Heksejakten i USA etter seksuelle misgjerninger fortsetter, med vidtgående implikasjoner for demokratiske rettigheter og ytringsfriheten.

Man måtte bare gni seg i øynene i vantro da man fikk vite at Vanity Fair-magasinets redaktører digitalt hadde fjernet skuespilleren James Franco fra forsiden av deres årlige Hollywood-utgave. Bildet inkluderte opprinnelig Franco sammen med Oprah Winfrey, Nicole Kidman, Reese Witherspoon, Tom Hanks, Jessica Chastain, Claire Foy, Michael Shannon og flere.

The Hollywood Reporter forklarte at Franco «satt for et [Vanity Fair] foto-opptak og intervju og skulle omtales i bladets Annie Leibovitz-foto-portefølje. Han ble imidlertid digitalt fjernet fra forsiden, på grunn av påstander om seksuelle misgjerninger som dukket opp i kjølvannet av hans Golden Globe-pristildeling for The Disaster Artist.»

Fjerningen av Franco følger om-filmingen og om-redigering av Ridley Scotts All the money in the World (Alle pengene i hele verden) for å eliminere skuespilleren Kevin Spaceys rolle-prestasjon.

Med hensyn til påstandene om misgjerninger fortalte Franco nylig talk-show-verten Stephen Colbert: «De tingene jeg hørte som var på Twitter er ikke nøyaktige, men jeg støtter fullt folk som kommer ut og er i stand til å få en stemme, fordi de hadde ikke en stemme over så lang tid.»

En Vanity Fair-talsmann bekreftet Hollywood Reporter-beretningen, og kommenterte, «Vi bestemte oss for ikke å inkludere James Franco på Hollywood-omslaget så snart vi fikk vite om misgjernings-påstandene mot ham.»

Forbausende. Magasinet kryper for #MeToo-bevegelsen og utøser umiddelbar straff for ubegrunnede påstander viderebefordret av de korrupte amerikanske sensasjonsmediene. Gadd redaktørene engang å spørre Franco om sannheten eller usannheten i anklagene? Formodentlig ikke.

Og fjerningen av en fremtredende figur fra et fotografi, hvilket hittil har vært assosiert med det stalinistiske regimet i Sovjetunionen, har ikke ført til et hevet øyenbryn i de amerikanske mediene. Vil dette nå bli standard praksis hva angår noen som anses uakseptable for etablissementet?

Med hensyn til den amerikanske filmindustrien og media, vil denne episoden utvilsomt gå over i historien som Den andre Hollywood-heksejakten, eller «Scoundrel Time Returns». [Oversetterens kommentar: ref. boka «Scoundrel Time» av Lillian Hellman m.fl. om 50-tallets heksejakt i Hollywood, McCarthy-«red scare», m.m.] Hele denne skitne affæren vil bli husket med skam, som en periode av nesten bunnløst hykleri og feighet.

Det er mer. The National Gallery of Art i Washington DC, som promoterer seg som «nasjonens museum», har besluttet å utsette på ubestemt tid to planlagte soloutstillinger etter påstander om seksuelle misgjerninger mot de aktuelle kunstnerne, kunstmaleren Chuck Close og fotografen Thomas Roma. Washington Post bemerket at en slik handling var uten sidestykke.

Nasjonalgalleri-talskvinnen Anabeth Guthrie fortalte NPR: «Vi har stor respekt for deres arbeider. Gitt den siste oppmerksomheten på deres personlige liv diskuterte vi utsettelse av installasjonene med hver av kunstnerne.»

Når det gjelder Close hever anklagene seg til nivå av det groteske. Kunstneren er 77 år gammel og fast i rullestol som følge av en katastrofal spinal-arterie-kollaps i 1988 som etterlot ham sterkt lammet. Close lært seg å male igjen med penselen festet til håndleddet.

Ifølge NPR, «Påstandene beskriver hvordan han uventet spurte flere kvinner om å modellere nakne for ham, og i noen tilfeller spurte intime spørsmål om personlig pleie og gjorde vågede kommentarer om kvinners vagina.» Close fortalte til New York Times, «Jeg har aldri brakt noen til tårer, aldri har noen løpt fra stedet. Hvis jeg beskjemmet noen eller fått dem til å føle seg utilfreds, er jeg virkelig lei meg, det har jeg ikke ment. Jeg vedgår å ha en skitten munn, men vi er alle voksne.» Tilsynelatende ikke.

Seattle University besluttet nylig å fjerne et selvportrett av Close fra andre-etasje-lobbyen på skolens Lemieux Library. «Vi var opptatt av potensielle student-, fakultet- eller personalreaksjoner av å se selvportrettet, og bestemte oss for at et forsiktig og pro-aktivt handlingsforløp ville være å erstatte selvportrettet med et annet verk», skrev universitetsrepresentanter i en e-post. Mange individer og institusjoner viser for tiden sin «pro-aktive» iver og entusiasme for sensur-drivet. I mange tilfeller trenger de ikke engang å bli bedt.

Når det gjelder Roma, kjent gjennom tiår for sine utforskninger av Brooklyn-nabolag, rapporterer Artnet News at fotografen «nylig ble pensjonert fra sin stilling som professor ved New Yorks Columbia University etter at fem tidligere studenter snakket til New York Times tidligere denne måneden om hans påståtte seksuelle misgjerninger. Han står anklaget for gjentatte ganger å forfølge seksuelle forhold med studenter. Roma har bestridt beskyldningen. I en uttalelse sa hans advokat at kvinnenes beretninger er ‘stinne av unøyaktigheter og løgn’.»

Man kunne fortsette. Det er jaktingen på Garrison Keillor og Aziz Ansari, den samordnede innsatsen for å forhindre at Woody Allen får lage ytterligere filmer, de vanvittige forsøkene på å sverte navnene til Mark Twain, Robert Burns og andre litterære figurer og så videre ...

#MeToo-kampanjen er en bevegelse fra den egoistiske øvre middelklassen. Den er tusen mil fra arbeidsklassens liv, kvinners og menns. Den har ingenting å gjøre med «arbeidsplasstrygghet». Hva med de 5.000 arbeidstakere som blir drept på jobben hvert år i USA, 90 prosent av dem menn? Disse menneskene ofrer heller ikke en tanke på det store antallet ofre – menn, kvinner og barn – av den amerikansk imperialismen i Irak, Afghanistan, Libya, Syria og Jemen. Hollywood-liberalere og feminister støttet entusiastisk Barack Obama, «drapsliste»-presidenten med 540 ulovlige droneangrep.

Ronan Farrow, som hjalp til med å lansere den nåværende kampanjen med sin exposé av Harvey Weinstein i The New Yorker, personifiserer samspillet mellom middelklassens moralisering, Det demokratiske partiet og høy-nivå statsoperasjoner. Farrow, sønnen til Mia Farrow og Woody Allen, begynte å jobbe «i en uspesifisert kapasitet» (Politico) for den amerikanske diplomaten (og demokraten) Richard Holbrooke da han var tenåring. På et tidspunkt fungerte Farrow som en taleskriver for Holbrooke, som – som WSWS noterte i en 2010-nekrolog – var «en mann dypt involvert i gjennomføringen og tildekningen av blodige forbrytelser» fra Vietnam til Balkan, Afghanistan, Pakistan og videre.

Farrow gikk inn i Obama-administrasjonen i 2009 som spesialrådgiver for humanitære og NGO-saker i Office of the Special Representative for Afghanistan and Pakistan. Dette var etterretnings-propaganda-arbeid på vegne av amerikansk imperialisme. I Guardian i 2013 leverte Farrow følgende avslørende kommentar: «Som tjenestemann i den første Obama-administrasjonen jobbet jeg med jobber som krever topp-sikkerhets-klarering. Jeg har førstehåndskunnskap om hvor essensielt hemmelighold kan være for å få gjennomført politiske mål, og hvor ødeleggende lekkasjer kan være. Jeg navigerte diplomatiske relasjoner som var truet av den udiskriminerte utgivelsen av WikiLeaks-dokumenter, og meldte meg frivillig til spesialteamet som gjennomgikk dem og satte sammen bildet av skaden som var gjort.»

Farrow fungerte senere som Hillary Clintons «spesialrådgiver for globale ungdomsanliggender» (New York Times). Nå har han flyttet videre fra å delta i (eller dekke over) forbrytelsene til den amerikanske regjeringen og militæret, for å bli et av de ledende moralske lyktene i jakten for å avdekke «seksuelle rovdyr» i Hollywood.

Som Spacey-, Franco- og Close-episodene demonstrerer både billedlig og direkte, har denne kampanjen en høyreorientert bane mot sensur og undertrykkelse.

Hvor kommer dette fra?

Intense økonomiske og politiske kriser plager amerikansk kapitalisme. Brede lag av befolkningen står konfronterer tragiske betingelser og «real-økonomien» er i ruiner, mens en håndfull milliardær-parasitter samler seg ufattelig rikdom. Bruduljene i Washington er ulik alt i moderne amerikansk historie. Trump-administrasjonen er hatet av titalls millioner, men Det demokratiske partiet opponerer mot administrasjonens handlinger langs ytterst høyreorienterte linjer, inkludert antiRussland-kampanjen og det seksuelle misgjerningshysteriet. De sistnevnte utfolder seg midt i storforetakenes og regjeringens eskalerende innsats for å sensurere Internett.

Scenen er satt for en eksplosjon av klassekamp, i USA og rundt om i verden. Hvert sosiale sjikt tvinges i bevegelse. Den velstående middelklassen fordømmer de over seg og frykter arbeiderklassen nedenfra. Historisk impotent og ute av stand til å omorganisere samfunnet på en progressiv måte, håper denne sosiale gruppen på endringer som «gjør det eksisterende samfunnet så tolerabelt og komfortabelt for seg selv som mulig». (Marx)

#MeToo-bevegelsen, akkurat som Black Lives Matter, kommer fra dette sjiktet. Den representerer en del av den øvre middelklassen. Helt sikkert vil noen mektige menn tape endel om denne bevegelsen får det sin vei. De er imidlertid bare «collateral damage» (utilsiktede ofre) i øynene til mer langtskuende deler av styringseliten, inkludert ledende demokrater, New York Times, Washington Post, osv., som erkjenner verdien av den seksuelle-misgjernings-kampanjen når det gjelder å styrke identitetspolitikken og generelt lede oppmerksomhet vekk fra den ondartede svulsten av sosiale ulikhet, faren for diktatur og krigspådrivet.

I denne større betydningen er seksual-heksejakten en forvirret, reaksjonær, manipulert respons på den nåværende turbulente situasjonen, og en del av arbeidet med å blokkere utviklingen av en politisk bevisst, sosialistisk, arbeiderklasseløsning for den enorme krisen.

Moraliseringen til velskodde kommentatorer og akademikere er avskyelig. Jessica Valenti i Guardian forsvarer det ondsinnede angrepet på Aziz Ansari: «Men denne bevegelsen kan ikke rett og slett være om hva som er lovlig eller ulovlig ... Dette handler om hva som er riktig.» Selvopptattheten og den bunnløse selvmedlidenheten hos individer med seks-siffer-inntekter (eller mer) [O. anm.: dollar-beløp], fullstendig likegyldige til utnyttelsen av arbeiderklassen og brutaliteten av dens betingelser, er nesten uutholdelig.

Hvordan ville filmer skapt på grunnlag av utrenskingen av alle «misgjerninger» og «urene tanker» se ut? Det eneste som var verre enn den nåværende tilstanden, ville være et Hollywood styrt av den ny-puritanske «moralen» til Ashley Judd, Farrow, Valenti, New York Times redaksjonen og resten.

Effekten av dagens korstog føles allerede. Hollywood Reporter bemerker («Hvordan #MeToo-bevegelsen kunne drepe noen sexy Hollywood-filmer») at «en av de første ofrene» for «#MeToo-landskapet ... ser ut til å være storskjerm-erotikk. I kjølvannet av Harvey-Weinstein-skandalen styrer studioene klar av sex ... »

«Pendelen svinger så langt, frykter noen, at det vil få kunstneriske konsekvenser. ‘Det kan være en bekymring i dette null-toleranseklimaet at kreativitet og kreativ mulighet kunne holdes tilbake fordi enkeltpersoner kan bli uvillige til å sette seg i situasjoner som kan bli feiltolket eller misforstått i den kreative prosessen’, sier Marc Simon, en underholdningsadvokat.»

Selvfølgelig har mye av behandlingen av seksualitet i den kommersielle filmverdenen i de siste tiårene vært utnyttende og frivillig. Imidlertid er utsiktene til at amerikanske studiofilmer forvandler seg «fra dampende til langt mer kyske» (Hollywood Reporter) elendige utsikter. Frem mot ... 1950-tallet!

Faktisk, i den utstrekning at «Scoundrel Time II» har en bestemt agenda, er det en omveltning av den seksuelle åpenheten på kino som var noe av arven 1960-tallet. Europas sensibilitet, med større seksuell og psykologisk realisme, bidro til denne prosessen, som også var et viktig element i reaksjonen mot McCarthy-ismen. Den nåværende inkvisisjonen forsøker uunngåelig å innføre en ny form for avstumpende konformitet, akseptabelt for stringensen til denne perverse formen for høyreorientert feministisk identitetspolitikk, der et bredt felt av seksuell aktivitet er merket som kriminelt.

Leo Trotski bemerket en gang at lang politisk erfaring hadde lært ham at «når en småborgerlig professor eller journalist begynner å snakke om høye moralske normer, er det nødvendig å holde en fast hånd på sin lommebok.»

Regressen til fromhet er ikke noe nytt i USAs historie. Kanskje til dels på grunn av Amerikas puritanske røtter har de rådende makters tiltak for å undertrykke, forhindre eller avspore sosial uro ofte begynt eller blitt fulgt opp i høymodig moralsk forkledning.

Man trenger bare minnes historien om Anthony Comstock og hans New York Society for the Suppression of Vice (NY-foreningen for undertrykkelsen av synd), etablert i 1873. Under opptakten til eksplosjonen av klassekampen etter Borgerkrigen satte Comstock, en amerikansk postinspektør, seg fore å bekjempe synd og nedrighet, «pornografi» i kunsten og enhver diskusjon om abort og prevensjon, og generelt å bestemme landets moral.

I sin biografi om Comstock (Luker i Herrens Hage, 1995) peker Anna Louise Bates på frykten som utviklingen av den nye industrielle arbeiderklassen satte i slike personer. Hun skriver at Comstock ble «støpt fra barndommen av i den evangeliske protestantismens lære og ble betalt av noen av de rikeste mennene i Amerika» (inkludert J.P. Morgan, Samuel Colgate og finansmannen Morris Ketchum Jesup). I Bates kraftige språk jobbet Comstock og andre «antiobskønitets»- og antiprevensjonsfanatikere «som håndgangne menn og hyrede våpen for å terrorisere folk for å engasjere seg i handlinger som var dømt uønsket av borgerskapet i amerikanske byer».

Postinspektøren og ville-være-storinkvisitoren hatet «fri-elskere, sosialister og anarkister», og alle de som sto imot det moralske status quo. «Den kristne familien var kapitalismens kjerneenhet for Comstock», skriver Bates. Hun tilføyer senere at den selvutnevnte vergen for amerikansk moral «gikk inn i historien som et repressivt individ som handlet på vegne av de mest utnyttende sosiale klassene. Han gjorde mer enn noen annen person for å begrense ytringsfriheten i USA.»

Comstock adresserte aldri politiske spørsmål direkte, herunder veksten av arbeiderbevegelsen og sosialismen. Men hans besettelse av orden, som det er utlagt i hans bok Moral versus kunst, utgitt i 1887, det samme omkalfatrende året som henrettelsen av Haymarket-martyrerne, tydeliggjør hans generelle orientering og bekymringer.

På et tidspunkt i sitt arbeid siterer Comstock godkjennende en britisk rettsavgjørelse fra 1726: «Fred inkluderer god orden og styring, og at freden kan bli brutt i noen tilfeller uten en faktisk kraft ... Hvis det er en handling mot grunnloven eller sivilt styre ... Hvis det er mot religion ... Hvis det er mot moralen». Han siterer videre at umoralen ødelegger «regjeringens fred; for regjeringen er ikke mer enn offentlig orden, som er moral».

Som dagens sensorer av Chuck Close og andre hadde Comstock ingen tid tilovers for kunstnere med onde, lystige tanker og begjær.

«Ren moral er av ypperste betydning. Den er beskyttet av loven; mens kunst derimot, hvis den er uren, er ikke det», skrev han.

«I kunstens forkledning kommer denne fienden av moralsk renhet i sin mest lumske, fascinerende og forførende form. Obskøniteten kan produseres av den beredte skriverens penn i prosa; den kan komme over den blomstrete poesiens vinge; eller, som i dette tilfellet, ved den forgyldte berøringen av den geniale mannens pensel i malerkunsten ... »

«Verden er åpen for kunstneren. Han kan representere objekter og emner i hvilke farger han måtte se hensiktsmessig å anvende, men hans metoder må innordne seg folkets moral. Han må sørge for at de ikke invaderer loven om offentlig moral og, ifølge noen forfattere, utgjør en fare for den offentlige fred.» Kunst som aksepterer disse betingelsene, fordømmer seg selvfølgelig til ubetydelighet på forhånd.

På slutten av sin elendige bok forteller Comstock stolt hva han kaller sin «Grand Total to Date» (sluttsum): «1.232 personer arrestert. 738 personer dømt. 263 år, 7 måneder, 25 dager fengsel pålagt. $ 85.215,95 idømte bøter og $ 71,700 kausjoner tapt, hvilket totalt gir statskassen $ 156,915,95 [$ 3,9 millioner i 2017 dollar] ... Og mer enn 49 tonn materiale beslaglagt.»

En kommentator noterer: «I 1902 drev han en kvinne til selvmord – ikke hans første offer, heller ikke hans siste. Før sin egen død skrøt Comstock av 15 selvmord og 4.000 arrestasjoner som følge av sitt arbeid.»

En senere epoke med sosiale omveltninger genererte også sin andel av moral-voktere. Wall Street Crashet i 1929 var samtidig med de første tale-filmene. Eksistensen av et medium som appellerte til et bredt publikum under katastrofale økonomiske omstendigheter for millioner ble oppfattet som en ekte trussel.

The Motion Picture Producers and Distributors of America (MPPDA), grunnlagt i 1922, var opptatt av dette problemet fra sine tidligste tider. Foreningens første leder var Will H. Hays, tidligere leder av Den republikanske nasjonalkomitéen og USAs postmester-general. Hays og filmstudioene oppnådde i utgangspunktet en «gentleman's agreement» om 13 punkter som skulle unngås på lerretet. De inkluderte latterliggjøring av offentlige tjenestemenn og håning av religiøs tro.

I 1929 forfattet Martin Quigley, en hengiven irsk katolikk og redaktør og utgiver av et ukentlig magasin om filmbransjen, sammen med jesuittpresten rev. Daniel A. Lord den første versjonen av det som skulle bli den beryktede Motion Picture Production Code (Filmproduksjons-kodeks), som skulle stå til 1960-tallet.

Thomas Doherty skriver i Hollywoods Censor: Joseph I. Breen and the Production Code Administration (Hollywoods sensor: Joseph I. Breen og produksjonskodeks-administrasjonen), at «Quigley-Lord-kodeksen skulle ikke bare meisle ut en liste over ‘thou-shalt-nots’ i steintavler; den skulle formulere prinsippene for en ‘religio-filmisk’ filosofi. En ekte filmkodeks ‘må gjøre moralen attraktiv, og filmenes følelse av ansvar for sitt publikum [må være] klar og umiskjennelig’, mente Lord. ‘Det må være et spørsmål om generelle prinsipper og deres umiddelbare forhold til de praktiske plottene og situasjonene i en film’.»

Filmproduksjons-kodeksen, vedtatt av filmprodusenter og distributører i 1930 og strengt håndhevet fra 1. juli 1934, er forbausende lesing. Omfanget av undertrykkelsen og tilbedelsen av konformitet og de rådende-tingenes-tilstand kan bare fullt ut begripes ved å lese hele dokumentet. Imidlertid vil enkelte passasjer i det minste gi en viss smak av hva det gjelder.

Kodeksen hevdet at filmstudioene «erkjenner sitt ansvar overfor publikum fordi ... underholdning og kunst er viktige påvirkninger for en nasjons liv». Mens filmprodusenter erkjenner filmopptak først og fremst som underholdning, vet de «at filmen innen sitt eget underholdningsområde kan være direkte ansvarlig for åndelig eller moralsk fremskritt, for høyere typer samfunnsliv og for mye riktig tenkning.»

«Ingen film skal produseres som senker de moralske standarder for de som ser den. Følgelig bør ikke publikums sympati henledes over til kriminalitet, feilhandlinger, ondskap eller synd ... Riktige livsstandarder, kun underlagt drama og underholdningens krav, skal presenteres ... Loven, naturlig eller menneskelig, skal ikke latterliggjøres, og det skal heller ikke skapes sympati for brudd på denne.»

«Lidenskapsscener ... bør ikke introduseres når det ikke er avgjørende for plottet ... Overdreven og lystig kyssing, lystige omfavnelser, antydende stillinger og bevegelser, skal ikke vises ... Generelt sett bør lidenskap behandles på en slik måte at disse scenene ikke stimulerer det lavere og basiske element.»

Unødvendig å si, men «‘Miscegenation’ (seksuelt forhold mellom den hvite og den sorte rase) er forbudt.»

«Ingen film eller episode kan latterliggjøre noen religiøs tro ... Religionsrepresentanter i deres karakter som religiøse representanter [prester o.l.] bør ikke anvendes som komi-figurer eller som skurker.»

Produksjonskodeksen utpeker som en av filmens store farer det faktum at denne kunstformen «appellerer umiddelbart til hver klasse, moden, umoden, utviklet, underutviklet, lovlydig, kriminell». Film, i det den kombinerer «de to fundamentale appeller av å se på bilder og lytte til en historie, når umiddelbart alle samfunnsgrupper». Videre, på grunn av selve teknologien («filmens mobilitet og den enkle filmdistribusjonen, og ... muligheten for å mangfoldiggjøre positiver i store mengder») kan denne kunsten «nå steder som ikke er penetrert av andre kunstformer.»

Bekymringene til dagens Internett-sensorer er med andre ord ikke helt ny.

Joseph Breen, tidligere assistent til presidenten for Chicago-baserte Peabody Coal Company, tok ansvar for produksjonskodeks-administrasjonen (PCA) i 1934. De neste tiårene førte han tilsyn med filmindustriens flittige selvsensuroperasjoner. Doherty bemerker at «Breen hadde vært en staut antikommunist siden bolsjevikrevolusjonen. På 1920-tallet advarte han om kommunismens trussel og beskrev dens antikatolske plyndringer, både som redaktør for National Catholic Welfare Council Bulletin og som essayist for America.»

Tusenvis av filmmanuskript og prosjekter ble håndtert og forvrengt av Breen («en viktoriansk irsk katolikk») og hans medarbeidere. Ifølge Dohertys bok gikk Breen «i de tidlige dager, gjennom et tusen manus per år». Hans kontor krevde endringer i mange, og noen så aldri dagens lys. Som Doherty forklarer var «Breen-kontor-arkivene fulle av plott som ble avviste som for politisk kontroversielle eller kommersielt ubeleilige». Filmatiseringer av Sinclair Lewis inflammatoriske roman Det kan ikke skje her eller Herman J. Mankiewicz antiHitler-manus Europas gale hund var fordømte materier i Breens Hollywood.

«Koden ikke bare kvalte verdige studioprosjekter, men dens kvelertak på uavhengig produksjon og tilknyttede kinosaler kuttet av det kreative oksygenet tilgjengelig for all film.»

Igjen var det ikke en eneste referanse i denne voldsomme repressive kodeksen til eksplisitt politiske anliggender. Men, de vanskelige forholdene under Den store depresjonen genererte opprør i 1934, året med tre allment støttede storstreiker, ledet av venstresosialister, trotskister og kommunistpartimedlemmer – Toledo Auto-Lite-streiken, Minneapolis-lastebilsjåførenes og San Francisco havnearbeidernes streiker. De signaliserte fremveksten av en potensielt omveltende arbeiderklassebevegelse.

Som vi tidligere har nevnt var «innføringen av produksjonskodeksen nettopp et av de virkemidler som filmindustrien og dens overvåkere anvendte for å besørge at Depresjonens realiteter ikke fant refleksjon på lerretet» og dermed oppmuntre til sosial opposisjon.

Den seksuelle heksejakten og de tilhørende sensurtiltakene i vår tid må ses innen dette historiske rammeverket, nettopp som middel som det amerikanske etablissementet anvender for å forsøke å avstumpe eller avlede populær motstand mot sosial polarisering, så så mye forvirring som mulig, styrke konformisme, klandre og ekskludere seksuelle og andre slags «kjettere», og bygge opp eller konsolidere en reaksjonær støttekrets i småborgerskapet, som i siste instans vil rettes mot arbeiderklassen og dens rettigheter og betingelser.