Nå melder Spanias politiske etablissement seg også på med beskyldninger om russisk innblanding for en systemisk styringskrise – denne gangen i den katalanske folkeavstemmingen om uavhengighet – og bruker disse anklagene til angrep på demokratiske rettigheter.
Som andre steder internasjonalt, er det de tidligere liberale mediene – her i form av dagsavisen El País, som tradisjonelt er nær Det sosialistiske partiet (PSOE) – som har initiert og ledet kampanjen.
El Pais har ført en oppjaget og paranoid kampanje som hevder at den katalanske krisen ikke ble utløst av Partido Popular-regjeringens (PP) voldelige undertrykkelse av løsriverne, men at den var resultat av at Moskva fremmet «falske nyheter».
I løpet av bare to måneder har avisen publisert 47 artikler som kobler Russland til den katalanske krisen, derav fem redaksjonelle ledere. I front for kampanjen står administrerende redaktør David Alandete.
Alandete ble uteksaminert fra George Washington-universitetet i 2006 med en mastergrad i internasjonal politikk og praksis, takket være et Fulbright-stipend. Han ble en akkreditert journalist av det amerikanske utenriksdepartementet, Pentagon og kongressen, og dekket rettssaken mot varsleren Chelsea Manning, såvel som tiårsjubiléet for den amerikanske invasjonen av Afghanistan, og samtidig ble han en av de få ikke-amerikanske journalistene som fikk besøke interneringsleiren Guantanamo Bay.
El País og Alandete startet sin kampanje om «falske nyheter» den 25. september med artikkelen «Hvordan russiske nyhetsnettverk bruker Catalonia til å destabilisere Europa.»
Bare en uke før folkeavstemningen om uavhengighet den 1. oktober, sa avisen: «I et forsøk på å så splid innen EU jobber Russlands nettbaserte forstyrrelsesmaskineri for fullt med å likestille den katalanske krisen med Krim- eller Kurdistan-konfliktene i offentlighetens øyne.»
Bevisene som ble fremskaffet var nyhetsorganisasjoner som var Kreml-vennlige som RT, Sputnik og Vzglyad, og angivelige pro-russiske Twitter-kontoer som våget å stille spørsmål om anslaget som ble forberedt mot folkeavstemmingen – som El País og de andre hovedmediene i Madrid krevde at PP-regjeringen skulle iverksette, uansett konsekvensene.
Dagen etter ble en annen artikkel presentert som hevdet at det var utført en «detaljert analyse av pro-Kreml nettsteder og sosiale medier». I en altomfattende smørje av et svindlergalleri fordømte den ulike Twitter-kontoer, RT-nyhetsrapporter, en hærskare pro-russiske 'bots', så vel som Julian Assange og Edward Snowden, som alle angivelig hadde arbeidet mot Spanias «konstitusjonelle legalitet» i den katalanske krisen.
Siden da har El País igjen og igjen hevdet at det er ugjendrivelige bevis på russisk statlig innblanding i den katalanske krisen – en fiksjon som den håper vil bli etablert som et faktum i den offentlige opinionen, bare den gjentas nok.
Faktum er at det ikke er noe bevis.
Hovedkildene til El País er den amerikanske tanketanken Atlantic Council, den spanske tenktanken El Instituto Elcano – som er avhengig av nettopp El País for sin finansiering – og en studie utført av Javier Lesaca, gjesteforsker ved School of Media og Public Affairs ved Adanletes alma mater George Washington universitetet og ... også fast spaltist i El País! Studien har ikke blitt publisert, og er heller ikke nevnt av universitetet, så leseren må bare akseptere som god fisk «den avanserte programvaren som benytter spansk teknologi til å måle og analysere store datamangder», som Lesaca angivelig anvendte for sin studie.
Først ignorerte PP-regjeringen påstandene i El País. Da hyllet regjeringen Moskvas støtte for sitt anslag mot Catalonia, eksemplifisert ved Ignacio Ibanez Rubio, den spanske ambassadøren til Russland, som erklærte: «Helt fra begynnelsen av har Russland anerkjent at dette er vårt lands interne anliggende ... Så vi er veldig fornøyd med Russlands stilling til krisen i Catalonia.»
Men dagsavisen slo tilbake. Den publiserte en redaksjonell leder som kritiserte PP for å ignorere granskningene til etterretningskomitéen i Det amerikanske senatet og ikke vise «i det minste offentlig – en viss bekymringer for hva som kunne være en direkte utenlandsk innblanding for å destabilisere Spania» midt i «den største institusjonelle krisen som Spania har opplevd de siste tiårene, en krise som truer landets territoriale integritet.»
Først den 10. november – etter 18 artikler og tre ledere i El País – tok den spanske regjeringen hintet og reiste selv spørsmålet om påstått russisk innblanding, tre dager før deltagelsen på et møte i EUs Utenriksråd.
PP-regjeringens talesmann Íñigo Méndez de Vigo og forsvarsminister María Dolores de Cospedal lanserte et angrep mot Russland etter å ha avfeid belegg fra det nasjonale kryptologisenteret, som erklærte at de ikke hadde oppdaget noen utenlandsk innblanding i den katalanske krisen.
Méndez erklærte: «Vi mener at Europa må ta dette spørsmålet veldig alvorlig. Vi kan ikke akseptere at utenlandske krefter, utenforstående, som vi ikke vet hvem er, vil endre vår konstitusjonelle orden.»
Cospedal utdypte: «Regjeringen har bekreftet det faktum at mange meldinger og operasjoner som ble sett via sosiale nettverk kommer fra russisk territorium.»
EU lanserte deretter en ekspertgruppe på høyt nivå – delvis ved hjelp av de falske påstandene fra Spania – som er gitt oppgaven å diskutere «mulige fremtidige tiltak for å styrke medborgernes tilgang til pålitelig og verifisert informasjon, og hindre spredning av desinformasjon på nettet.» EU orienterte, med andre ord, om at de nå skal bestemme hva folk kan lese eller si på nettet, over hele kontinentet.
PSOE meldte seg også på, og innkalte til et hastemøte i den nasjonale sikkerhetskommisjonen i parlamentet for å diskutere russisk innblanding. De inviterte Elcano Institutt-forskeren Mira Milosevic som æresgjest. Hun er også medlem av pro-PP tenketanken FAES.
Milosevic, som er kjent for sin støtte til Irak-krigen i 2003 og løgnene om at den var berettiget pga. masseødeleggelsesvåpen, smørte sammen en presentasjon som med hennes egne ord var bygd rundt en «hypotese» basert på Russlands «tidligere oppførsel» og «russiske offisielle dokumenter».
Milosevichs hypotese utgjorde vage og ubekreftede påstander, bl.a. påstandene om at «noen medier har formidlet feilaktig informasjon (med vilje eller ikke) om Catalonia»; «Konseptet informasjonskrig er del av den russiske militærdoktrinen», og at Catalonia tilsynelatende ligner «tidligere hendelser i informasjonskrigen under kampanjene for det amerikanske presidentvalget, Brexit-avstemmingen og valgene i Frankrike og Tyskland.»
Til tross for en innrømmelse om at «det ikke er noe materielt bevis, eller databevis, for at det ble beordret av president Vladimir Putin eller av medlemmer av hans kabinett», var Milosevics bramfulle konklusjon at «Russland er i en informasjonskrig med Spania.»
Etter Milosevics bidrag kom representanter for PP, PSOE og det høyre-orienterte Borgerpartiet frem med krav om tiltak for å sensurere kritiske kommentarer rettet mot den spanske regjeringen. De oppfordret Google og andre sosiale nettverk til å skjule nettsider fra russisk-influerte nettsteder.
De eneste som kritiserte Den nasjonale sikkerhetskommisjonen var pseudo-venstre partiet Podemos, men det var derimot fra høyre – med et angrep på PP for å undergrave Spanias internasjonale prestisje. Organisasjonssekretær Pablo Echenique beklaget telefonspøken som ble utført av to russiske komikere der de lurte den spanske forsvarsministeren til å tro at den avsatte katalanske premieren Carles Puigdemont var en russisk spion. Han kalte det en «nasjonal fornærmelse ... en vesentlig manglende evne fra vår regjering til å føre en internasjonal politikk som ikke fremprovoserer latterliggjøring, utenfor våre grenser.»
Den spanske «anti-Russland»-kampanjen tjener samme politiske formål som den i USA, der det som begynte som Det demokratisk partiets forsøk på å bortforklare valgnederlaget som en konsekvens av russisk innblanding, og rettferdiggjøringen av forsøkene på å omgjøre Donald Trumps valg som president, har utviklet seg til et fullt ut angrep på ytringsfriheten. Russiske nyhetsbyrå blir angrepet med sensur, som en del av en stadig større kampanje mot nettsteder som avslører styringsklassens narrativ om innenriks- og utenrikspolitikken – fremfor alt World Socialist Web Site.