Hvordan den tidligere nazi-offiseren Reinhard Gehlen grunnla en stat i staten i Etterkrigs-Tyskland

Av Wolfgang Weber
27 December 2017

Over 100.000 dokumenter knyttet til Reinhard Gehlen (1902-1979), den tidligere lederen av Den tyske føderale etterretningstjenesten (BND – Bundesnachrichtensdienst) i Etterkrigs-Tyskland, har blitt lekket til avisen Süddeutsche Zeitung (SZ). I 1. desember-utgaven bruker SZ-journalistene Uwe Ritzer og Willi Winkler fire sider på en oversikt over dokumentene.

Arkivet inneholder rapporter fra spioner, politiske «situasjonsrapporter», mapper om politikere, kunstnere og personligheter fra den akademiske verden, korrespondanse og personopplysninger. Alt dette materialet var hittil ukjent for historikere.

Mye av det ser ut til å være historisk verdiløse småting, som kvitteringer for daglige utgifter, kondolanser og gratulasjonskort, men det er også mye med brisant informasjon. I løpet av to tiår samlet Gehlen omhyggelig alt, og satte det til side i et privatarkiv da han pensjonerte seg i 1968. Dermed sikret han at det forble hemmelig selv etter sin død.

Reinhard Gehlen

Materialet beriker hva man allerede vet med mange bilder, filmopptak, dokumentering på mikrofilm, navn og detaljert informasjon. Gehlen var leder av generalstabens etterretningstjeneste «Abteilung Fremde Heere Ost», og var gitt i oppdrag av Hitler å samle informasjon om det sosiale, økonomiske og politiske liv i Sovjetunionen, Nazi-Tysklands krigsmotpart. Ifølge SZ forklarer materialet hvordan og hvor Gehlen forberedte seg til «perioden etter» bare uker før Det tredje rike kapitulerte. Rollen han spilte under krigen var avgjørende for hans videre karriere.

SZ-dokumentene avslører hvordan Gehlen og hans nærmeste medarbeidere i hemmelighet begravde mappene i de bayerske fjellene, til bruk som håndpant for hans personlige forhandlinger med seiersmaktene. Videre vises hvordan Gehlen kort tid etter Tysklands kapitulasjon tilbød den amerikanske hæren sin «ekspertkunnskap», ble gitt VIP-behandling og fløyet til USA. Der inngikk han en avtale som tildelte ham oppdraget å bygge og lede en hemmelig tjeneste i Tyskland på vegne av CIA. På denne måten, skriver SZ-reporterne, steg Gehlen i gradene til å bli «en av de mektigste mennene i Forbundsrepublikken … uten avbrekk i hans biografi».

En arbeidsformidling for tidligere nazister og høyreradikale Wehrmacht-offiserer

Det er allerede kjent at Gehlen etter krigen jobbet med nazi-kriminelle, generaler og Wehrmacht-offiserer, samt tidligere SS- og etterretnings-offiserer. Mye om et slikt samarbeid ble avslørt av historiekommisjonen som ble opprettet for noen år tilbake med oppdrag å gjennomgå BNDs historie. Det som er nytt er den systematiske måten og det store omfanget av hans aktiviteter – og i hvilken grad han ble aktivt støttet og beskyttet av Tysklands første etterkrigs-regjering under den kristeligdemokratiske (CDU) kansleren Konrad Adenauer.

SZ-forfatterne skriver at «Gehlen-organisasjonen», som BND ble kalt før 1956, var «det best tenkelige jobbetableringstiltaket for tidligere offiserer og gamle nazister» etter nazi-diktaturets fall. En like passende betegnelse kunne vært «overgangs-foretak», der imidlertid Gehlens apparat i motsetning til dagens «overgangs-foretak» som forbereder sysselsatte for ledighet, fungerte som en sømløs overføring av undertrykkingsapparatet og de ledende ansatte fra Det tredje riket over til Forbundsrepublikken Tyskland.

I tråd med det nazistiske apparatets stedlige kontinuitet flyttet Gehlen-organisasjonen sin virksomhet i desember 1947 (for nøyaktig 70 år siden) til kvartalet «Reichssiedlung Rudolf Heß» – et helt bortgjemt boligstrøk i området Pullach, i skogene sør for München.

Drivkraften i alt og alle i dette apparatet var det avgrunnsdype hatet mot «kommunismen». For Gehlens del betydde ikke det i så vesentlig grad de stalinistiske herskerne i Sovjetunionen og Øst-Europa. Som dokumentene også viser hjalp Gehlen senere sin fortrolige venn Berthold Beitz, den øverste representanten for Krupp-konsernet, mot den tyske regjeringens innsigelser til å etablere økonomiske kontakter med østblokkland. Som gjenytelse opererte Beitz som informant for BND og rapporterte omfattende etter hvert av sine besøk i utlandet.

For Gehlens apparat betydde «kommunisme» alt som var knyttet til arbeiderklassen – organisasjoner, politiske ledere og partier, Oktoberrevolusjonen og Sovjetunionen, som fortsatt besto til tross for den stalinistiske degenereringen. Kort fortalt samsvarte Gehlens oppfatning nøyaktig med hva Adolf Hitler i Mein Kampf samlet betegnet som «marxisme» eller «bolsjevisme», og som han erklærte å være nasjonalsosialismens hovedfiende.

Derfor var det en selvfølge at politikere og personligheter fra det kulturelle og akademiske liv, som hadde vært motstandere av nasjonalsosialismen under Det tredje rike, også var blant de første målene for «Gehlen-organisasjonens» forfølgelse av «kommunister».

Følgelig inneholder arkivmaterialet en omhyggelig samlet mappe om advokaten og statsviteren Wolfgang Abendroth, som i 1933 fikk yrkesforbud som juss-lærling på grunn av sosialistiske sympatier, og noen år senere ble innkalt til en Wehrmacht-straffebataljon som ble satt inn i krigen i Hellas. Fordi han deserterte fra hæren og sluttet seg til den greske motstandsbevegelsen og endatil i 1947 ble tilsatt som foreleser ved Universitetet i Leipzig plassere Gehlen ham blant de første på sin liste over «statsfiender». Abendroth ble omringet av Gehlens agenter som flittig sendte inn sine observasjoner og protokollnotater til Gehlen – alle finnes i de 100.000 filene fra hans privatarkiv.

Et åpent spørsmål er hvor mange andre tilfeller av BNDs forfølgelse og trakassering av nazi- motstandere, sosialister og trotskister som finnes i dette berget av mapper.

«Ukontrollert med-regent av Den tyske republikken»

Muligens den mest spektakulære oppdagelsen i denne første gjennomgangen av arkivmaterialet er beviset for at BND på et meget tidlig tidspunkt plantet en informant og sannsynlig provokatør i ledelsen av Det sosialdemokratiske partiet (SPD). Gjennom sin agents arbeid kunne Gehlen i mange år observere sitt mest fremtredende mål, SPD-lederen Willy Brandt, som fra 1966 var utenriksminister i storkoalisjonen (SPD og CDU - Kristeligdemokratene) og i 1969 ble kansler i den lille koalisjonen mellom SPD og Fridemokratene (FDP). Som utenriksminister ble altså Brandt utspionert av sin egen utenlandsetterretning.

Willy Brandt

BND samlet bilder og annet materiale om Brandts privatliv som de kunne bruke til å utpresse ham – og som senere ble anvendt da han måtte kaste kortene som kansler i mai 1974. Horst Herold, president for Det føderale politiet (BKA - Bundeskriminalamt), hadde fått samlet en hel mappe utarbeidet på grunnlag av dette materialet. Etter avsløringen av kansler Brandts fortrolige medarbeider Günter Guillaume og Guillaumes kone som agenter for det stalinistiske østtyske regimet, ble denne mappen fremlagt for lederskapet i FDP og SPD og for Brandt selv, for å bevise sistnevntes angivelige sårbarhet for utpressing. Hans fratredelse virket dermed uunngåelig.

Allerede 1954 visste BND at Guillaume og hans kone var østtyske agenter, men de hadde holdt denne kunnskapen for seg selv. Først 20 år senere ble den anvendt for med Brandts fall å gi startskuddet for en avgjørende vending i vesttysk politikk. Gehlens viktigste agent i SPDs lederskap i denne operasjonen «bak fiendens linjer» var sosialdemokratenes egen informasjonsdirektør (!) Fried Wesemann. Som arkivmaterialet viser gikk Wesemann til Gehlen med informasjon om interne diskusjoner, beslutninger og personlige detaljer innen SPD-ledelsen, og var selvfølgelig også i stand til å påvirke disse på grunn av sin stilling i partiet.

Denne avsløringen er ikke bare en fargerik anekdote fra en forlengst svunnen fortid. Det er snarere en alvorlig advarsel om de dødelige farene som utgår fra BND av i dag mot arbeiderklassen og deres demokratiske rettigheter. SZ-journalistene trekker med rette sin konklusjon fra funnene i dokumentene: Gehlen-organisasjonen hadde «steget opp til å bli en ukontrollert med-regent av Den tyske republikken». Etterretningen er en stat i staten, grunnlagt og bygd av høye nazi-funksjonærer og nedrige kriminelle fra naziregimet, som rekrutterer og trener sine ansatte, agenter og medløpere uten et spor av demokratisk kontroll med deres reaksjonære operasjoner med masseovervåkning, provokasjoner, undertrykkelse og manipulering av det politiske liv.

I dag befinner BND seg ikke lenger i et boligstrøk i en avsides og bortgjemt bayersk skog. De flyttet nylig til et stort nybygd kompleks midt i hovedstaden Berlin, med en stab på over 6.500 «intern-medarbeidere», der tjenestens tusenvis av «ekstern-medarbeidere» ikke er medregnet. Bygningskomplekset er større enn kanslerembetets, den føderale regjeringens og det tyske parlamentets (Bundestag) bygningsmasse til sammen.

BND befinner seg fortsatt utenfor enhver demokratisk kontroll. Den 8. desember rapporterte SZ om en 39-siders hemmelig rapport fra et «uavhengig organ» nedsatt i fjor for å kontrollere BND, etter at det ble kjent at BND, i samarbeid med USAs National Security Agency (NSA), hadde ulovlig avlyttet, lagret og evaluert milliarder av informasjons-enheter på internett. Topp-juristene som ledet granskningskommisjonen – to føderale dommere og en føderal aktor – beklaget i sin rapport at de ikke kunne fullføre sitt arbeid fordi de ble nektet tilgang til viktig informasjon og ikke fikk innsikt i vesentlige arbeidsprosesser.

BNDs tradisjonslinje fører tilbake til Holocaust

Basert på arkivdokumentene er det nå mulig å bekrefte den mistanken anerkjente historikere lenge har hatt, men som Kristeligdemokratene (CDU) og Det føderale kanslerkontoret fortsatt benekter – at Adenauer-regjeringen var direkte involvert i å opprettholde forbindelsen med en av nazi-tidens største kriminelle, Alois Brunner, og utnyttet forholdet for sin egen del.

Adolf Eichmann

Brunner var Adolf Eichmanns stedfortreder og høyre hånd i organiseringen av Holocaust. Han overvåket personlig massedeportasjoner og -henrettelser, og utviste eksepsjonell sadistisk grusomhet i å avsløre, jakte ned, torturere og myrde jøder, spesielt jødiske kvinner og barn, i Østerrike, Frankrike, Italia og Hellas. Etter krigen jobbet han under falskt navn for de amerikanske okkupasjonsstyrkene, og senere i Essen for Carl Funke-gruven.

Da hans sanne identitet var truet med å bli avslørt i 1954, anvendte Gehlen sitt apparat for å hjelpe Brunner å flykte til Syria, der han igjen levde under falskt navn, antagelig fram til 2009 eller 2010.

I 1961 trodde Brunner at han hadde funnet en mulighet til å gjøre seg nyttig for den tyske regjeringen, og at han dermed kunne avslutte sitt liv i utlendighet under falskt navn, fri for straff: i løpet av rettssaken mot Adolf Eichmann, som ble kidnappet av den israelske etterretningstjenesten i Argentina i 1960, stod Hans Globke, leder for Adenauers kanslerkontor, i største fare for å miste sitt renomé og sin stilling.

Globke var ansvarlig for såvel personalpolitikk som anordning og justering av den føderale regjeringens daglige politikk, og var dermed kanslerens nærmeste fortrolige. Som forfatter av de nazistiske raselovene av 1936, og som retningsgivende for nazistenes «rettspraksis» og kommentarer til dem var han kontinuerlig utsatt for offentlig kritikk. Adenauer derimot insisterte på at han skulle forbli i embetet med argumentet at «du kan ikke slå ut skittent vann så lenge du ikke har noe rent vann». Men nå var Globke utsatt for å bli innkalt som vitne i Eichmann-saken, med fare for å bli avslørt som Eichmanns håndlanger.

Med støtte fra Adenauer greide Gehlen å overtale den israelske påtalemyndigheten til at det ikke kom så langt. SZ siterer Gehlens notat: «Statsadvokat Hausner fortalte meg allerede på rettsakens tredje dag at doktor Globke er tabu for ham.»

Men så omtalte en rekke aviser imidlertid det rettslige vitnesbyrdet til den tidligere Wehrmacht-offiseren Max Merten: Globke hadde personlig beordret deportasjonen av cirka 20.000 jøder fra Tessaloniki i Hellas, og var dermed direkte involvert i massemordet Holocaust.

Det var på dette kritiske tidspunkt at Alois Brunner tilbød sine tjenester som et «avlastningsvitne» for Globke. Gehlen etablerte kontakt med Det tyske kanslerkontoret og diskuterte flere ganger med Globke alle pro og kontra, samt alle de organisatoriske og juridiske spørsmål som en aksept av Brunners tilbud ville medføre.

Til slutt bestemte de seg for å bruke et annet våpen fra BNDs arsenal, som var mer lovende og mindre beheftet med risiko: En målrettet mediekampanje. Gehlen bemerker i sine journaler: «Statssekretæren (Globke) sa seg enig i idéen som ble fremlagt, uansett sannhetsgehalten å forsøke å presentere Merten som agent for østlig propaganda på grunnlag av eksisterende funn.»

Innflytelse på media

Metoden var at den motstanderen man måtte ta på alvor for trusler om å avsløre sannheten om Globkes rolle i Det tredje riket måtte henges ut i media som en «agent for Pankow» og drives til økonomisk ruin. (Pankow i Øst-Berlin var på den tiden regjerings-området for det stalinistiske DDR-regimet). Metoden ble også brukt mot andre kilder for avsløringsfare.

BNDs bygningskompleks

Fra 1958 hadde Reinhard Strecker organisert en vandreutstilling med tittelen «Uoppgjort nazi-justis», som var på turné rundt hele Vest-Tyskland. Utstillingen dokumenterte måten utallige nazi-dommere hadde beholdt eller fått tilbake sine høye stillinger og sin verdighet i etterkrigs-republikken under Adenauer og Gehlen. Basert på intensiv arkivforskning i Polen og Tsjekkoslovakia publiserte Strecker i 1961 en liten bok med tittelen Doktor Hans M. Globke – erklæringer fra filene. Boken avslørte Globke som en aktiv organisator av Holocaust.

BND satte i gang en stor mediekampanje, med det som i dag tilsvarer hundretusener av euro, for å sverte Strecker og (vellykket) hindre videre distribusjon av hans bok. BND fortsatte å forfølge Strecker i flere tiår (ifølge Strecker selv til 2014), men fra denne tidsperioden kan vi selvfølgelig ikke forvente nye funn fra disse dokumentene.

Men det som klart og anskuelig kan studeres fra de nye mappene fra Gehlens tid er hvordan det ble opprettet et nettverk av samarbeidsvillige skribenter, informanter og tystere i tyske, og sannsynligvis også utenlandske medier, og hvordan dette nettverket ble brukt om og om igjen for å påvirke politikere og politikken.

SZ beskriver således kampanjen som ble startet av BND mot Willy Brandt da han var SPDs kanslerkandidat mot Adenauer på begynnelsen av 1960-tallet, og først brakte idéen om en «détente [avspenning] politikk» mot Sovjetunionen og Den tyske demokratiske republikk (DDR) til torgs: «I notatene i Gehlens hemmelige dokumenter dukker gjentatte ganger spørsmålet opp om Brandt kunne diskrediteres på noen måte.»

Til slutt fant de et middel til å sverte Brandt i øynene til katolske, erkekonservative deler av befolkningen og de sjiktene som fortsatt var formet av nazi-ideologien: Brandts opphav som født utenfor ekteskap – hans opprinnelige navn var Herbert Frahm – ble framstilt som noe «lurvete», «syndig» og uansett uhederlig. Hans engasjement i sin ungdom som sosialist mot Franco-regimet i Spania og mot Hitler, samt hans eksil i Norge, der han skiftet politisk navn til Willy Brandt, ble fordømt som bevis på «forræderi mot fedrelandet».

Forfatteren av denne artikkelen husker fortsatt godt de famøse valgkamptalene til Adenauer, som stadig refererte til «Brandt alias Frahm». I dag kan vi se det i mappene: Adenauer spilte på fela som var stemt for ham av hans mann i skyggene, Gehlen.

BND har sine spioner og talerør i alle de store avisene, referert til av Gehlen som «spesielle forbindelser». Man kan lese i filene om Marion Gräfin von Dönhoff, redaktør av det store ukemagasinet Die Zeit, som ble overveldet av sjarmen til Hitlers general Gehlen og hans «gammel-europeiske omgangsformer». Grevinnen reagerte med en rekke særdeles slimete hyllester til Gehlen og hans hederlige tjeneste i det kritiske året 1963, da Gehlens omdømme hadde lidd kraftig også som følge av Globke-affæren.

I denne sammenhengen er følgende avsnitt i SZ-artikkelen skrevet av Winkler og Ritzer høyaktuelt og svært relevant: «Gehlen-dokumentene viser omfanget av tyske journalisters samarbeid, som villig ga sitt bidrag til Pullach-brorskapet. Den viktigste forbindelsen ble snart etablert med nyhetsmagasinet Der Spiegel, og dette bekreftes også av dokumentene. Gang på gang er Gehlens apparat stolt av antallet Spiegel-saker som bevisst var lekket til redaksjonen, omskrevet eller stoppet før publisering.»

Man kan vel med rette hevde at Der Spiegel var Den føderale etterretningstjenestens sentralorgan. Eksempelvis utviste Hans Detlev Becker, bladets redaktør og senere utgiver, slavisk hengivenhet til BND. Men også grunnleggeren, eier og sjefredaktør Rudolf Augstein, ba om at viktige artikler ble lest på forhånd av BND, inkludert den berømte rapporten fra 1962 om forsvarets tilstand, med tittelen «Delvis forsvarsberedt», som utløste den såkalte Spiegel-affæren samme år. Tre andre agenter i Spiegel-redaksjonen er sitert i Gehlens notater fra 1950-tallet og tidlig på 1960-tallet.

Hvis man antar at antallet BND-feltpersonal og uoffisielle samarbeidspartnere i redaksjonene har vokst tilsvarende dramatisk som tjenestens hær av «intern-medarbeidere», får man en idé om omfanget av BNDs infiltrering av media og innflytelse på politikken.

I denne forbindelse er det verdt å merke seg at avsløringene som ble publisert i Süddeutsche Zeitung ble ignorert av Tysklands andre store aviser. Bare én artikkel dukket opp fem dager senere i Die Welt, skrevet av Felix Kellerhoff, som ofte har skrevet milde ord om Globke. I sin kommentar hevdet Kellerhoff at den siste offentliggjøringen av angivelige nye innsikter ikke var av betydning.

At Willy Brandt hadde blitt spionert på som utenriksminister og kansler og behandlet som en fiende av staten? Det er ikke overraskende, ifølge Kellerhoff. På et meget tidlig stadium hadde Adenauer bedt om informasjon fra BND om karrieren til den daværende borgermesteren i Berlin. Ifølge Kellerhoffs argumentasjon var etterretningstjenestene tvunget til å gripe inn. Deres prosedyre kan bare beskrives som «logisk» og «konsekvent», skriver han.

Det faktum at Gehlen beskyttet og forsvarte Globke? Kellerhoff svarer: «Selv CIA vurderte å beskytte Globke mot stadige angrep fra Øst-Berlin, som alle har vært i stand til å lese om på internett siden 2006 – men disse angrepene førte ikke til noe.» Med andre ord er CIAs godkjenning tilstrekkelig for å begrunne en stat i staten og alle dens ulovlige operasjoner.

Kellerhof sier videre: «at BND eller CIA beskyttet Eichmann, som det av og til hevdes av forfattere, understøttes derimot ikke av bevisene som er nevnt.» Faktisk kommer journalistene aldri med denne påstanden og forsøker heller ikke å fremlegge bevis som støtter den. De avslører imidlertid det ubesværte samarbeidet mellom BND og journalister som er klare og villige til å fungere som informanter og talerør for en etterretningstjeneste grunnlagt og drevet av nazister – og fremlegger talløse belegg for det, som de har funnet. Om dette problemet har Felix Kellerhoff ingenting å si.