Heksejakten mot seksuell trakassering møter motstand

16 December 2017

Som kampanjen om påstander om seksuelle misgjerninger har utviklet seg, har det blitt klart at det det dreier seg om er av helt andre dimensjoner enn det formatet som kampanjen først oppstod med - anklager mot Hollywood-produsenten Harvey Weinstein. Etter at det første sjokket nå begynner å avta vokser motstanden fra noen av de som har blitt utsatt.

Tavis Smiley kjent fra TV-kanalen PBS, som ble summarisk suspendert på onsdag basert på anonyme og uspesifiserte påstander, leverte en frådende erklæring som anklaget PBS for å lansere en «såkalt etterforskning» uten en gang å ha kontaktet ham selv. Etter at Smiley fikk nyss om granskningen gjennom bekymrede meldinger fra venner som hadde blitt utspurt, truet han med søksmål for å kreve at han ble gitt anledning til å svare på anklagene.

«Hvis det å ha hatt en gjensidig samstemt relasjon med en kollega for mange år siden er det som kan føre til denne typen offentlig ydmykelse og personlig ødeleggelse, så gud bevare oss vel», skrev Smiley. «PBS-etterforskerne nektet å vurdere all min personlige dokumentasjon, nektet å gi meg navn på noen av anklagerne, nektet å snakke med min nåværende stab, og nektet å gi meg noe i nærheten av en relevant prosess for å kunne forsvare meg mot anklager fra ukjente kilder.»

«Dette har gått for langt», konkluderte han. «Og jeg, som en, har tenkt å stå imot.»

Med en total avvisning av Smileys demokratiske rettigheter meddelte Mills Entertainment i går at de opphevet støtten til hans kommende turné til 40 byer med en teatralsk dramatisering av Martin Luther King Jr.s siste leveår. MLK var selv mål for en FBI-orkestrert kampanje om «unaturlig» og «avvikende» seksuell oppførsel.

Smileys erklæring kom bare få dager etter at den australske skuespilleren Geoffrey Rush, som var mål for en kampanje fra Rupert Murdochs Daily Telegraph som brennmerket ham som et «seksuelt rovdyr», annonserte at han anmelder avisen for å «imøtegå sladderet, insinuasjonene og overdrivelsene de har skapt rundt mitt renomé». Han la til at «Situasjonen er uutholdelig, og jeg må nå søke å gjenopprette mitt gode navn gjennom domstolene.»

Til tross for disse tegnene til motstand vokser kampanjen som en ondartet svulst til å implisere et stadig voksende omfang av individer og handlinger. På fredag annonserte den første kvinnen som ble satt i gapestokken, demokraten Andrea Ramsey fra Kansas, at hun avslutter sin kampanje for neste kongressvalg. Lokalmedier rapporterte at selskapet hun jobbet for hadde gått til forlik i et søksmål innlevert av en tidligere mannlig ansatt som anklaget Ramsey for å si ham opp etter at han avviste hennes seksuelle tilnærmelser. Det demokratiske partiets lederskap kuttet støtten til Ramsey etter rapporter om anklagene, som Ramsey hevder er løgner.

Under blankokategorien «seksuell trakassering» blir et ekstremt bredt spekter av aktiviteter effektivt kriminalisert, inkludert det som faller under rammen av normale mellommenneskelige forhold, og forbundet med den forferdelige forbrytelsen voldtekt. Resultatet er en situasjon hvor nesten alle kan bli utpekt og svertet med anklagen å være et «seksuelt rovdyr».

Parallelt gjøres det anstrengelser for å nedfelle disse forestillingene i lovens bokstav. I et brev denne uken til New York Times siterer Carmelyn Malalis, lederen av New York Citys Menneskerettighetskommisjon, rosende lover i New York City som i definisjonen av trakassering inkluderer alt som går ut over «små fornærmelser og trivielle ulemper». Med Malalis ord betyr dette «enhver uønsket seksuell oppførsel, inkludert seksuelle kommentarer eller vitser, bevegelser, berøring, tekster eller e-postmeldinger som skaper et fiendtlig arbeidsmiljø».

Dette betyr at et feiltolket ord eller en gest kan resultere i oppsigelse og svartelisting. Dette går lange veier i å undergrave Det første grunnlovstilleggets beskyttelse av ytringsfrihet.

Fra begynnelsen av Trump-presidentskapet har demokratene forsøkt å kanalisere folkelig motstand mot administrasjonen inn bak en høyre-agenda basert på kravene til mektige fraksjoner i militær-etterretningsapparatet. Derfor også kampanjene om «falske nyheter», russisk hacking, og nå seksuell trakassering.

Thomas Edsall bekrefter i en spalte publisert denne uken («Politikken i #HimToo»), at kampanjen i stor grad drives av politiske hensyn. Spalten er enda viktigere gitt at den stod i New York Times, den ledende stemmen i oppiskingen av den seksuelle heksejakten.

«Spørsmålet om seksuelle misgjerninger har fremstått som et kjernepunkt for Det demokratiske partiets strategi for å kontrontere president Trump og Det republikanske partiet», skriver Edsall. «For demokrater, som har slitt for å få fotfeste i sine kamper med administrasjonen, har eksplosjonen av påstander skapt en åpning for å sette fokus på Trump - en utvikling som er forsterket av Moore-fiaskoen.» Det sistnevnte er en referanse til nederlaget til den fascistiske republikanske Roy Moore denne uken mot høyre-demokraten Doug Jones i senatsvalget i Alabama.

Tidligere i måneden motsatte ledende demokrater seg, deriblant Nancy Pelosi som er minoritetsleder i Representantenes hus, et forslag om å stille Trump for riksrett som var basert på hans fascistiske og rasistiske politikk. Nå derimot, ifølge en egen artikkel i Times, «har Ms. Pelosi sterkt støttet påtrykket for nye høringer om anklagene om presidenten seksuelle misgjerninger».

Edsall siterer kommentarer fra flere individer som har reist bekymringer over implikasjonene av denne kampanjen. Emily Yoffe i Politico bekymrer seg for hvorvidt det «forbløffende øyeblikket» kunne «gå av sporet hvis alle anklagene tas som god fisk, dersom en relevant prosess blir sett på som en hindring snarere enn et krav og en underbygging av rettferdighet.» Paul Rosenberg advarer i Salon om et «Demokratenes løp mot domsavsigelser, som kaster relevant prosess til side for å vise hvor dydige de er, som nesten sikkert vil se dystrere ut i kommende år». Elizabeth Bartholet, professor ved Harvard Law School, skriver om kampanjen som «nok et øyeblikk vi vil se tilbake på som et øyeblikk preget av galskap og seksuell panikk».

Edsall konkluderer imidlertid med at slike hensyn ikke vil påvirke den politiske operasjonen som ligger til grunn for #MeToo-kampanjen i oppløpet til 2020-valget.

Strategien til Det demokratiske partiet mot Trump-administrasjonen er knyttet til en langvarig politisk og sosial prosess. De siste førti årene har bevitnet en ekstrem konsentrasjon av rikdom. Dette har ikke bare medført at enorme formuer er samlet av amerikanske milliardærer - hvorav tre nå eier mer enn halvparten av befolkningen - men også en økende kløft mellom de fem eller ti prosent av befolkningen som utgjør den øvre middelklassen, og de nederste 90 prosent. Interessene og bekymringene til dette skiktet er forskjellig fra og fiendtlig til arbeiderklassens interesser.

Politisk har Det demokratiske partiet kuttet sin tidligere tilknytning til sosial reform. Det er en parti for Wall Street, militær-etterretningsapparatet og den øvre middelklassen, basert på identitetspolitikk. Dette kulminerte i Clinton-kampanjen, som forsøkte å avlede massekonflikt mot sosial ulikhet og krig gjennom promoteringen av slike saker som lov og orden, som strengere straff i saken ved Stanford-universitetet mot studenten Brock Turner. Dette var kombinert med svertingen av arbeidere som ikke støttet Det demokratiske partiets kampanje som uttrykk for hvite og mannlige «privilegier». Den reaksjonære strategien i denne kampanjen blir nå gjenopplivet i forbindelse med Trump-administrasjonen.

Kampanjen om påståtte seksuelt misgjerninger utfolder seg mot en bakgrunn av voksende krigstrusler som kan utløse en atomkatastrofe. En økende andel arbeidere og unge konfronteres med svimlende nivåer av fattigdom uten noen mulighet for en anstendig jobb, selv når Kongressen tvinger gjennom et enormt skattekutt for de rike. Hver dag dør 115 arbeidere som følge av arbeidsrelaterte ulykker og sykdommer. Herskerklassen disponerer for å avskaffe demokratiske rettigheter og talefrihet på nettet, som understreket av Trump-administrasjonens beslutning om å oppheve nettnøytralitet.

Alt dette ignoreres i kampanjen om seksuell trakassering. Klassesplittelser dekkes over av påstanden om at alle kvinner, uavhengig av deres inntekt, deler den samme «opplevelsen» av å bli undertrykt av menn, som særlig hvis de er hvite, nyter fordelene til de «privilegerte».

Kampen mot seksuelt trakassering er høyreorientert, antidemokratisk og politisk reaksjonær. Det har ingenting å gjøre med arbeidernes interesser, hverken menns eller kvinners.

Opposisjonen mot Trump-administrasjonen og hele det politisk etablissementet må utvikles som en uavhengig bevegelse av arbeiderklassen rettet bevisst mot kapitalismen og alle de avskyelighetene dette systemet medfører.

Joseph Kishore