Fire dager etter sammenbruddet i sonderingssamtalene om dannelsen av en Jamaica-koalisjon mellom de konservative, friliberalerne og de grønne bereder Tysklands sosialdemokratiske parti (SPD) veien for en videreføring av en storkoalisjon.

På mandag hadde partiledelsen stemt enstemmig mot å delta i regjering og for nyvalg. Men etter forhandlinger mellom SPD-lederen Martin Schulz og den tyske presidenten Frank-Walter Steinmeier, og et åtte timer langt møte som involverte SPD-ledelsen, meddelte SPD-generalsekretær Hubertus Heil kursendringen tidlig fredag morgen. SPD er «fast overbevist om at det er nødvendig å samtale», sa han. SPD vil ikke stille seg utenfor regjeringssamtaler, la han til.

SPD ville imidlertid ikke forplikte seg til en storkoalisjon på nåværende stadium. «Innad i SPD er storkoalisjonen ikke automatikk», uttalte ledelsesmedlem Manuela Schwesig. Men dette utsagnet er bare innrettet på kjøpe tid for iverksettelsen av den nye kursen.

Det er nå opp til partileder Schulz å forberede partiet for kursendringen og forklare det for medlemmene. Det var meldingen fra Willy Brandt-huset, SPDs hovedkvarter. Schulz erklærte over Twitter at han ville la medlemmene stemme over SPDs regjeringsdeltakelse. SPD har planlagt en partikongress tidlig i desember.

I tillegg til en videreføring av storkoalisjonen er SPDs støtte til en minoritetsregering dannet av Den kristelig-demokratiske union/Den kristelig-sosiale union (CDU/CSU) en annen mulighet, som for tiden også drøftes. Men dette alternativet er mindre sannsynlig. Tilbudet er bare «det første skrittet tilbake til storkoalisjonen», skrev Spiegel Online.

Süddeutsche Zeitung meldte at minoritetsregering-varianten ville være «feil» fordi det ville svekke tysk utenrikspolitikk: «I den situasjonen Tyskland befinner seg, og med den rollen Tyskland har i Europa, er det utenkelig for regjeringen å måtte frykte sikringen for beslutninger i sitt eget parlament for enhver vanskelig beslutning.»

President Steinmeier, som offisielt har frafalt sitt SPD-medlemskap, har lagt stort press på partiet de siste dagene for å tre inn i regjering. Han vil nå ikke la mer tid gå til spille, og har invitert lederne for SPD, CDU og CSU til Bellevue-slottet neste uke for å diskutere hvordan ting skal skje videre. Han har også til hensikt å holde separate samtaler med de parlamentariske lederne for Fridemokratene (FDP), De grønne og det høyre-ekstremistiske Alternativ for Tyskland (AfD).

SPD besluttet å gå i opposisjon etter at partiet fikk det verste resultatet på 70 år i valget den 24. september, der CDU og CSU også led betydelige tap. Regjeringspartiene mistet tilsammen 14 prosentpoeng. SPD frykter at partiet vil reduseres til en ubetydelighet og at arbeiderklassen vil dreie til venstre, om de forblir i regjering på tross av velgernes knusende dom.

Etter at samtalene om en potensiell CDU/CSU-FDP-Grønne-koalisjon trakk ut i flere uker og til slutt kollapset, endret SPD sine prioriteter. President Steinmeier, Bundestagspresident Wolfgang Schäuble (CDU) og andre ledende statsrepresentanter insisterte på at nyvalg måtte unngås for enhver pris. Årsaken til det var deres bekymring for at den utbredte sosiale misnøyen ville få politisk uttrykk i en ny valgkamp, og at en langvarig regjeringskrise ville undergrave Tysklands internasjonale status.

De fant raskt medhold innen SPD. Utenriksminister Sigmar Gabriel, som fortsetter midlertidig i embetet, Hamburgs borgermester Olaf Scholz og andre representanter for partiets høyrefløy kritiserte Schulz, som fortsatte å insistere på at SPD burde forbli i opposisjon. På torsdag ga Schulz etter.

En tredje installasjon av storkoalisjonen vil avvike vesentlig fra forløperne fra 2005 - 2009 og 2013 - 2017. En regjering dannet etter et stort valgnederlag vil mangle enhver demokratisk legitimitet. Som konsekvens vil den reagere langt mer autoritært og hensynsløst enn forgjengerne på press nedenfra. Et blikk på aviskommentarene til SPDs kursendring etterlater ingen tvil på det punktet.

På mandag ga Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) fortsatt «respekt» til FDP, fordi de hadde torpedert Jamaica-samtalene og «sparte» Tyskland for «en regjering full av motsetninger». FAZ lovpriser nå SPD i de varmeste toner fordi partiet har bøyd seg for «statens interesser».

«Når jordmor, ved navn presidenten, går inn på fødestua til det parlamentariske demokrati, må alle partiønsker trekke seg tilbake i lys av statens interesser», skrev det konservative munnstykket til Frankfurt-børsen.

Weimar-republikken, som den sammenligner den nåværende situasjonen med, mislyktes ikke fordi statselitene – Rikspresidenten, generalstaben, domstolene og de borgerlige partiene – tilpasset seg de mest reaksjonære kreftene og til og med utnevnte Hitler som kansler, men heller fordi «et stadig mer oppsplittet partilandskap» fikk «overhånd mht. statens velbefinnende», skrev FAZ.

Dette er den klassiske begrunnelsen for alle diktaturer: når de sosiale og politiske konfliktene intensiveres, bøyer partiene – det politiske uttrykket for sosiale interesser – og følgelig demokratiet, seg for «statens velbefinnende». Den 4. august 1914, da SPD stemte for krigskredittene for Den første verdenskrig og krigens motstandere ble kastet i fengsel, sa Kaiser Wilhelm det berømte utsagnet: «Jeg anerkjenner ikke lenger noen partier, jeg anerkjenner bare tyskere.»

Die Zeit er også entusiastisk over SPDs tilbakevending til regjering. «Det viktigste nå er at Tyskland snart får en ny regjering som ikke bare er i stand til å administrere daglig virksomhet, men også til å takle landets problemer, og gi svar på den franske presidenten Emmanuel Macrons forslag om fornyelse av EU, og til å respondere på kriser», skrev den SPD-nære ukeavisa.

SPD har lenge vært det mest aggressive partiet når det gjelder å «takle landets problemer» i styringselitens interesse og reagere på internasjonale kriser. Avskaffelsen av sosiale og demokratiske rettigheter har i stor grad blitt iverksatt av SPD – fra Hartz-lovene til hevingen av pensjonsalderen til 67, til kontrakts-enhets-loven (som undertrykker mindre fagforeninger), og til Facebook-loven som sensurerer Internett.

President Steinmeier, drivkraften bak storkoalisjonen, var i 2003 leder for Gerhard Schröders kanslerkontor, og selve forfatteren av den høyre-orienterte Agenda 2010. Som utenriksminister spilte han i 2014 en ledende rolle i gjenopplivelsen av tysk militarisme, og hans etterfølger Sigmar Gabriel presser videre på med styrking den tyske hæren og oppbyggingen av en uavhengig europeisk hær. Det var Gabriel som gjorde påstanden om at Trumps fremvekst ikke bare skulle bli sett på som en trussel, men som en mulighet for tyske storforetak til å gripe mer avgjørende inn i nye områder av verden.

Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) advarte i sin erklæring om føderalvalget: «Alle de etablerte partiene, fra CDU/CSU, til FDP, De grønne, SPD og Die Linke, støtter militarisme-politikken, styrkingen av det innenlandske repressive statsapparatet og sosiale nedskjæringer. De organiserer de sosiale angrepene på føderalt og delstats-nivå. De konspirerer alle sammen mot befolkningen.»

Dette bekreftes nå. Storkoalisjonen er dypt upopulær, som vist ved stemmetallene i det føderale valget. Hvis den fortsetter, vil det være resultat av en konspirasjon i kulissene. SGP avviser dette og krever nyvalg.

Politikken med sosiale nedskjæringer, styrking av statsapparatet og militarisme blir møtt med utbredt opposisjon blant arbeidere og ungdom. Men denne motstanden krever et politisk perspektiv; ellers vil høyresiden trekke veksler på den voksende frustrasjonen. SGP kjemper for byggingen av et sosialistisk alternativ, som forbinder kampen mot krig med kampen mot sosial ulikhet og kapitalisme.