I løpet av de to månedene siden New York Times først rapporterte påstander om seksuelle overgrep av filmprodusenten Harvey Weinstein har amerikanske politiske, underholdnings- og mediainstitusjoner blitt innblandet i anklager om omgripende seksuell uregelmessighet og misbruk.
Amerika gjennomgår nok et seksualmoralsk hysteri, der brennmerkingen anklagen om utroskap er erstattet av anklagen om overgrep. Dette har skjedd før. Forfatteren Nathaniel Hawthorne advarte om at «de innflytelsesrike klassene og de som tar på seg å være folkets ledere, er helt utsatt for alle lidenskapelige feil som noensinne har preget den galeste mobben».
Hver dag tar «Me too»-bevegelsen, som er beskrevet av sine pådrivere som et «nasjonalt oppgjør» eller en «nasjonal samtale», et nytt offer. Overtredelser som kan ha skjedd så langt tilbake som for et halvt århundre siden blir henta frem og vurdert verdig brutal straff. Skammelige ritualer av ubegrunnede påstander og patetiske unnskyldninger utspilles. Lange karrierer ødelegges i løpet av minutter. De anklagede er i mange tilfeller menn fra midten til slutten av syttiårsalderen, hvor noen har tiår med fremragende bidrag til kunsten. De blir ikke engang informert om påstandene mot seg før etter avskjedigelsen. Å be om at en anklagers påstander underbygges er bevis på «voldtektsunnskyldning» eller direkte skyld.
Senator Al Franken kunngjorde at han trakk seg torsdag, etter å ha kommet under enormt press fra Det demokratiske partiet. Selv senator Joseph McCarthy ble ikke tvunget ut av Senatet, selv om hans antikommunist-heksejakt brøt grunnloven og krevde hundrevis av ofre. Senatet tok den eksepsjonelle beslutningen om å fordømme McCarthy for hans forbrytelser, men de lot Wisconsin-republikaneren bli sittende til sin død i 1957.
Frankens oppsigelse har ført til en serie med selvtilfredse kommentarer som viser et slående fravær av demokratisk bevissthet.
Washington Posts Ana Marie Cox skrev en artikkel den 7. desember med tittelen «Al Franken blir ikke nektet rettsprosess. Ingen av disse kjente mennene blir det.»
«La oss ikke nøle ved farene for å forkynne skyld eller uskyld», skriver hun, og argumenterer for at bare de som er skyldige, medskyldige, eller den politiske høyrefløyen gjemmer seg bak påstander om brudd på rettsprosess.
New York Times-redaksjonen feiret Frankens oppsigelse torsdag ettermiddag, og skrev: «Vi er midt i et fantastisk og velkomment kulturskifte ... Vi er vitne til et etterlengtet moralsk oppgjør som – våger vi håpe? – kunne skape reell forandring.»
Times roser kvinner for å «identifisere seg og sine trakasserere og levere bevis». Faktum er at mange anklagere hverken identifiserer seg selv eller leverer noe som helst bevis utover sitt eget vitnesbyrd om hendelser ofte år eller tiår tilbake. Det spiller ingen rolle for Times som formaner kongressen om å «lære av Al Franken» og krever flere oppsigelser for å bryte «mekanismene og tankesettet som holder rovdyr ved makten».
«Me too»-kampanjen er reaksjonær til sin innerste kjerne. Den har ikke noe progressivt innhold. Det er mange former for seksuell trakassering, som strekker seg fra det irriterende til der juridiske inngrep er relevante og til det direkte kriminelle. Men et stort spekter av aktiviteter, inkludert mange som gjenspeiler tvetydighetene og kompleksiteten i menneskelige interaksjoner, blir beskrevet som ondsinnede og til og med kriminelle.
Den altomfattende og hensynsløse bruken av begrepet «seksuell trakassering» har til følge at det skjuler avgrunnen mellom det uklare begrepet «uønsket oppmerksomhet» (en forespørsel om en ‘date’, å komplimentere en annen person for hans eller hennes utseende, og, gud forby, å vise seksuell interesse) og et fysisk voldelig overgrep. I rapporteringen om Lorin Stein, Paris Review redaktør gjennom en årrekke, informerer New York Times sine lesere om at det gikk rykter om at han var «en serie-‘dater’», og at «hvisking om Steins forhold til kvinner hadde sirkulert i årevis». Andre nedrige handlinger fra Steins side som ble rapportert av Times inkluderer det faktum at han ofte «ga unge kvinner komplimenter for deres utseende» og arrangerte «frivole fester».
Progressive sosiale bevegelser har visse viktige egenskaper, hvorav det viktigste er deres bredt egalitære og demokratiske innhold. I den moderne verden er de uunngåelig og uadskillelig forbundet med arbeidsklassens kamp mot kapitalistisk utnyttelse. Progressive bevegelser forsøker å heve, i stedet for å senke, den folkelige bevissthet. Når de kjemper mot urettferdighet retter de oppmerksomheten mot de underliggende sosiale årsakene til det som blir bekjempet.
«Me too»-bevegelsen utviser ingen av disse egenskapene. Den sosiale basen er ikke arbeiderklassen, men de mer velstående delene av middelklassen. Som World Socialist Web Site ofte har forklart er det misnøye innen disse sjiktene med fordelingen av rikdom på toppen. De ønsker tilgang til privilegier og rikdom, og er beredt til å bruke alle midler for å skaffe seg det. Dette ligger til grunn for forakten for elementære demokratiske rettigheter og den rene hevngjerrigheten som finner uttrykk i erklæringene fra Washington Post, New York Times og andre som fører an i denne kampanjen.
«Me too»-bevegelsen er innrettet mot det laveste nivået av sosial bevissthet, til og med om det tema som er mest fokusert: sex. Opp gjennom det 20. århundre var det en vedvarende innsats for å avmystifisere sex, for å fjerne den tyranniske vekten av religiøse fordommer mht. vurderingen av seksuell oppførsel. Selv avvikende og voldelig seksuell oppførsel kom til å bli sett på som sosiale og psykologiske fenomen som krevde vitenskapelig studie og medisinsk behandling. Nådeløs og umenneskelig avstraffelse tjener ikke til annet enn bitre ønsker om hevn.
«Me too»-bevegelsen har ikke tilført diskusjonen om sex et fnugg av et intelligent bidrag. Den tilbyr bare dumme og ondsinnede fordømmelser av «menn generelt» – «rovdyr» – og deres angivelige rasende og ukontrollable dyrelignende lidenskaper. Grunntonen er å introdusere så mye mistillit og frykt som mulig i de menneskelige relasjoner. Skriftene til frådende feministiske spaltister kombinerer Amerikas eldgamle puritanisme med klyper av viktorianske visdomsord, som har blitt videreført gjennom generasjoner fra borgerlige mødre til døtre om «hva menn alltid er ute etter».
«Me too»-bevegelsen, akkurat som den ikke mindre reaksjonære forgjengeren, «Black Lives Matter» svindelen, kjennetegnes best ved mangelen på interesse for, og til og med forakt for de virkelige sosiale bekymringene og engstelsene til de brede masser av arbeidende menn og kvinner i USA og internasjonalt. Den har ingenting å si om imperialistiske kriger, undertrykkingen av demokratiske rettigheter og fattigdom. Bortsett fra den sporadiske og påfallende hyklerske påberopelsen av arbeiderkvinner er «Me too»-bevegelsen ikke bekymret for det som skjer på fabrikkgulvet, men heller med maktpolitikken på styrerommet. Som Guardians Hadley Freeman for nylig erklærte: «Eller, hei, her er en annen ide! Hva med om bare kvinner får de store toppjobbene de neste, la oss si 1.000 dagene?»
Hva med bekymringene til arbeidende kvinner? Tilgang til helsevesen og abort, barnehager og barnepass, anstendige skoler, rimelige boliger, trygge nabolag, frihet fra utvisning? Disse problemene ignoreres fordi de skjærer på tvers med den pro-kapitalistiske agendaen til «Me too»-svindelen.
Underliggende for den høyreorienterte borgerlige feministbevegelsen er den falske påstanden om at menn, og spesielt «hvite» menn, er privilegerte.
«Me too»-bevegelsen ser ikke ut til å ha lagt merke til det faktum at rundt 40.000 menn døde av narkotikaoverdoser i 2016 – omtrent to tredjedeler av det totale antallet. Nesten to millioner menn er fengslet, hvor utallige innsatte blir utsatt for voldtekt og annen form for misbruk. Menn utgjorde omtrent 90 prosent av alle innvandrere internert i immigrantfengsler, ifølge ICE-statistikk fra 2009. Anslagsvis 553.000 mennesker er hjemløse på en hvilken som helst natt i USA, hvorav de fleste er menn. I Libya, i etterkant av Obama-administrasjonens bombekampanje, initiert av Hillary Clinton, ikonet for høyreorientet borgerlig feminisme – blir tusenvis av immigrantmenn, tvunget til slaveri og selges for noen få hundre dollar per person.
Selvfølgelig er det mange velmenende mennesker som er oppriktige i sin avsky for seksuelt misbruk, og som tror at «Me too»-bevegelsen er en verdig sak. Noen, som burde vite bedre, aksepterer til og med påstanden om at denne kampanjen er en del av en «revolusjon».
Ekte revolusjoner blir ikke lansert av New York Times, støttet av Det demokratiske partiet, og hedret av Time magazine. De legitimerer heller ikke undertrykkelsen av demokratiske kjernerettigheter.
Tiår med identitetspolitikk har desorientert og korrumpert sosial tenkning. Fjerningen av den vitenskapelige evalueringen av samfunnet på grunnlag av klasse til fordel for gimmicken om kjønn og rase har senket den sosiale bevisstheten. Spesielt blant den «utdannede» øvre middelklassen er det en manglende evne – til og med en uvillighet – til å sette hendelser inn i en historisk informert politisk sammenheng. Det som er helt åpenbart – at «Me too»-kampanjen er fletta inn i strategien til Det demokratiske partiets identitetspolitikk – blir på en eller annen måte ikke lagt merke til. Forbindelsen med kampanjen om «falske nyheter», det antirussiske hysteriet og krav om internettsensur overses. Skjebnen til Julian Assange – offer for et ‘set-up’ ved hjelp av falske voldtektpåstander – er så godt som glemt. Til tross for de mange eksemplene på falske anklager om voldtekt, aksepteres den absurde påstanden at den kvinnelige anklageren alltid må tros.
Fremfor alt blir det forvirring i overflod når hele kampanjen ses utenfor den bredere konteksten av et fjerdedels århundre med krig, det voksende angrepet på demokratiske rettigheter og svimlende nivåer av sosial ulikhet.
Motstand mot virkelige tilfeller av seksuelt misbruk og alle former for antimenneskelig grusomhet og utnyttelse er et klasseanliggende, som krever mobilisering av arbeiderklassen mot kapitalisme. Mottoet som animerer kampen for menneskelig fremgang er ikke «Me too», men «Arbeidere i alle land, foren dere!».