På søndag klokken 11:00 lokal tid invaderte Tyrkia Afrin – et multi-etnisk område med kurdisk flertall nordvest i Syria – med stridsvogner og infanteri. De tyrkiske styrkenes angrep er rettet mot det amerikansk-støttede syrisk-kurdiske Demokratiske unions-partiet (PYD) og partiets milits –Folkets forsvars-enheter (YPG) – som kontrollerer Afrin. Samtidig angrep Den frie syriske hæren (FSA) – Ankaras stråmann-styrke i Syria – Afrin fra sør og øst, støttet av tyrkiske stridsvogner og spesialstyrker.
Denne aggresjonen fra Tyrkia er en hensynsløs eskalering som vil forverre konfliktene som raser over Midtøsten og intensivere faren for krig mellom stormaktene. Med Moskvas stilltiende støtte angriper Tyrkia YPG, ryggraden til den største amerikanske stråmann-styrken i Syria – De syriske demokratiske styrkene (SDF). Faren for at dette utløser et sammenstøt mellom amerikanske styrker og russiske og tyrkiske styrker i Syria – og full krig mellom USA og Russland – er veldig reell.
Bakkeinvasjonen, med kodenavnet «Olivengren», kom etter timer med tyrkiske luftangrep mot Afrin, som inkluderte bombing av en flyplass brukt av amerikanske styrker til å levere utstyr og våpen til SDF.
Det betyr et historisk sammenbrudd av NATO-alliansen, der USA og Tyrkia begge er medlemmer. Gitt at den tyrkiske invasjonen tilsynelatende har støtte fra Berlin, reflekterer det dype og voksende konflikter mellom de store NATO-maktene.
I løpet av operasjonens første timer på søndag fortalte Tyrkias statsminister Binali Yildirim til reportere at de hadde til hensikt å skape en 30-kilometers «sikkerhetssone» langs den tyrkisk-syriske grensen. Han sa at operasjonen ville gå videre i fire faser, uten å gi ytterligere detaljer. Det synes sannsynlig at den fortsetter østover til Manbij, en region okkupert av SDF siden de bekjempet Islamsk-stat-styrker (ISIS) i august 2016.
Den utviklingen fremprovoserte Operasjon Euphrates-skjold, som var den tyrkiske hærens invasjon for å blokkere den kurdiske offensiven i Syria og bryte opp det Ankara kalte «en terror-korridor langs den tyrkiske grensen».
De innledende pressemeldingene om det tyrkiske angrepet var motstridende. Tyrkiske tjenestemenn og medier hilste operasjonen enstemmig som en stor suksess. YPG hevdet imidlertid å ha slått tilbake tyrkiske og FSA-styrker «etter voldsomme sammenstøt».
Den kurdiske samfunns-unionen (KCK) – en paraply-gruppering som inkluderer kurdiske organisasjoner i Syria og Iran og også det tyrkiske PKK (Kurdistans Arbeidersparti) – fordømte operasjonen og erklærte at den ville «stå ved Afrin med all sin kraft». I en skriftlig erklæring anklaget KCK Russland og Syria for «å tillate Tyrkia å angripe Afrin».
Offensiven truer med å fremprovosere borgerkrig i det sørlige Tyrkias kurdiske majoritetsområder. I en tale i Bursa sverget den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan å knuse all motstand i Tyrkia til krigen, også fra det pro-kurdiske Folkenes demokratiske parti (HDP). «Hvem som enn tar til gatene på opprop fra HDP, KCK og PKK, skal vite at våre sikkerhetsstyrker vil holde dem i stramme tømmer, og de vil betale en stor pris», sa han.
Sent i går rapporterte tyrkiske medier tre missilangrep i den sørøstlige tyrkiske provinsen Reyhanlı, som drepte én og såret 32 sivile.
I Tyrkia bruker Erdogans Rettferdighets og utviklings-parti (AKP) invasjonen til å eskalere sitt tilslag mot politisk opposisjon, med støtte fra opposisjonen Det republikanske folkepartiet og det fascistiske partiet Nasjonalist-bevegelsen. Hundrevis av mennesker som protesterte mot invasjonen i flere tyrkiske byer ble arrestert. Rettsvesenet lanserte etterforskninger av Demokratisk samfunnspartis (DTP) med-styreleder Leyla Güven, HDP-talsmann Ayhan Bilgen og HDP vise-med-styreleder Nadir Yıldırım, for å kritisere Afrin-invasjonen.
Tyrkia var bare i stand til å lansere operasjonen på grunn av stilltiende russisk støtte. Moskva trakk tilbake sine styrker – som var stasjonert i Afrin som en del av den russiske intervensjonen mot NATO-støttede islamistiske militser i Syria – og tillot tyrkiske fly å operere i regionens luftrom. Russland meglet også for Tyrkias del i forholdene til både den syriske og iranske regjeringen, som kritiserte invasjonen.
I går beskyldte russiske tjenestemenn Washington for angrepet, og sa at USA tok «provoserende skritt» ved å si at de ville bevæpne YPG og bruke militsen til å kontrollere den syrisk-tyrkiske grensen.
Det syriske utenriksdepartementet sa at Syria «sterkt fordømmer den flagrante tyrkiske aggresjonen mot byen Afrin, som er en integrert del av syrisk territorium, og understreker at denne aggresjonen er den siste i en serie tyrkiske overtredelser mot syrisk suverenitet». Påstander fra den tyrkiske utenriksministeren Mevlut Cavusoglu om at Tyrkia hadde informert Syria på forhånd, ble avvist og det syriske utenriksdepartementet kalte dem «løgner som den tyrkiske regjeringen fortsetter å spre».
Iran, som er Syrias største regionale allierte, sa at de håpet at «operasjonen umiddelbart tar slutt».
Tyrkias invasjon av Syria er resultat av flere tiår med eskalerende blodbad og imperialistisk krig i Midtøsten, anført av Washington siden Den persiske gulf-krigen og det stalinistiske byråkratiets oppløsning av Sovjetunionen, som begge skjedde i 1991. Med opphevelsen av den sovjetiske militærtrusselen var Washington fri til å lansere stadig blodigere kriger i Irak, Afghanistan, Syria og videre – med hjelp av noen eller alle sine NATO-allierte. Det er imidlertid stadig tydeligere at de voksende internasjonale konfliktene som ble fremprovosert av disse krigene, inkludert Ankaras raseri over USAs basering på kurdiske stråmann-styrker, nå har nådd et helt nytt stadium.
Mens Tyrkia går for å ødelegge den viktigste amerikanske stråmann-styrken i Syria, er NATO på randen av kollaps, og Washington er stadig mer isolert. USA står overfor en kraftig koalisjon av motstandere i Midtøsten, som finner støtte selv blant Washingtons nominelle europeiske allierte. USA responderer ved å kunngjøre en militærstrategi som fokuserer på forberedelser til total krig mot atomvåpenbestykkede makter som Russland og Kina.
Initielle amerikanske uttalelser om invasjonen var uklare og selvmotsigende. Kilder fra det amerikanske utenriksdepartementet sa at utenriksminister Rex Tillerson hadde snakket med sine russiske og tyrkiske kolleger om «å sikre stabilitet i den nordlige delen av landet», men ga ingen detaljer. Pentagon-representanter sa at de «oppfordrer alle parter til å unngå eskalering og å fokusere på den viktigste oppgaven – å beseire Den islamske staten».
Faktisk fremla Pentagon på fredag en nasjonal forsvarsstrategi som proklamerer at «krigen mot terror» nå var blitt erstattet av nødvendigheten av å forberede seg på krig mot rivaliserende stormakter. «Stormaktkonkurranse – ikke terrorisme – er nå hovedfokus for amerikansk nasjonal sikkerhet», sa forsvarsminister James Mattis da han presenterte dokumentet, som utpeker Russland og Kina som de viktigste truslene mot amerikansk global dominans.
USA er tydeligvis bekymret av den tyrkiske invasjonen. Senteret for amerikansk fremgang, en Washington-tenketank, advarte om at den «kunne utløse en ny, blodig fase av den langvarige syriske borgerkrigen». Den «kan også være rettet mot USA», som «har tilbrakt tre år med balanseringen av et problematisk forhold til Tyrkia med imperativene av kontra-IS-kampanjen i Syria». Tenketanken fortsatte: «Med slutten på denne kampanjen i sikte, vipper den balansegangen igjen helt på kanten.»
Kontrasten til Tysklands politikk – den ledende europeiske makten – kunne ikke vært mer slående. Berlin ser ut til å ha gitt grønt-lys for invasjonen. Sist onsdag – da tyrkiske artilleriangrep på YPG-stillinger begynte og Erdogans nasjonale sikkerhetsråd truet med å invadere Syria – kom en delegasjon av høyt plasserte tyrkiske sikkerhetsansatte til Berlin for to dager med vennlige samtaler. I disse samtalene diskuterte tyske og tyrkiske embets-representanter tiltak mot kurderne.
Der den tyske pressen diskuterte Berlins «nye dreining tilbake» mot Tyrkia, sa den tyske utenriksministeren Sigmar Gabriel at Berlin hadde til hensikt å ha «bedre forhandlinger» med Ankara, «til fordel for Tyrkia, Tyskland og Europa». Berlin annonserte et nytt tilslag mot PKK-aktiviteter i Tyskland og Det føderale statsadvokatkontoret åpnet 130 etterforskninger.
Berlin signaliserte også at Tyrkia vil fortsette å nyte tysk militærstøtte selv etter å ha angrepet amerikanske stråmann-styrker i Syria. Det skjedde ved at Tyrkias ønsker om modernisering av sine tyske «Leopard»-tanks av Rheinmetall ble flyttet over på rask-behandling-sporet. «Den føderale regjeringen viser seg å være fleksibel i sin nye dreining tilbake mot Tyrkia», skrev Der Spiegel. «Ifølge Der Spiegels kilder vil Berlin nå gi sitt bukk til en multi-million-euro våpenavtale med Ankara.»
Disse uttalelsene om tysk støtte til Tyrkia selv om landet bombarderer amerikanske stråmenn-styrker i Syria, peker på de dype spenningene som river i stykker NATO-militæralliansen og den eskalerende faren for direkte konflikt mellom stormaktene i verden.