Når sosialdemokratene snakker mot sparepolitikk, da vet alle arbeidere at en ny runde med sosiale angrep er nært forestående.
Med koalisjonsforhandlingene i spurtfasen gikk Martin Schulz, lederen for Det sosialdemokratiske partiet (SPD), foran kameraene i går og annonserte en avtale mellom hans parti og den konservative Kristelige demokratiske union og Kristelige sosiale union (kollektivt kjent som Unionen) om Europa-politikk. Resultatet var «et sårt tiltrengt signal for en ny vending for Europa». Suksessene fra SPDs synspunkt er «mer investeringer, et investeringsbudsjett for euro-sonen og en slutt på innstrammings-diktatene».
Det var åpenbart en løgn. Bare få minutter senere avklarte CDUs Økonomiråd at det vedtatte kapittelet om Europa-politikk på ingen måte betydde «slutten på innstrammings-diktater». Europa-politikken ville «selv ikke i en storkoalisjon defineres i SPDs hovedkvarter», fortalte Wolfgang Steiger, generalsekretæren for Økonomirådet (CDU) til Reuters.
Faktisk er det ingen grunnleggende forskjeller mellom Willy-Brandt-Haus (SPDs hovedkvarter) og CDUs hovedkontor hva angår budsjettpolitikken. Både SPD og Unionen planlegger å intensivere innstrammingspolitikken som de har anvendt til å kaste millioner av arbeidere og unge i Tyskland og over hele Europa ut i fattigdom og ledighet med over de siste årene. Forundersøkelses-dokumentet inneholdt allerede setninger som «Vi vil styrke EUs konkurranseevne i globaliseringens sammenheng» og «Vi ønsker å presse på for finans- og budsjettpolitisk kontroll i EU.»
Ifølge medierapporter har Unionen og SPD blitt enige i sitt koalisjonsdokument, som forventes presentert i dag, at bankene skal reguleres mindre strengt. Med hensyn til Brexit var de blitt enige om at Tyskland, som EUs finanssenter, skulle gjøres mer attraktivt for banker og internasjonal finans. I tillegg vil den tidligere finansminister Wolfgang Schäubles beryktede «Svarte null» (Schwarze Null) forbli på plass. Sammen med SPDs Hartz-reformer har det gjort Tyskland til et av Europas mest sosialt ulike land.
Bak Schulz sin «Vending for Europa» står det en dypt reaksjonær politisk agenda. SPD og partiets leder forfølger det erklærte målet om å utdype den sosiale kontrarevolusjonen sammen med Frankrikes president Emmanuel Macron, og transformere EU fra en økonomisk til en militær allianse, for å påtvinge sine internasjonale konkurrenter sine imperialistiske interesser.
Allerede på SPDs spesial-partikonferanse i januar, kalte Schulz for en rask implementering av en felles europeisk militær- og stormaktspolitikk i nært samarbeid med Frankrike. «Bare et sterkt og bestemt SPD kan gjøre vårt land og Europa sterkt. ... Det handler om mye», ropte han ut til delegatene. Europa venter på «et Tyskland som er klar over sitt ansvar overfor Europa og handler besluttsomt, og det vil ikke være mulig uten SPD». Forslagene til den franske presidenten Emmanuel Macron ville være «på bordet».
Den antisosiale virkningen av disse forslagene har blitt gjentatt i løpet av den siste uka. På torsdag annonserte den franske statsministeren Edouard Philippe og ministeren for offentlige finanser Gerald Darmanin, et omfattende angrep på statsansatte. Det tar sikte på fullstendig å fjerne den juridiske statusen til arbeiderrettighetene som ble etablert etter Frankrikes frigjøring fra den nazistiske okkupasjonen. Macron-regjeringen planlegger massive oppsigelser, svekkelse av statsansatt-statusen, ytelsesrelatert lønn og økt bruk av kontraktsansatte istedenfor livstidsansatte.
Offensiven støttes entusiastisk av regjeringen i Tyskland. «Nå ønsker Macron å slakte Frankrikes hellige kuer», hilste den tyske dagsavisa Die Welt og krevde lignende tiltak i Tyskland. «Her jobber også mange offentlige ansatte på føderalt, statlig og lokalt nivå. Sammen med de 1,85 millioner representantene er det ca 4,6 millioner. Kostnadene på rundt 250 milliarder euro per år er omtrent en femtedel av de offentlige utgiftene.»
Det er ingen tvil om at SPD og Unions-partiene planlegger besparelser av denne størrelsesorden for å frigjøre de nødvendige milliardene for sine ønskede militæroppgraderinger. Kommentarene fra innflytelsesrike sikkerhetspolitikere viser at koalisjonspartnerne diskuterer et omfattende våpenprogram bak befolkningens rygg som fremkaller minner om Wehrmachts (Det tredje rikets hær) oppbygging på 1930-tallet.
«Det er avgjørende at siden 2014 har tysk politikk tatt en annen kurs, ikke så mye fordi det ble annonsert i taler eller koalisjonsavtaler, men fordi situasjonen krever det», skrev Karl-Heinz Kamp, presidenten for Det føderale akademiet for sikkerhetspolitikk (BAKS), i et gjesteinnlegg i det tyske ukemagasinet Focus.
Med andre ord så er den neste regjeringens politikk ikke bestemt av løftene til SPD og CDU/CSU eller av hva de vil skrive inn i koalisjonsavtalen, men av kapitalismens internasjonale krise og styringsklassens reaksjon på den. «Med Russlands aggresjon i øst og kaoset i Middelhavet er det igjen direkte trusler», skriver Kamp.
Deretter legger han til synlig tilfreds: «Tysklands forsvarsbudsjett stiger igjen, og det gjør også budsjettene for politiet, etterretningstjenestene og utviklingshjelpen. Nytt militærutstyr er også anskaffet. I løpet av de siste fire årene godkjente Bundestag våpenprosjekter for rundt 32 milliarder euro – i forrige parlamentsperiode var det bare 6 milliarder. I begynnelsen av 2016 ble parlamentet presentert for en investeringsplan på 130 milliarder euro, med 1.500 konkrete individuelle prosjekter som spenner fra beskyttelsesvesten til kamp-tanksene.»
De hule løftene til Unionen og SPD fra de siste dagene, for eksempel om å bruke mer penger på utdanning, bolig og sosiale saker – er bare ment for å tildekke deres reaksjonære program. Styringsklassen frykter den voksende motstanden blant arbeidere og ungdom mot deres antisosiale og militaristiske politikk. Mens SPD og Unions-partiene ønsker å bringe koalitionsforhandlingene til en rask konklusjon, jobber fagforeningene desperat for å kvele forrige ukes massive streik i metall- og elektro-industrien. Handelsblatt rapporterte om «en mulig avtale» mellom IG Metall og sjefene for i dag.
Sozialistische Gleichheitspartei (SGP - Sosialistisk Likestillingsparti – Socialist Equality Party i Tyskland) baserer sin oppfordring til nyvalg på den voksende motstanden mot sosiale nedskjæringer, militarisme og diktatur. Streikene i metall- og elektro-industrien må videreføres og knyttes til en bredest mulig mobilisering av arbeiderklassen i hele Europa og internasjonalt på grunnlag av et sosialistisk program. Styringsklassen i Tyskland må ikke få lov til å bringe til makten den mest høyreorienterte regjeringen siden nazi-regimets sammenbrudd, for å forberede seg på nye kriger og sosiale angrep.