolusjonære hendelsene er en 12-minutters film av Curtiz, med tittelen Min bror kommer, basert på et revolusjonært dikt.

Som vi bemerket for noen år siden, foreslår ingen at Curtiz var en Bolsjevik. Men «man kan se at han brakte med seg en viss sentral-europeisk livskraft, energi og spenning til hver film han lagde, formet av kulturmiljøet og hans deltakelse i et revolusjonært sosialt eksperiment. [R.W.] Fassbinder kalte Curtiz en ‘Anarkist i Hollywood’ og refererte hans arbeid.» Det er mange av hans filmer som kan anbefales, inkludert Captain Blood, Kid Galahad, The Adventures of Robin Hood, Four Daughters, Angels with Dirty Faces, The Private Lives of Elizabeth and Essex, The Sea Hawk, Mildred Pierce, Flamingo Road, Bright Leaf, The Breaking Point, The Scarlet Hour and The Helen Morgan Story.

Så, selvfølgelig, var det Bogart, den gang en mann på venstresiden; Ingrid Bergman fra Sverige, med hennes raffinement og artisteri; Henreid, født i Trieste, dengang en del av Østerrike-Ungarn, og senere svartlistet på 1950-tallet; Rains, en av de største karakterene på de britiske skrå bredder på 1920-tallet; Lorre, et tidligere medlem av Bertolt Brechts skuespillertrupp; med-forfatter, Howard E. Koch, som var i Kommunistpartiet og senere svartlistet; og komponist Max Steiner, som hadde studert med Gustav Mahler, skrevet for teatret og emigrerte til USA sammen med Erich Wolfgang Korngold og mange andre komponister.

I tillegg var australsk-amerikanskee Orry-Kelly ansvarlig for kostymedesign. Casablancas kameraman Arthur Edeson var en av 15 personer som grunnla Det amerikanske kinematografi-forbundet i 1919. Han jobbet omfattende med Raoul Walsh, James Whale, John Huston og Jean Negulesco. Filmens kulissesjef var Carl Jules Weyl, en tyskfødt arkitekt, ansvarlig for en rekke viktige bygninger i Los Angeles-området.

Casablanca er et kvasi-fenomén. Kritikk synes nesten å være uvesentlig. Ikke desto mindre kan man peke på filmens feil: dens folkefront-politikk, dens tro på de «demokratiske makter», inkludert USA.

Man har også alltid rett til å være skeptisk til produktene og virkemåtene til den utnyttende og nærsynte kommersielle filmindustrien. En som gikk rett på sak, studiosjefen Jack L. Warner skrev til Curtiz i mai 1942, rett før innspillingen begynte: «Det er turbulente tider, og jeg vet at du vil fullføre Casablanca på maksimum syv uker.» New York-sjefene for Warner Brothers oppfylte også forventningene, for å si det sånn, ved å spørre i november 1942 om den ferdige filmen kunne modifiseres på noen måte for å dra nytte av landgangen av allierte styrker i det Aksemakt-okkuperte Casablanca bare noen få dager tidligere!

Man kunne legge til noe om filmens utvilsomme sentimentalitet, usannsynlighetene i plottet. Det er et sannhetskorn i den italiensk romanforfatteren Umberto Ecos morsomme respons til filmen: «To klisjeer får oss til å le. Hundre klisjeer beveger oss. For vi får en svak fornemmelse av at klisjeene snakker med seg selv, og feirer en gjenforening.»

Bogart og Peter Lorre

James C. Robertson, en Curtiz-biograf, refererer til elementene i Casablanca (en by som verken Burnett eller Alison hadde besøkt) som representerer «det reneste Hollywood-tøv. Ingen uniformerte tyskere satte noen gang sin fot i Casablanca gjennom hele andre verdenskrig, og det fantes ikke var noe slikt som transittbrev, undertegnet av den franske motstandslederen general Charles de Gaulle ... Lazlo er tsjekkeren med ungarsk navn», osv., osv.

Dette er imidlertid en anledning hvor den endelige helheten seriøst og avgjørende veier opp for summen av de feilaktige, ufullkomne delene. Skriptforfatteren Koch levde opp til sitt løfte om å «utvikle et seriøs melodrama av nåtidig betydning».

Og hva angår filmens konklusjon, forteller skript-medforfatter Robinsons kommentarer noe om forskjellen mellom dagens filmindustri og den som eksisterte på 1940-tallet. Ved å sende Ilsa vekk, skrev han til produsent Hal Wallis, «løser Rick ikke bare et trekant-kjærlighetsdrama. Han tvinger jenta til å leve opp til idealismen i sin karakter, og tvinger henne til å fortsette med arbeidet [mot nazistene] som i disse dager er langt viktigere enn kjærligheten til to små mennesker. Det er noe de begge vil være glad for når smerten er over ... »

Filmen snakker til et stort narrativ, inkludert illusjonene i det store narrativet. Casablanca har den utvilsomt henførende kvaliteten til klassisk Hollywood, som noen ganger kan være utrolig sannferdig og utrolig falsk i samme øyeblikk.

Det kan hevdes at kampen mot fascisme ikke involverte, generelt sett, medrivende kjærlighetssanger, vittige politimenn, sjarmerende gamblingbuler, vakre kvinner og veltalende klubbeiere, men heller store mengder lidelse, blod og død. Det er utvilsomt sant. Men, derimot er det ikke et tegn på respektløshet å spørre om hvorvidt motstanden mot barbari, i hvert fall i kunsten, kanskje også får ta form av kjærlighet, vidd, sjarm, skjønnhet og veltalenhet?

Av gode grunner har filmens statur ikke blitt redusert av tre fjerdedeler av et århundre. Den trenger fortsatt inn i hjertet og sinnet med sterke følelser som dette:

Laszlo: «Og hva om du sporer opp disse mennene og dreper dem? Hva om du drepte oss alle? Fra hvert hjørne av Europa vil hundrevis, tusenvis reise seg opp for å ta våre plasser. Selv nazister kan ikke drepe så fort.»