IMF setter betingelsene for Zimbabwe post-Mugabe

Av Chris Marsden
27 November 2017

Selv før Emmerson Mnangagwa ble innviet som president på fredag meldte Det internasjonale pengefondet (IMF) en liste over krav som Zimbabwe etter Mugabe må møte før økonomiske hjelpepakker kan bli aktuelt.

Kravene gjør Mnangagwas klisjéer om fornyet demokrati, hans løfte om å «tjene vårt land som president for alle innbyggere» og at han skal skaffe «jobber, jobber, jobber» – avlevert til et fullpakket stadion i hovedstaden Harare – til en flau vits.

På torsdag ble Reuters fortalt av IMFs stasjonssjef for Zimbabwe, Gene Leon: «Mens veksten i 2017 vil bli styrket av kjempeinnhøstningen på grunn av den eksepsjonelle nedbørsmengden, er utfordringen å opprettholde veksten fremover i en sammenheng der makroøkonomisk stabilitet trues av høye offentlige utgifter, et uholdbart valutaregime, og en utilstrekkelig reformhastighet.»

Først og fremst måtte man adressere oppgavene med «overdrevne offentlige utgifter» og «sentralbanken som trykker penger» som «potensielt truer den økonomiske sektoren».

Dette betyr redusering av budsjettunderskudd (gjennom kutt), akselererte «strukturreformer» for å «gjenopprette bærekraft i finanspolitikken og gjeldsbyrden» (flere kutt) og å «balansere og dreie økonomien mot vekst drevet av den private sektoren» (flere kutt for offentlig sektor og økte privatiseringer).

Før det kan gjenopprettes «kontakt med det internasjonale samfunnet for å få tilgang til sårt tiltrengt finansiell støtte» må Zimbabwe, som allerede har nedbetalt påløpte fordringer til Det internasjonale pengefondet, også nedbetale de udekkede fordringene til Verdensbanken, Den afrikanske utviklingsbanken (AfDB) og Den europeiske investeringsbanken som er påløpt siden internasjonal bistand ble stoppet i 1999.

Dette beløper seg til 1,4 milliarder dollar til Verdensbanken og 600 millioner til AfDB. Men Zimbabwes totale gjeld per oktober til disse tre institusjonene står på 9 milliarder dollar – så landet konfronteres med årelating etter feiringen av ‘den vidunderlige nye verden’ som ble innledet med forrige ukes avsetting av Mugabe.

Byttet av Mugabe med den like korrupte milliardæren Mnangagwa, innsatt av hærens milliardær-lederskap, ble forberedt i flere måneder mens Mnangagwa og hans tilhengere beroliget USA, Storbritannia og andre imperialistmakter – samt viktige handelspartnere som Kina og Russland – om at han ville oppfylle alle krav han ville bli stilt.

Før palasskuppet mot Mugabe skrev Zimbabwe Mail den 7. november beklagende om Mnangagwas fjerning som nestleder i fraksjonskampen mellom den gamle garden i ZANU-PF og Generasjon-40-fraksjonen ledet av Grace Mugabe.

Artikkelen – «Med Mnangagwa borte er det tilbake til utgangspunktet for økonomien!» – forklarte at mens han var ansvarlig for økonomi-departementer «påbegynte han et sett av reformer. Kanaler ble åpnet med internasjonale finansfolk som hadde skydd Zimbabwe, blant annet IMF, Verdensbanken og AfDB», så vel som EU.

I Kina møtte Mnangagwa entreprenører og China Development Bank Corporation, og etablerte spesielle økonomiske soner og Industripark-prosjektet i Zimbabwe. I et intervju i 2015 med den kinesisk tv-kanalen CCTV ble han spurt hvilke områder av økonomien som trengte mest umiddelbar oppmerksomhet. Mnangagwa svarte: «Du kan ikke si at det er områder av vår økonomi vi er fornøyd med ... Vi må se hvordan vi kan skape et investeringsmiljø som kan tiltrekke seg kapitalstrømmen. Vi må forstå at investeringer bare kan gå dit hvor det gis avkastning, så vi må sørge for at vi skaper et miljø der investorene er villig til å sette pengene sine fordi det er en avkastning.»

Mugabe svarte på intervjuet med å advare: «Det er her vi begynner å skille oss fra noen av våre folk; de går så langt som å tilnærme seg kineserne og si at vi ønsker en ny leder.»

Mens Mnangagwas hovedallierte og tidligere finansminister, Patrick Chinamasa, erklærte under internasjonale forhandlinger at han hadde «forelsket seg i IMF og Verdensbanken», ble Mnangagwa rost av Eddie Cross – økonomisk sekretær for opposisjonspartiet Bevegelsen for demokratisk endring (MDC) ledet av Morgan Tsvangirai – som «en forretningsmann som forstår forretninger».

Cross forventer nå at MDC og andre opposisjonsgrupperinger vil ende opp med en form for maktdeling med ZANU-PF – muligens allerede før valget som er planlagt til neste år. I et intervju med The Zimbabwean den 22. november la Cross, som er en politisk marionett for imperialistmaktene og finansinstitusjonene, kjøtt på beinet mht. hva som forventes av ZANU-PF under Mnangagwa. De «veldig tøffe problemene ... på bordet til det nye regimet» inkluderer:

• Å forme det kommende statsbudsjettet for å redusere årets «store finanspolitiske underskudd» etter 2016-underskuddet på 1,4 milliarder USD.

• «Frie og rettferdige» valg som en forutsetning for «en IMF-styrt stabiliserings- og gjenopprettingsplan».

• Reduksjonen av det finanspolitiske underskuddet fra 15 prosent av BNP til bare 3 prosent, «både ved å redusere gjentagende kostnader og ved å øke statsinntektene. Begge deler vil bli vanskelig å oppnå da zimbabwere allerede er tungt beskattet, og eventuelle nedskjæringer i ansettelseskostnader kommer til å bli svært upopulære.»

• Endring eller fjerning av Loven om zimbabwisk eierskap, som krever 51 prosent lokalt eierskap til selskaper, fullstendig autonomi for sentralbanken og revurdering av landreformen ved å «betale kompensasjon til de [rike hvite] farmerne som ble fratatt sin eiendommer uten kompensasjon. Deretter hva man skal gjøre med millionvis av hektar jordbruksareal som påvirkes av dette tiltaket.»

• «Og til slutt, så vil regjeringen måtte håndtere statsgjelden som nå står på over over 30 milliarder dollar [en tredobling], hvis landkompensasjon inkluderes som en betinget forpliktelse.»

En annen opposisjonspolitiker med en historie å fortelle er Tendai Biti, tidligere finansminister fra 2009 til 2013 i samarbeidet mellom ZANU-PF og MDC, som kom skjevt ut med Tsvangirai og nå leder MDC-Fornyelsespartiet. Biti fortalte Deutsche Welle under et økonomisk forum i Johannesburg, Sør-Afrika på torsdag at Zimbabwe må gjenopprette relasjonene til utenlandske givere. «Vi må slutte fred med London, Brüssel og Washington. Vi må finne guttene og jentene med penger», sa han.

Biti uttalte: «Vi har fjernet baobab-treet som er Robert Mugabe. Vi vil ikke tillate et lite mopane-tre, et lite akacie-tre, å bli en ny Mugabe. Da vil folk gå ut på gatene igjen.» Men for å gjøre det helt klart at han ikke fremmet noen slags folkelig protest mot Mnangagwa eller hæren, la han til: «Ministeren selv ville også gå ut på gatene igjen med stridsvognene.»

Dette er deltakerne i den politiske og sosiale konspirasjonen som blir forberedt mot arbeidstakere og de fattige på landsbygda, og som står bak den offisielle feiringen av Mugabes fall.

NKC African Economics, et Oxford-selskap som handler med suveren risiko for 30 afrikanske stater, insisterte i Business Week at «Oppgaven som konfronterer Mnangagwa, Zanu-PF, Bevegelsen-for-demokratisk-endring-fraksjoner [MDC og MDC-R], Joice Mujuru [tidligere ZANU-PF og nå ‘Zimbabwe People First’] og flere andre, er å legge til side partipolitiske problemer og begynne å implementere økonomisk og sosial politikk som vil oppmuntre det bredere internasjonale samfunnet til å ta Zimbabwe på alvor og tilgjengeliggjøre ressursene landet trenger for gjenoppbyggingen.»

Alle involverte vet godt at den politikken som vil bli «tatt på alvor», er den som muliggjør et internasjonalt plyndringstokt, høynede gjeldsbetalinger og fete kompensasjonspakker for Zimbabwes tidligere bestyrere og en fortsatt utarmelse av arbeidende mennesker.

Dette forklarer hvorfor Zimbabwes tidligere koloni-herrer nå ivrer etter å gjenopprette forbindelser med Zimbabwe. Rory Stewart, Storbritannias minister for Afrika, var torsdag på det første ministerbesøket til Harare siden 1998, der han møtte og ble fotografert med Mnangagwa før presidentinnvielsen. Stewart møtte også Tsvangirai og Majuro. Den konservative regjeringen kunngjorde at Storbritannia setter sammen en pakke med støtte til Zimbabwe som er betinget av «politisk og økonomisk reform».