Årets siste EU-toppmøte, som startet i Brussel på torsdag, er symptomatisk for blokkens tilstand. Splittet av sosiale og nasjonale motsetninger og lammet av politiske spenninger, enes de 28 regjeringssjefene bare om én ting: en vesentlig eskalering av militarisme.

Ingen andre store politiske prosjekter har avansert så raskt de siste månedene som den europeiske militære unionen. På mandag ga utenriksministrene fra de 25 deltakende landene tilsagn til de første 17 prosjektene under Pesco (Permanent Structured Cooperation). Målet er på sikt å gjøre EU mer uavhengig fra USA. Pesco ble feiret på toppmøtet.

EUs rådspresident Donald Tusk beskrev Pesco i sin invitasjon til toppmøtet som det «beste eksemplet på ... at til tross for forskjeller er det mulig å opprettholde enighet». Han skrev at «25 EU-land – med samtykke fra alle EU-medlemmer og innenfor de eksisterende traktatregler – nå lanserer samarbeid på et nytt felt. Dette eksemplet på enhet i praksis bør være en inspirasjon for oss alle, og forhåpentligvis et godt tegn for andre viktige beslutninger.»

Faktisk er toppmøtets deltakere uenige om nesten alle andre spørsmål. Dette gjelder også emne nummer to på toppmøtet: flyktningepolitikk.

Alle EU-medlemmer er enige om å treffe alle mulige tiltak for å stenge av kontinentet. For dette formålet har EU i løpet av de to siste årene stengt Balkanruten og inngått en skitten avtale med den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan, som sikrer at nesten ingen flyktninger kan nå Hellas over Egeerhavet i bytte for penger.

I Libya bevæpner Italia og EU den såkalte kystvakten og andre militser, som tvungent forhindrer flyktninger fra å reise over Middelhavet, tar dem til fange, torturerer dem og selger dem i noen tilfeller som slaver. Disse styrkene rekrutteres fra tidligere borgerkrigsmilitser, samt islamister og smuglergrupper.

Selv om denne kriminelle politikken i hovedsak forblir uimotsagt, er det bitre tvister blant EU-landene om mottak av flyktninger. I 2015 vedtok EU ved flertall å distribuere noen av flyktningene som hadde ankommet Hellas og Italia til andre europeiske stater i henhold til et obligatorisk kvotesystem. Denne avgjørelsen har i det store og hele ikke blitt håndhevet. Østeuropeiske stater som Polen, Tsjekkia og Ungarn har til idag fortsatt å nekte å motta noen flyktninger.

Tusk, som kommer fra Polen, foreslo derfor i et skriv til toppmøtet at kvotene skulle elimineres fordi de hadde vist seg å være splittende og ineffektive. Dette ble møtt med stiv motstand.

Den tyske regjeringen uttalte at den ikke er enig med Tusks oppfatning og anser fordelingen av flyktninger som uunngåelig. Visepresidenten for Europakommisjonen, Frans Timmermans, sa: «Enten finner vi en europeisk løsning for utfordringen med innvandring, ellers blir det ingen løsning.» Hver enkelt medlemsstat må bidra med sitt, fortsatte han.

De parlamentariske lederne for De liberale og De grønne i det europeiske parlamentet motsatte seg Tusk. «Jeg var helt sjokkert av Tusks dokument», sa liberaleren Guy Verhofstadt. De grønnes Ska Keller raste: «Det er uakseptabelt at han styrker posisjonen til ‘de negative,’ som Polen, Ungarn og Tsjekkia.»

Et ytterligere tema til diskusjon torsdag kveld var utenrikspolitikk. Den tyske kansleren Angela Merkel og Den franske presidenten Emmanuel Macron presenterte en vurdering av gjennomføringen av Minsk-fredsavtalen for Ukraina. Toppmøtet kunne deretter enes om en forlengelse av sanksjonene mot Russland på seks måneder. I tillegg diskuterte deltakerne Den amerikanske presidenten Donald Trumps beslutning om å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad.

I dag skal deltagerne på toppmøtet diskutere potensielle reformer av eurosonen. Det vil imidlertid ikke bli truffet noen beslutninger om det meget omstridte problemet. Berlin er ikke i stand til det fordi Tyskland bare har en regjering-på-vent.

Det siste elementet på dagsorden vil være Brexit-forhandlingene. Etter at Storbritannias statsminister Theresa May i vesentlig grad godtok EUs utmeldingsvilkår, vil EU-kommisjonen anbefale oppstart for andre fase av samtalene, som skal håndtere det fremtidige forholdet mellom Storbritannia og EU. Det forventes ingen innsigelser fra toppmøtet.

Men dette vil på ingen måte løse disse problemene. «Konklusjonen fra første fase av forhandlingene er moderat fremgang, siden vi bare har ti måneder igjen for å bestemme overgangsperioden og våre fremtidige forhold til Storbritannia», sa Tusk i sin invitasjon til toppmøtet. «Dette vil bli et rasende løp mot tiden.»

Fornemmelsen av uenighet, svakhet og splittelse i EU kan måles ved å vurdere de som deltok i toppmøtet. Den har mer felles med et militærhospital enn møtet til en verdensmakts generalstab. Det er knapt noen til stede som ikke er under press, eller sliter med sin politiske overlevelse og er dypt upopulær i sitt eget land. Den polske og den tsjekkiske statsministeren kom først til makten denne uken, og den østerrikske statsministeren vil fratre sitt embete neste uke. Antallet nasjonalister som ser på EU med skepsis eller direkte opposisjon vokser.

Tysklands kansler Angela Merkel, som med tolv år på posten er Europas lengst tjenende regjeringssjef, har lenge definert retningen for EU på grunn av Tysklands økonomiske tyngde. Hun er for tiden bare en kansler-på-vent og kan ikke ta noen viktige beslutninger. Regjeringskrisen kan trekke ut i flere måneder, og kommer det til nyvalg kan det resultere i Merkels avgang.

Emmanuel Macron, som vant det franske presidentvalget tidligere i år med to tredjedeler av stemmene, vurderes nå positivt bare av litt over en tredjedel av det franske folk og han fortsetter å miste støtte. Republikanerne, det sterkeste borgerlige opposisjonspartiet bortsett fra nyfascistiske Nasjonal front, har ved valget av Laurent Vauquiez fått en leder som beundrer Den amerikanske presidenten Trump og som uttrykkelig motsetter seg Macrons mål om et sterkt EU.

Andrej Babis fra Tsjekkia deltar for første gang på et EU-toppmøte. Den høyre-populistiske milliardæren, også referert til som den tsjekkiske Trump, ble svoret inn på onsdag. Han leder en mindretallsregjering. Det er tvilsomt om parlamentet vil gi ham sin tillit i januar siden han står overfor kriminelle anklager for å ha misbrukt millioner av EU-midler.

Den rake motsatsen er østerrikske Christian Kern, som deltar på sitt siste EU-toppmøte. Etter det sosialdemokratiske nederlaget i parlamentsvalget, vil en koalisjon av Det konservative folkepartiet (ÖVP) og det høyre-ekstreme Frihetspartiet (FPÖ) innsettes neste uke. Det forventes at Østerrike deretter vil samarbeide tett med de EU-skeptiske Visegrad-statene: Polen, Tsjekkia, Ungarn og Slovakia.

Den polske statsministeren Mateusz Morawiecki er også ny på posten. Som sin forgjenger Beata Szydlo nyter han Jaroslav Kaczynskis tillit. Kaczynski, som leder av det styrende Lov og rettferdighetspartiet (PiS), trekker i trådene bak kulissene. I motsetning til Szydlo er Morawiecki en finansekspert, og det er håpes at han skal vinne tilbake den internasjonal finanskapitalens tillit.

Den italienske statsministeren Paolo Gentiloni, som erstattet Matteo Renzi for et år siden, har aldri stilt til valg. Gentiloni og Renzis Demokrater (PD) gjør det dårlig på meningsmålingene, og ligger langt bak en høyreallianse ledet av Silvio Berlusconi og Fem-stjerne-bevegelsen til komikeren Beppe Grillo. En EU-skeptisk regjering forventes å komme til makten i Roma etter parlamentsvalget i mars.

Den spanske statsministeren Mariano Rajoy holder seg bare ved makten takket være sosialdemokratenes støtte. Som vist nylig i den katalanske folkeavstemningen, griper han til autoritære styringsmetoder som minner om Franco-diktaturet for å holde seg ved makten.

Den greske statsministeren Alexis Tsipras konfronteres av masseopposisjon fra arbeiderklassen. Mens han deltok på Brüssel-toppmøtet ble det gjennomført en generalstreik på 24 timer i Hellas, mot regjeringens nedskjæringspolitikk og en ny lov mot retten til å streike. Bare i Athen rapporterte politiet at 20.000 mennesker tok til gatene.

Tsipras ble valgt i 2015 med løfter om å få slutt på EU-dikterte nedskjæringstiltak. Som statsminister intensiverte han innstrammingspolitikken med det resultat at greske arbeidere har tapt opptil 40 prosent av sine inntekter de siste syv årene, og det sosiale systemet har kollapset. 18.000 leger har, blant mange andre, forlatt landet.

Stikk i strid med påstandene i den borgerlige pressen har EU og forgjengerorganisasjonene aldri legemliggjort Europas enhet. De var alltid instrumentene som den styrende klassen anvendte for sine egne interesser både hjemme og i utlandet. De gjorde det mulig for storforetakene og bankene å organisere kontinentet i henhold til sine egne interesser.

Men med økningen av sosiale spenninger og internasjonale konflikter – med beskyttelsesmakten USA spesielt – har de splittelsene innen EU som to ganger i løpet av forrige århundre forvandlet Europa til en slagmark igjen brutt ut til overflaten.

Veksten i sosial ulikhet, uendelige sosiale nedskjæringer, arbeidsmarkedsreformer og innstrammingstiltak har ødelagt tilliten til de tradisjonelle partiene og til EU – som har hovedansvaret for denne prosessen. Siden de sosialdemokratiske partiene, fagforeningene og småborgerlige partier som De grønne og Syriza støtter disse angrepene og EU, er de som har trukket de største vekslene på opposisjonen til dags dato høyreorienterte, nasjonalistiske og til og med nyfascistiske partier.

Men sånn vil det ikke forbli. Den overordnede følelsen blant arbeidere og unge er en dreining til venstre. Mange hater de høyreorienterte partiene og motsetter seg militarisme og kapitalisme. Disse sentimentene krever en politisk orientering. Svaret på EUs forvandling til en militærallianse for å føre krig rundt om i verden, for å styrke det repressive statsapparatet og for å organisere sosiale nedskjæringer, er ikke en tilbakevending til nasjonalstaten. I stedet må det bli Europas forente sosialistiske stater.

Den europeiske arbeiderklassen må forenes og kjempe for et sosialistisk program, som forbinder opposisjonen mot militarisme, undertrykkelse og fremveksten av høyresiden med kampen mot kapitalismen. Dette er programmet til Den internasjonale komiteen for den fjerde internasjonale og de europeiske seksjonene, De sosialistiske likestillingspartiene.