Er USA på terskelen til atomkrig?

11 December 2017

I løpet av de tretten dagene siden Nord-Korea testet en interkontinental ballistisk rakett som kunne nå store deler av Nord-Amerika har USA ytterliger eskalert sine krigstrusler.

• På torsdag advarte Nikki Haley, den amerikanske ambassadøren til FN, at USA kanskje ikke ville sende idrettsutøvere for å delta i 2018-vinterlekene som skal holdes i Sør-Korea, fordi deres sikkerhet ikke kunne garanteres i tilfelle krig.

• Sist søndag advarte H.R. McMaster, Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver, om at faren for krig mellom USA og Nord-Korea «øker for hver dag».

• Samme dag advarte Lindsey Graham, republikansk senator fra South Carolina, om at USA «nærmer seg en militærkonflikt» med Nord-Korea, og oppfordret militæret til å fjerne familiene til amerikanske soldater fra Sør-Korea.

Disse utviklingtrekkene har blitt møtt med alarmerende advarsler innenfra det amerikanske utenrikspolitiske etablissementet, såvel som fra internasjonale organer.

• På fredag publiserte Washington Post en skremmende hypotetisk fortelling av Jeffrey Lewis, en akademiker ved Middlebury Institute of International Studies, med tittelen «Dette er hvordan atomkrig med Nord-Korea vil utfolde seg.» Lewis utledet ut i hårreisende detaljer et scenario der «nesten 2 millioner amerikanere, sørkoreanere og japanere døde i den helt unngåelige atomkrigen i 2019».

• På lørdag advarte New York Times om at Trump-administrasjonens retorikk om Nord-Korea mer og mer ligner på den Bush-administrasjonen serverte i oppløpet til invasjonen av Irak. Avisa la til: «Eksperter utenfra konkluderer i økende grad med at Trump-administrasjonens trusler kanskje ikke er tomme, og at de offisielle representantene seriøst overveier å angripe Nord-Korea og landets atomvåpen og rakettarsenaler.»

• Samme dag meldte FN-utsendingen Jeffrey Feltman etter diskusjon med nordkoreanske ledere i en erklæring at både FN og Nord-Korea hadde konkludert med at «den nåværende situasjonen var det mest spente og farlige freds- og sikkerhetsproblemet i verden av idag», og advarte, «Tid er nødvendig.»

• På tildelingsseremonien for Nobels fredspris til Den internasjonale kampanjen for avskaffelse av atomvåpen på søndag advarte representanter for organisasjonen at «gjensidig ødeleggelse» mellom USA og Nord-Korea «bare er et impulsivt følelsesutbrudd unna.»

• På søndag antydet den konservative spaltisten George Will sterkt at et amerikansk angrep mot Nord-Korea ville sette landet i strid med folkeretten. Han bemerket at «forbrytelser mot freden» dannet grunnlaget for Nürnberg-tribunalet for nazistiske krigsforbrytelser. Will konkluderte med at: «De to første punktene i anklagene ved Nürnberg-rettssakene i 1946 dreide seg om å føre ‘aggressiv krig’.»

Slike uttalelser understreker den dype uro og bekymring som store deler av USAs og det internasjonale utenrikspolitiske etablissementet føler ved en potensiell krig mot Nord-Korea. I motsetning til de fortløpende krigene USA førte mot Irak, Afghanistan, Libya og Syria har USA ingen internasjonale støttespillere for en potensiell krig mot Nord-Korea. Landet opererer i økende grad utenfor rammen av folkeretten, med åpen likegyldighet til FNs mandater og konsensus fra sine tidligere allierte.

Administrasjonens kritikere innen det amerikanske politiske etablissementet frykter at en krig mot Nord-Korea ville være en utilslørt katastrofe for USA i ethvert tenkelig scenario, med minst tusentalls døde sivile på begge sider av Nord-Koreas grense. En slik krig ville knuse det som gjenstår av Washingtons renomé på den internasjonale arena, og gjøre landet til en pariasstat.

Den stadig mer krigshissende holdningen mot Nord-Korea, som truer med å dra landet inn i en langt mer katastrofal krig enn til og med invasjonen av Irak, har vært førende for spekulasjonene om et mulig palasskupp i Det hvite hus.

I en artikkel publisert i siste nummer av Foreign Affairs advarer Scott D. Sagan om at å avverge en potensielt katastrofal krig mot Nord-Korea kan være en betydelig pådriver for at deler av militæret fjerner Trump fra embetet.

Sagan bemerker at den amerikanske konfrontasjonen med Nord-Korea på noen måter er enda farligere enn Cubakrisen, da «sterke sivile ledere motvirket det amerikanske militærets farlige krigerske instinkter». Men nå «er det det øverste politiske lederskapet i USA som fremmer tankeløse trusler, og det er opp til forsvarsminister James Mattis (en tidligere general) og ledende militæroffiserer å tjene som dempende stemmer.»

Han tilføyer: «Hvis høytstående militærledere på et tidspunkt skulle mene at Trump er svekket, har de plikt til å kontakte Mattis, som da skal sammenkalle regjeringen til et beredskapsmøte for å avgjøre om Trump er ‘ute av stand til å utøve myndighetens makt og plikter’ og dermed hvorvidt man skal påberope seg Det 25. grunnlovstillegget.»

Mens ingen bør undervurdere faren for et slikt militærkupp, er idéen om at USAs militære lederskap på en eller annen måte ville tjene til å kontrollere Trump-administrasjonens pådriv mot krig i Stillehavet den reneste ønsketenkning. Forsvarsminister «Mad Dog» Mattis har truet med folkemord mot Nord-Korea, og har advart om at en krig kunne føre til «ødeleggelsen av landets befolkning». Nasjonal sikkerhetsrådgiver H.R. McMaster har på tilsvarende måte også uttalt at USA er villig til å utløse en «forebyggende», det vil si ikke-provosert krig mot Nord-Korea.

Der USA står overfor en hittil usett akselerasjon av sammenbruddet for sitt etterkrigs-hegemoni, er muligheten åpen for at landet går til krig bare for å stå for Trump-administrasjonens trusler.

Samtidig øker alt snakket om å fjerne Trump fra embetet gjennom riksrett, tvungen oppsigelse eller påkalling av Det 25. tillegget, presset på administrasjonen for å søke en løsning på den innenrikspolitiske krisen som rir USA ved krig.

Alt dette understreker den enorme faren forbundet med den amerikanske atomduellen. Selv om det finnes forskjeller mellom fraksjonene innen den amerikanske styringseliten over hvor tilrådelig det er med en krig mot Nord-Korea, finnes det ingen antikrigsfraksjon innen styringseliten. Den politikken som fordres av de fraksjonene som motsetter seg Trump – en eskalering av konflikten med Russland – utgjør på tilsvarende måte faren for en eskalering til full verdenskrig.

Langt fra å advare om den voksende faren for krig har Det demokratiske partiet de siste to ukene intensivert sin kampanje mot Trump-administrasjonens påståtte sammenvikling med Russland. Partiet arbeider samtidig for å korrumpere den offentlige bevisstheten med sin heksejakt mot «seksuelle misgjerninger» i Hollywood og på Capitol Hill, med sikte på å samle styrker fra den øvre middelklassen for sin konflikt med Trump-administrasjonen.

Den eneste sosiale kraften som er kapabel til å avverge en katastrofal tredje verdenskrig, er den internasjonale arbeiderklassen. Denne sosiale kraften må mobiliseres, på grunnlag av et sosialistisk program, til en internasjonal massebasert antikrigsbevegelse, med mål om å sette en stopper for krig og det kapitalistiske systemet som skaper den.

Andre Damon