Litt mer enn to uker etter at 1,5 millioner mennesker på Hawaii mottok et falskt varsel om forestående kjernefysisk katastrofe, har mediene diskré lagt saken på hylla.

Den falske alarmen den 13. januar sendte meldinger til hundretusenvis av mobiltelefoner og det ble kringkastet advarsler over tv- og radiosendinger om et nært forestående ballistisk missilangrep. Alarmen – som ble opprettholdt i hele 38 minutter før den ble opphevet – representerte en av atomalderens mest skremmende episoder.

En hel delstats befolkning ble i hovedsak fortalt at de hadde knappe ti minutter igjen å leve. Foreldre ble sendt i hui og hast for å finne sine barn og forsøke på en eller annen måte å skjerme dem fra en atomvåpeneksplosjon. Familier og kjære ringte hverandre for å si sine siste farvel.

Likevel har historien forsvunnet fra sidene i de store avisene og blitt borte fra sendingene på nyhetsnettverkene og de store kabelselskapene. Det er åpenbart ingen appetitt for å grave ned i de ekstraordinært mørke fakta og unnvikende forklaringene rundt hendelsen.

Den eneste høringen som har blitt holdt så langt om den falske atomkrigsalarmen var den 25. januar i Senatets handels-, vitenskaps- og transportkomité. Der vitnet representanter for Federal Communications Commission (FCC), CTIA (den trådløse kommunikasjonsindustriens fagforening) og National Association of Broadcasters (Den nasjonale kringskastingsforeningen) for panelet, men var ute av stand – eller ikke villige – til å gi noen substansielle svar om Hawaii-alarmen. Federal Emergency Management Agency (FEMA) boikottet møtet.

FCCs vitne Lisa Fowlkes, som er sjef for offentlig og innenlands-sikkerhet (Public Safety and Homeland Security Bureau), fortalte panelet at «det ser ut til at den falske advarselen ble utsendt som et resultat av menneskelig feil, og at delstaten ikke har tilstrekkelige sikkerhetsforanstaltninger og prosesskontroller på plass for å hindre at menneskelig feil resulterer i utsending av falske varsler».

Hun informerte komitéen videre at FCC gjennomfører en granskning, men at «en nøkkelperson – den ansatte som sendte ut den falske advarselen – nekter å samarbeide med vår undersøkelse». Identiteten til denne «nøkkelpersonen» er fortsatt ukjent, og holdt skjult av myndighetene.

En rekke senatorer gav uttrykk for frustrasjon over at regjeringen har sviktet i å gi den aller minste forklaring. «Hvordan kandet ha seg at en enkelt regjeringsansatt kan utløse en alarm uten noen form for meningsfull mekanisme for å overstyre det?» spurte senator Shelly Moore Capito, republikansk representant fra delstaten Washington.

«Det er faktisk et av problemene vi undersøker, som en del av vår granskning», svarte FCCs Fowlkes.

Blant andre rapporter, som kun er rapportert i den lokale Hawaii-pressen, ble en delstats-lovgiver som ba om utlevering av overvåkningsmateriale fra hovedkvarteret til Hawaiis Kriseberedsskap (EMA), fortalt at slike opptak ikke eksisterer. Det er ingen sikkerhetskameraer på plass i et av delstatens mest kritiske kriseberedskapsforanstaltninger. «Hvis det ikke er noen opptak, hvorfor skulle det ikke være noen opptak, og hva kan vi gjøre for å sikre at vi har åpenhet?» krevde delstatsrepresentanten Gene Ward å få vite.

Til slutt meldte mediene på Hawaii at guvernøren David Ige i sin tilstandsrapport om delstaten (‘state of the state’) sist mandag leverte plattheter om «det vakreste stedet på jorden». Men, talen nevnte ikke den mest bemerkelsesverdige hendelsen i løpet av hans ene termin i embetet – kringkastingen av en melding til alle hans delstats-borgere, som fortalte dem at de stod overfor umiddelbar død.

Den eneste opplysning om hendelsen som Ige hittil har tilbudt, er hans påstand om at den katastrofalt lange perioden mellom utstedelsen av varselet og til opplysningen om at det var en falsk alarm skyldtes hans egen manglende evne til å huske passordet på sin Twitter-konto!

Med medienes taushet, regjeringens tilbakeholdelse av substansiell informasjon og de absurde forklaringene som er gitt hittil, blir spørsmålene om den virkelige årsaken og motivene som ligger til grunn for den falske atomkrigsalarmen, enda mer presserende.

Hvem var ansvarlig for den «menneskelige feilen»? Den ensomme ansatte som angivelig klikket på feil link – to ganger – og beordret en missil-alarm i stedet for en test av en missil-alarm, har ikke blitt navngitt. Nå blir offentligheten fortalt at han nekter å samarbeide med føderale etterforskere. Finnes dette individet en gang, eller var «feilen» oppfunnet for å dekke over for en mer bevisst og planlagt handling?

Hva foretok Pentagon og CIA seg i løpet av de 38 rene terror-minuttene som ble påført folket på Hawaii? Overvåket de befolkningens reaksjoner, og sanket etterretningsopplysninger om hvordan offentligheten ville oppføre seg i tilfelle en ekte atomutveksling?

Det er ingen tvil om at etter at varslet var utsendt overvåkte det amerikanske militæret og etterretningsorganene nøye reaksjonene til regjeringer og militære i de landene som Washington har brennmerket som «revisjonistiske krefter» – Russia og Kina – og «rogue states» – North Korea og Iran. Hvilket som helst av disse, og spesielt Nord-Korea, måtte tolke den falske missilvarslingen på Hawaii som en potensiell provokasjon med sikte på å forberede et amerikansk nukleært første-slag mot seg.

Amerikanske spionatellitter, de elektroniske lytterne i National Security Agency (NSA) og andre amerikanske militær- og etterretningsrepresentanter ble gitt en gylden anledning til å se hva som «lyste opp» hva angår kommando og kontroll, radar og missil-siloer, og sanke informasjon som ville vise seg verdifull for forberedelsen av et reelt første-slag.

Med tanke på de fremskredne forberedelsene for et potensiell nukleært første-slag mot Nord-Korea – med B-2 og B-52 bombefly utplassert på Guam, tre hangarskipgrupper enten i krigsteatret eller underveis til farvannet utenfor den koreanske halvøya, og amerikanske bakkekrefter som utfører multiple simulerte invasjonsøvelser – er det ene mest fremtredende spørsmålet hva angår Hawaii-missilvarslingen om det var en bevisst handling, en operasjon planlagt og bestilt fra høyeste statsnivå som en del av forberedelsene til krig.

Hovedstrømsmedienes skyldige taushet er med all sannsynlighet basert på undertrykking av informasjon – informasjon som regjeringen og militær- og etterretningsapparatet vil tilbakeholde fra offentligheten. Som tidligere administrerende redaktør for New York Times formulerte det i 2010: «transparens er ikke et absolutt gode», og «pressefrihet inkluderer også friheten til ikke å publisere – og det er en frihet vi anvender oss av med en viss regelmessighet».