Tusenvis av bedriftsledere, sentralbankfolk og verdensledere samlet seg til World Economic Forum i Davos i Sveits denne uken. Det generelle stemningen var frykt for alle aspekter av global politikk og økonomi – fra muligheten for et økonomisk kollaps på skala av 2008, til trusselen om en ny verdenskrig og veksten av sosialt sinne rundt om i verden.
Selv om en typisk tilstedeværende milliardær vil ha blitt nesten 20 prosent rikere enn han var i fjor, og han kan ha kjøpt seg mer enn noen få nye hus, fly, malerier, båter og juveler, så var «Davos-mannen» nervøs.
Kanskje aldri i forumets 47-årige historie har WEFs program reflektert en slik uro. De siste årenes platte men resolutte tema, som «Fleksibel dynamikk» og «Omformingen av verden», er erstattet av det nøkterne: «En brusten verden».
Arrangementets offisielle oppsummering kontrasterer den utopiske visjonen som ble fremmet ved århundreskiftet – basert på troen om at «større økonomisk gjensidig avhengighet mellom land, støttet av liberale demokratiske institusjoner, ville sikre fred og stabilitet godt inn i det nye århundret» – med den «ladede» realiteten om at «geostrategiske sprekker har oppstått på flere fronter, med vidtrekkende politiske, økonomiske og sosiale konsekvenser».
Den mest alvorlige av disse sprekkdannelsene er den overhengende trusselen om en krig mellom verdens stormakter. Under toppmøtets avslutning ble denne virkeligheten hentet frem i lyset av en forsideartikkel i Economist, publisert på nettet på torsdag, «Den neste krigen: Den voksende faren for stormaktskonflikt».
Artikkelens innledende avsnitt maler et dyster bilde. «I løpet av de siste 25 årene har krig krevd for mange liv. Likevel – selv om sivile og religiøse stridigheter har rast i Syria, Sentral-Afrika, Afghanistan og Irak – har et forødende sammenstøt mellom verdens stormakter forblitt nesten utenkelig.»
«Ikke lenger», erklærer bladets redaktører. Midt i erosjonen av «den ekstraordinære militære dominansen som Amerika og dets allierte har hatt», er krig «på en skala og av en intensitet som ikke er sett siden andre verdenskrig, igjen trolig. Verden er ikke forberedt.»
The Economist noterte seg publiseringen den 19. januar av Pentagons 2018 National Defense Strategy (Nasjonal forsvarstrategi), som erklærte at «Mellomstatlig-strategisk konkurranse – ikke terrorisme – er nå den primære bekymringen for USAs nasjonale sikkerhet», og argumenterte for en aggressiv utvidelse av USAs atomstridskrefter, som potensielt kunne føre til brudd på INF-traktaten – Intermediate-Range Nuclear Forces (Mellomdistanse atomvåpen).
I løpet av uken etter at det dokumentet ble publisert har det funnet sted en ekstraordinær serie av hendelser som bekrefter den sentrale meldingen – at «stormakt»-konflikt nå er på dagsordenen.
Tirsdag erklærte general sir Nick Carter, lederen for den britiske hæren, at den nåværende globale situasjonen har «paralleller med 1914», og hevdet: «Vår generasjon har blitt vant til valgbar krig siden slutten av Den kalde krigen – men vi har kanskje ikke noe valg om konflikt med Russland.»
På tirsdag antydet den amerikanske CIA-direktøren Mike Pompeo muligheten for et forebyggende angrep på Nord-Korea. To dager senere diskuterte general Robert Neller, lederen av Marine Corps, muligheten for en bakkeinvasjon av det fattige landet, og erklærte at en slik krig «vil bli en veldig, veldig kinetisk, fysisk, voldelig kamp».
For å støtte opp om sine trusler utplasserte USA denne måneden atomvåpen-kapable B-2 bombefly på Guam. Dermed er kjernefysiske anslag mot Nord-Korea med supersoniske stealth-fly innen mulighetenes sfære. Enhver krig med Nord-Korea kunne raskt utvikle seg til å involvere Kina og Russland.
Davos-toppmøtet fant sted mot bakteppet av Tyrkias utvidende offensiv mot kurdiske militser støttet av USA, som øker faren for at «amerikanske og tyrkiske soldater – to NATO-allierte – snart kunne støte sammen», som Wall Street Journal nøkternt sa det. Den voksende krigen i Syria involverer ikke bare USA og Tyrkia, men også Iran og Russland. Det øker også spenningene at tanksene som blir brukt til å beskyte posisjonene til de amerikansk-støttede militsene er levert av Tyskland, som har blitt stadig fjernere fra sin transatlantiske NATO-partner.
Mens USA har spilt den mest aggressive rollen hva angår å fyre opp under globale spenninger, gjorde verdenslederne i Davos det klart at de ikke ville la seg overgå av amerikansk krigshissing. Den tyske kansleren Angela Merkel holdt en tale til forumet der hun erklærte at «Europa har ikke vært det mest aktive kontinentet i utenrikspolitikken, og ofte har vi vært avhengige av USA, som nå konsentrerer seg mer om seg selv. Det tvinger oss til å si: vi må påta oss mer ansvar; vi må ta vår skjebne i egne hender.» Det vil si, Tyskland og Europa må re-militariseres.
Trusselen om krig var bare en av truslene som plaget Davos-eliten. Den siste uken så også en rekke advarsler om at de rødglødende aksjemarkedene er på randen av en nedsmeltning. William White, styreleder for OECDs granskingsråd, erklærte denne uken: «Alle markedsindikatorene ser nå akkurat ut som det vi så før Lehman-krisen.» Blant de mest omstridte toppmøte-debattene var en med tittelen «Kunne 2018 være året for den neste finanskrisen?»
Enda mer overhengende var trusselen om handelskrig – hvilket innebærer et potensielt sammenbrudd av det dollar-baserte pengepolitiske systemet. Trump – til tross for sin relativt nedtonede (for ham) avslutningstale – dro til Davos med viftende pistoler, der han nettopp hadde innført import-tariffer på opptil 50 prosent for solcellepaneler og vaskemaskiner.
Den amerikanske finansministeren Steven Mnuchin utløste et betydelig nedsalg av dollaren denne uken etter at han erklærte at «en svakere dollar er bra», som sendte «the greenback» ned med 10 prosent for året. Det avstedkom advarsler om en konkurrerende devaluering av euroen, som gjengjeldende handelskrigstiltak.
Og likevel, blant alle disse farene, erklærte panel-moderator Heather Long at «det største emnet i Davos» og «det største emnet rundt om i verden» var «ulikhet». En nylig utgitt rapport fra Oxfam viste at bare én prosent av befolkningen akkumulerte 82 prosent av all sosial rikdom skapt i løpet av det siste året.
I sitt årlige brev til administrerende direktører som deltok i Davos, advarte Blackrocks administrerende direktør Larry Fink at selv om «de med kapital har høstet enorme fordeler... så nådde folkelig frustrasjon og frykt for fremtiden samtidig nye høyder» blant «lav lønnsvekst» og «utilstrekkelig pensjonssystemer».
Etter å ha listet opp de ulike geopolitiske spenninger og sosiale kriser som griper verden, uttalte toppmøtets offisielle programoppsummering at «Ved å komme sammen i begynnelsen av året kan vi forme fremtiden, ved å bli med på denne enestående globale innsatsen i sam-design, sam-skapelse og samarbeid» for å skape en «felles fremtid».
Få – om noen – av de samlede milliardærene tok dette feel-good-fjåset alvorlig. Når de trer ut av sine private jetfly etter Davos-besøket, vil de gjenoppta sin daglige dont med å plotte kriger, bakspille for egen berikelse, og utarbeide nye måter å undergrave og undertrykke sosial misnøye på – men kanskje med en høynet bevissthet om at hvis verden er i krise, da kan arbeiderklassen snart stille dem til ansvar.