Den undertrykkende politiske agendaen bak kampanjen om «seksuelle misgjerninger» kommer for dagen

Av David Walsh
28 November 2017

Flommen av påstander om seksuelle misgjerninger og fordømmelser av mediefigurer, Hollywood-personligheter og politikere fortsetter uten opphør. Den øvre middelklassen i Amerika synes besatt av lite annet, kanskje bortsett fra Vladimir Putin. Samtidig lever USAs befolkning sine egne liv, dominert av økonomiske og sosiale problemer.

Denne kampanjen har ingenting å gjøre med beskyttelse av kvinner – og særlig arbeidsklassekvinner – mot seksuelt trakassering, for ikke å snakke om kriminell vold og andre former for utnyttelse og undertrykkelse. For hver dag som går blir den reaksjonære, antidemokratiske og sosialpolitiske undertrykkende politiske agendaen bak den nåværende mediadrevne kampanjen stadig mer åpenbar.

Enhver som er dum eller naiv nok til å bli fanget inn av den burde bli brakt til sans og samling av noe av den dritten som flyter opp. Her kan det for eksempel refereres til den demente artikkelen til Stephen Marche i siste søndagens New York Times om den mannlige libidos brutalitet, der det hevdes at selvkastrering kan være ett svar på problemet.

Denne kampanjen mot seksuelle overtramp begynte i Times og New Yorker med de påståtte ugjerningene til Harvey Weinstein. Man kan anta at mange allerede ville ha lett for å mislike den feite Hollywood-mogulen. Men det var ganske enkelt bare en del av oppmykningsprosessen – et middel til å fange inn de som ikke var aktsomme.

Korstoget har blitt en åpen og tydelig operasjon fra høyresida, som lukter stadig mer av reaksjon og undertrykkelse. På en eller annen ekstraordinær måte blir det som er på gang i underholdningsindustrien omdannet til et opprop for en gjeninnføring av stram kontroll med seksuell aktivitet.

I en bemerkelsesverdig spalte i Washington Post, «La oss tenke nytt om sex», forklarer Christine Emba for sine lesere hva hun anser å være en felles misforståelse: «at det er en slags basismengde sex vi skal få, eller i det minste burde ha rett til å gå for. Fra det følger antagelsen om at evnen til å forfølge og tilfredsstille våre seksuelle begjær ... er overordnet.»

Emba fortsetter med å forklare at siden «eksessene ved vår nåværende seksualetikk butter mot konsekvensene, står vi derfor overfor noen ubehagelige omstillinger. Tilpassingen til denne nye forståelsen kan meget vel bety mindre sex for noen, på kort sikt, og mer angst for mange. Så synd.» Hun konkluderer: «Vi dør ikke av å ha mindre sex (faktisk, ingen noensinne). På en eller annen måte vil folk fremdeles finne måter å møtes, parre seg og forplante arten. Hvis du er en anstendig person bør ikke utsiktene til en klarere og mer avgrenset seksualetikk skremme deg.»

Cotton Mather

Argumentet om at seksuell undertrykkelse «aldri har drept noen» og at det faktisk kan være et positivt gode, er verdig en Cotton Mather. Faktisk, så anbefalte den nevnte puritanske presten i New England både unge og voksne til å unngå seksuell stimulering og til kontroll av ønskene som «ligger på lur i ditt hjerte».

Vi kunne spørre om hvem som utnevnte Emba – tidligere «Hilton Kramer Fellow in Criticism» fra høyre-publikasjonen The New Criterion, og som også har skrevet for høyre-publikasjonen National Review – til amerikansk seksual-gauleiter? Hvorfor skulle noen som helst skjenke den aller minste oppmerksomhet til hennes traurige moralske forskrifter og definisjoner av «anstendighet»? Man kan bare anta at Emba har en stabel purpurfagede «A»-er i skapet klare for utdeling, som det måtte passe seg.

Hvor kommer dette søppelet fra? Ut av denne tilbakeståenheten vil det dukke opp – til overraskelse og forferdelse for noen – anstrengelser om å forby all slags seksualaktivitet, inkludert utenomekteskaplig kjønnsomgang eller «utroskap» som Emba kaller det, homofilt ekteskap og andre former for seksualitet underkjent av de nye viktorianerne.

En Sunday Times spalte nærmer seg saken fra en litt annen vinkel. «Den uutforskede brutaliteten i den mannlige libido» av Marche – en Toronto-basert forfatter som er godt tilknyttet de kanadiske mediene og det politiske etablissement – er ganske enkelt helt av hengslene.

Marche refererer til «mennenes generelle natur», «det groteske i deres seksualitet», «den mannlige libidos stygge og farlige natur», og «den implisitte brutaliteten i mannlig seksualitet». Han siterer påstandene til den ultrareaksjonære «radikalfeministen» Andrea Dworkin om at «den eneste kjødelige omgangen mellom en mann og en kvinne som kan gjennomføres uten vold er sex med en slapp penis». Marche fortsetter med å påberope seg den katolske teologen Origenes [fra det tredje århundre e.Kr.] – åpenbart anerkjennede på grunn av konteksten – som «egenhendig kastrerte seg».

Origen

Derfra fortsetter Marche til mytene og eventyrenes verden og deres «frykt for den mannlige libido», og forklarer at «En vampyr er en gammel og mektig mann med en umettelig hunger for ungt kjøtt», og legger til at «varulvene er menn som jevnlig mister kontroll med sin bestialske natur».

Marche hevder, med antydning om at sex er en sykdom, at «det er fortsatt ingen kur mot menneskelig lyst.» Hva skal man så gjøre med det? Med henvisning til Freud skriver han: «Idéen om Oedipus-komplekset inneholdt en implisitt sak for krav om systematisk undertrykkelse: Hvis du lar gutter være gutter, vil de drepe sine fedre og sove med sine mødre.»

Det er mer. «Post-Weinstein-æraen vil bli en epoke med kjønnspessimisme», fordi det meget vel kan være utsikter til at det er «ingen mulig forsoning mellom de lyse rene idealer om likestilling og den menneskelige lystens mekanismer». Marche – som kommer til samme slutning som Emba via en annen veg – forkynner triumferende at «seksualmoralen, som liberalere så lenge motsatte seg, er tilbake, og med hevn». Med tydelig tilfredshet påpeker han at «vi er tilbake til at skam er vår primære sosiale form for seksualkontroll».

Marche konkluderer mer eller mindre med følgende: «Hvis du vil være en sivilisert mann, må du vurdere hva du er. Å late som å være noe annet – en eller annen fiksjon om hva du helst vil være – kan ikke hjelpe. Det er ikke moralisme men kultur som kan redde oss – å akseptere vår monstrøsitet, og forholde seg til den.» Denne besvergelsen frembringer bilder av munker som pisker seg selv og hverandre, nedsenking i isvann og ulike former for selvskading. Marche argumenterer eksplisitt for at problemet er undertrykkelsen av den mannlige libido.

Er hans selvforakt en posering formet for å tekkes kjønnspolitikkgjengen, eller er den ekte? Det spørsmålet kan kanskje bare herr Marche selv besvare. Men uansett svaret så blir hans syke og råtne idéer publisert i New York Times. Bare en dypt reaksjonær politisk agenda gjør bruk av sånne forurensede forestillinger.

Forakten for demokratiske rettigheter i kjønnstrakasseringskampanjen blir mer og mer tydelig.

I økende grad lufter kommentatorene sin mangel på bekymring for de anklagedes skyld eller uskyld.

Teen Vogue spaltisten Emily Lindin forklarte på Twitter: «Jeg er egentlig ikke i det hele tatt bekymret for at uskyldige menn mister jobben sin på grunn av falske påstander om seksuelle overgrep eller trakassering», og senere: «Hvis noen uskyldige menns renomé må tåle noen slag i prosessen med å avvikle patriarkatet, så er det er en pris jeg er absolutt villig til å betale.»

Olivia Goldhill satte som tittel på sitt stykke i Quartz: «Kanskje er det å navngi overgripere på nettet ‘lynsjejustis’, men det er fortsatt justis.» Goldhill synes ikke å ta poenget med uttrykket ‘lynsjejustis’ – at det ikke er noen justis i det hele tatt.

Roxane Gay (Foto: Slowking4)

I forbindelse med protester mot McCarthy-istiske fordømmelser klaget Roxane Gay bittert i New York Times om «all bekymringen om injurier og etikken i anonyme avsløringer».

I Splinternews foreslo Isha Aran at «I lys av sosialmediekampanjen #MeToo og antallet kvinner fra alle samfunnslag som deler sine erfaringer med trakassering og overfall, så er bare det å nevne begrepet falske anklager upassende og uhørt.»

Igjen, alt dette kommer fra en svært velstående del av befolkningen, som gjerne vil utnytte sine angivelige plagede omstendigheter som springbrett til enda større formue.

Tiår av ideologisk og politisk reaksjon ligger bak disse reaksjonære forestillingene, men også en god del misunnelse.

Som advokat og forfatter Jill Filipovic forklarte på NBC News sin nettside: «Vi må presse på for ekte kvinnemakt – for at kvinner tar plassen til mange av mennene som nå sitter på topplassene i nesten alle bransjer. Det ville ikke helt forhindre misbruk, men det vil absolutt redusere det.»

Jill Filipovic (Foto: Jim Miles)

Dette forsvaret for, og jakten på rikdom kan bare skje i den grad borgerlig lov og orden opprettholdes, og at politisk opposisjon blir avledet eller begrenset. Det er en av veiene til generell undertrykkelse.

Det er helt relevant å kalle denne kampanjen en seksuell heksejakt, i politisk-juridisk forstand. Collins online-ordboka definerer heksejakt (britisk utgave) som «en systematisk kampanje for å fange inn eller avsløre dissentere under påskudd om å beskytte offentlighetens velferd», og (amerikansk utgave) som «en granskning som tilsynelatende utføres for å avdekke illoyalitet, subversiv politisk aktivitet, osv., vanligvis utført med mye publisitet og ofte basert på utilstrekkelige bevis, og som spiller på offentlig frykt for upopulære meninger.»

Om ikke offensiven mot politisk undergravende virksomhet har startet ennå, så bare gi det litt tid!

Hollywoods ‘Production Code’ (arbeidsregulering), som hovedsakelig refererte til seksuell og antisosial oppførsel av ymse slag og ikke en eneste gang nevnte politikk eller klassekamp, ble håndhevet strengt fra og med 1. juli 1934. Det var et meget eksplosivt år dominert av tre streiker som fikk bred støtte, ledet av venstre-orienterte sosialister, trotskister og av medlemmer av kommunistpartiet – streikene i Toledo Auto-Lite, lastebilsjåførene i Minneapolis og havnearbeiderne San Francisco.

Håndhevelsen av produksjonskoden midt under depresjonen reflekterte utvilsomt en generell og legitim nervøsitet i styringsklassen for sammenbrudd av alle slags moralske og sosiale tabuer og de mer vidtrekkende konsekvensene av et slikt sammenbrudd. Som vi bemerket for en tid tilbake var «innføringen av produksjonskoden nettopp et av de virkemidler som filmindustrien og bransjens kontrollører anvendte for å sørge for at depresjonens realiteter ikke ble reflektert på lerretet.»

Denne seksualugjerningskampanjen er uærlig på så mange måter. For eksempel har vi den latterlige forestillingen om at Hollywood, eller underholdningsindustrien generelt, er målestokk for kjønnslig omgang og arbeidsplassrelasjoner i Amerika. Den generelle sosialmålingen i 2014 kartla et tilfeldig utvalg av amerikanere, som ble spurt: «Ble du seksuelt trakassert av noen mens du var på jobb i løpet de siste 12 månedene?» 3,6 prosent av kvinnene svarte ja, og det var en nedgang fra 6,1 prosent i 2002. Dette er ikke en konkluderende statistikk på noen måte, men den er heller ikke en indikasjon på «beleiringstilstanden» beskrevet av de ulike spaltistene og ekspertkommentatorene.

De sistnevnte kunne ikke vært mindre bekymret om betingelsene for den brede massen av den amerikanske eller den globale befolkningen, enten kvinner eller menn. Fattigdom, reduksjon av pensjoner og helseforsikringer, den ondskapsfulle opphevelsen av abortrettigheter, angrepet på ‘Planned Parenthood’ (prevansjonsveiledning) og andre kritiske helseprogrammer for kvinner, hjemløshet, heroinkrisen og den brå økningen i selvmordsstatistikken angår ikke dem i det minste. Og hvor er deres protester mot massedrapene i Irak og Afghanistan, mot ulovlige droneangrep og mot «attentatlistene»?

Det demokratiske partiet i særdeleshet er dypt implisert i spillet om seksualforbrytelser. I 2016-valget ble Hillary Clintons valgstrategi basert på Brock Turner-saken ved Stanford, transseksuelles rett på tilgang til toaletter, og «hvite privilegier». Demokraterne investerte enormt i alt dette, og det mislyktes. Nå samler de seg for å holde samme kursen. «Hvite privilegier» er blitt supplert med «mannlig seksualitet». Dette stammer fra en bestemt, privilegert del av befolkningen.

Enhver som studerer hekseprosessen i Salem vil komme til den konklusjonen at det ikke bare var et tilfelle av massehysteri, men at bestemte økonomiske og sosiale prosesser var på gang. Som Christopher Bigsby observerer i en introduksjon til Arthur Millers The Crucible, «Salem i 1692 var i opprør. Det kongelige charteret var opphevet. Opprinnelige eiendomsskjøter var kansellert og nye enda ikke sikret. Naboer så på hverandre med en viss mistanke, med frykt for at eiendommer skulle bli omfordelt. Det var også et samfunn ridd av splittelser ... »

Enhver som seriøs ønsker å forstå det dagsaktuelle seksualhysteriet, må søke å komme under huden på dagens Amerika og forstå landets spesielle form for «uro».

(Fra oversetteren: David Walsh sine poengterte formuleringer har foranlediget mange kommentarer, og det henvises til artikkelens opprinnelige publisering den 28. november.)