Jens Stoltenberg og Angelina Jolie ønsker NATO-intervensjoner for å fremme «likestilling»

Av Julie Hyland
16 December 2017

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg og skuespillerinnen Angelina Jolie har gått sammen for å presentere den amerikansk-ledede krigsalliansen som en progressiv rollemodell for kjønnspolitikk og en «ledende beskytter» av kvinners rettigheter.

Deres kronikk i Guardian sist helg, «Hvorfor NATO må forsvare kvinners rettigheter», presenteres som en felles innsats for å sikre det «grunnleggende løftet i FN-pakten om likeverd og verdighet for kvinner».

Man gnir seg i øynene i vanntro. Man kan lett feiltolke kronikken som satire, men den er skrevet som forsvar for en organisasjon som er den viktigste kilden til kriger, av organisasjonens leder og største propagandist og en Ayn Rand-tilhenger og selverklært «humanitær forkjemper».

Forfatterne hevder at NATO ble grunnlagt for å beskytte «sine befolkningers frihet», og at i 70 år har den amerikansk-ledete blokken stått for «forsvaret av demokrati, individers frihet, rettsstyre og FN-pakten».

Faktisk ble NATOs rolle diktert av konfrontasjon med Sovjetunionen, fra grunnleggelsen i april 1949 til oppløsning av Warszawapakten i juli 1991. For dette formålet la organisasjonen ikke bare grunnlaget for et atomvåpenkappløp, men den var også involvert i en rekke konflikter og intervensjoner, fra Koreakrigen til Cuba.

Med den juridiske oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 ble NATOs aggressive holdning mer åpenbar da organisasjonen igangsatte direkte militære operasjoner på Balkan, Afghanistan, og nyligere i Libya og Syria, der det endelige målet er å omringe og oppstykke Russland og Kina.

Hundretusener av mennesker har mistet livet som konsekvens, og millioner flere har blitt skadet og fordrevet. Disse krigene har dessuten blitt ledsaget av utryddelsen av all formodning om å opprettholde demokratiske normer – inkludert extraordinary rendition (dvs. kidnapping for tortur i tredjeland) og målrettede drap ved droneangrep, for ikke å snakke om avviklingen av borgerrettigheter «hjemme».

Dette har vært skjedd samtidig med påstander om «humanitære inngrep» og påberopelsen av å ha et «ansvar for å beskytte» som fulgte disse krigene (‘R2P – Right to protect’). Det er et faktum at der NATO drar, der følger det skrekk og elendighet.

Stoltenberg og Jolies artikkel representerer et desperat forsøk på å gjenoppbygge NATOs tynnslitte troverdighet i møte med disse historiske faktaene.

Seksualisert vold er «en av de viktigste årsakene» for kvinneundertrykkelse, argumenterer kronikken, og dette «forklarer for en stor del hvorfor det i dag ofte er farligere å være kvinne i en krigssone enn å være soldat».

«Konflikter der kvinners kropper og rettigheter systematisk blir misbrukt varer lenger, forårsaker dypere sår og er mye vanskeligere å løse og overvinne.»

Det viktige politiske målet med slike påstander er å argumentere for at «å få slutt på kjønnsbasert vold er en meget viktig sak for fred og sikkerhet, såvel som for sosial rettferdighet. NATO kan være en pådriver for denne innsatsen».

Man ville normalt ikke engasjere seg i spissfindigheter om hvem som lider mest i krig. Tross alt, det overveldende flertallet lider alltid i krig. Derfor må alle som bekjenner seg til humanitære og demokratiske impulser gjøre sitt ytterste for å forhindre krig. Men hverken Stoltenberg og Jolie besitter et fnugg av slike følelser.

Anslagsvis 31.000 sivile har blitt drept i Afghanistan bare siden 2001 og mer enn 30.000 i Libya siden invasjonen i 2011, for å ta bare to eksempler.

Det er vanskelig å oppnå en nøyaktig nedbrytning av disse tallene etter ofrenes kjønn. De vil utvilsomt inkludere mange kvinner, og et utall antall barn, som spesielt er utsatt for veibomber og etterlatt ammunisjon og det katastrofale sammenbruddet i helse- og velferdstjenester som alltid er konsekvenser av krig.

De undersøkelsene som er gjennomført viser imidlertid at påstanden om at kvinner er i større fare eller er særlig utsatt i konflikter, og at NATO derfor må intervenere som garantist for likestilling, har ikke har grunnlag i virkeligheten.

Rapporten Armed Conflict Deaths disaggregated by Gender (2009) fra Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO), brukte for eksempel forskjellige datasett og undersøkte ulike konflikter og tidsperioder for å prøve å fastslå hvem som har størst sannsynlighet for å bli krigens ofre. Den er i høyeste grad relevant fordi det ble gjennomført i tråd med FN-ledet innsats for å fokusere på kjønn.

Studien siterer flere studier og teller dødsfall i konflikter i mer enn 13 land, fra Irak, Den demokratiske republikken Kongo til Kosovo. Mens funnene varierte, viste alle en høyere forekomst av voldelige dødsfall eller krigs-relaterte traumer blant menn. Den generelle konklusjonen som PRIO fant var at «menn har større sannsynlighet for å dø under konflikter, mens kvinner oftere dør av indirekte årsaker etter at konflikten er over».

Hva angår seksualisert vold er virkeligheten ikke på langt nær så ensidig som Stoltenberg og Jolie fremstiller den. Den autoritative studien Male Rape and Human Rights av Lara Stemple, fra University of Californias helse- og menneskerettighetsprosjekt bemerker at seksuell vold mot menn har blitt brukt som «et våpen i krigstid eller i politisk aggresjon» i mange land, der opp til 80 prosent av mannlige politiske fanger som rapporterer seksualisert tortur og voldtekt i flere undersøkte konflikter.

Det er verdt å legge merke til at studien siterer Abu Ghraib i Irak, der amerikanske soldater tvang fangene «til handlinger som å måtte posere naken i hauger, gruppe-masturbering og simulert sex, der mange av tilfellene ble fotografert. Andre fanger ble voldtatt og noen fikk elektriske ledninger festet til sine kjønnsorgan.»

Det rapporteres at mannlig voldtekt og seksuell tortur florerer i Libya etter den NATO-støttede invasjonen, der den tidligere lederen Muammar Gaddafi ble torturert med en bajonett i baken og deretter drept av vest-allierte styrker.

Stoltenberg/Jolie er overhodet ikke anfektet. De er ikke ute etter å forhindre konflikt, men leter etter et påskudd for å skape den. Følgelig, i en moderne vri på «den hvite manns byrde» fremmer de derfor kampen for «kulturendring» og «likestilling» ved hjelp av geværmunningen.

Artikkelen dukket opp mot bakgrunnen av en ondartet og antidemokratisk kampanje om seksuell trakassering som ble lansert i Hollywood – Amerikas hysteriske øyeblikk. Som World Socialist Web Site har forklart, representerer «Me Too»-bevegelsen et forsøk fra en velstående del av middelklassen på å oppnå en større andel av privilegier og rikdom.

Stoltenberg og Jolie forsøker nå å utnytte den samme typen selvopptatthet og likegyldighet til sosial ulikhet representert av denne sosiale gruppen til å bygge støtte for militarisme og krig.

Deres appell er et forsøk på å bruke feminismen som et våpen i NATOs og den imperialistiske reaksjonens tjeneste. Dette er spesielt nødvendig når den imperialistiske alliansen forbereder enda større forbrytelser, som faktisk truer menneskeheten med en ny verdenskrig, utkjempet med atomvåpen.

I forrige måned vedtok NATO planer for en stor militær eskalering i Europa, inkludert to nye militære kommandosentre. Mens Stoltenberg hevdet at dette var nødvendig på grunn av Moskvas «aggresjon», er det NATO som provoserende bygger opp sine militære styrker langs Russlands grenser, inkludert utplassering av tusenvis av tropper.

Det er for å skjule organisasjonens aggressive mål at Stoltenberg og Jolie forsøker å omforme NATO til et verktøy for kvinnefrigjøring.

NATO skal integrere «kjønnsaspekter i sin strategisk tenkning», styrke en «integrert kvinnekultur i hele organisasjonen, også i lederstillinger», fremme «kvinners rolle i militæret», og bruke «kjønnsrådgivere i lokalsamfunn» der «NATOs kvinnelige soldater kan nå og utveksle med lokalsamfunn», skriver de.

Fullstendig uten skam blinker kronikken ut Ukraina og Syria som steder med spesielt behov for NATOs kjønns-korstog. Dette altså på vegne av en organisasjon som støttet fascister i den første konflikten og arbeidet med islamske ekstremister, for eksempel al-Nusra-fronten, i den andre.

Dette viser hvor mye de bryr seg om kvinners rettigheter! Deres hvitvasking av NATO, denne imperialistiske opplæringsanstalten, bør behandles med den foraktet det fortjener.