I oktober 2017 holdt David North et foredrag om hundreårsmarkeringen av Oktoberrevolusjonen ved St. Andrews College i Skottland. Før foredraget ble han intervjuet av Adam Stromme, sjefredaktør for The St Andrews Economist, den offisielle publikasjonen til St Andrews Economics Society.

Her gjengir vi transkripsjonen av intervjuet, som ble publisert på tidsskriftets hjemmeside [thestandrewseconomist.com] 26. november 2017.

***

Denne uka setter sjefredaktør Adam Stromme seg sammen med David North, en besøkende marxist-skolert, aktiv revolusjonær sosialist, og leder for Det sosialistiske likestillingspartiet (SEP – Socialist Equality Party) i USA.

Bakgrunn

Adam Stromme: Fortell oss litt om deg selv, og hvordan du først ble involvert i sosialistisk politikk.

David North: Jeg er en av en generasjon som ble politisk radikalisert i løpet av 1960-tallet. Min generasjon var selvfølgelig dypt berørt av den pågående Vietnam-krigen. Men, på et mer grunnleggende nivå var radikaliseringen et svar på fascismens grusomheter og Den andre verdenskrigen. De titalls millioner drepte, den genocidale utryddelsen av jødene, og de to atombombene USA slapp på forsvarsløse byer – det veide tungt på oss.

Denne nyere historien hadde en kraftig innvirkning på hvordan vi reagerte på samtidshendelser.

Innenfor denne historiske sammenhengen diskrediterte den brutale krigen USA førte mot Vietnam fullstendig liberal antikommunisme. Påstandene om at USA forsvarte den «frie verden» mistet all troverdighet blant store deler av student-ungdommen. Unge mennesker begynte å lete etter et alternativ til kapitalisme og imperialisme, og sosialisme ble stadig mer populært.

Men hva var sosialisme? Det var eksemplet fra Den russiske revolusjonen, men realiteten av det stalinistiske diktaturet førte mange til alvorlig tvil om hvorvidt revolusjon var et levedyktig alternativ. Det er derfor revolusjonens skjebne ble et så sentralt spørsmål. Og spørsmålet kunne bare besvares ved å studere Trotskis kamp mot stalinismen, ved å lese slike bøker som Den forrådte revolusjon. Det ble klart at stalinisme og byråkratisk diktatur ikke var det uunngåelige resultatet av sosialistisk revolusjon. Studiet av denne historien førte meg til å bli en marxist og trotskist.

AS: Hva er målene til Det sosialistiske likestillingspartiet (SEP), og hvordan har partiet utviklet seg over tid?

DN: Det sosialistiske likestillingspartiet (SEP) er i politisk solidaritet med Den internasjonale komitéen for den fjerde internasjonale. Den fjerde internasjonale ble grunnlagt av Leo Trotski i 1938 som svar på forræderiet av Oktoberrevolusjonen og den verdenssosialistiske revolusjonen av Stalin og stalinismen. Den amerikanske trotskist-bevegelsen oppsto fra denne historiske splittelsen.

Vårt mål er å erstatte dagens kapitalisme, som den praktiseres i USA og i verden, med den demokratiske kontrollen av produksjonsmidlene og innføringen av vitenskapelig planlegging. Det er vår faste overbevisning at arbeidsklassen på denne måten vil etablere et økonomisk system ikke basert på enkeltpersoners strev etter rikdom og fortjeneste, men heller på utryddelsen av fattigdom og etableringen av midlene for ekte politisk demokrati. Og ved å gjøre dét vil arbeiderklassen også eliminere årsakene til krig, politisk undertrykkelse og alle andre former for undertrykkelse av ekte og humane verdier og aspirasjoner.

Teoretisk analyse

AS: Hvorfor er kapitalismen et problematisk økonomisk system? Kan den reformeres? Hvis ikke, hvorfor ikke?

DN: Den marxistiske materialistiske oppfatningen av historien ser på kapitalismen i sammenheng med menneskets kamp med naturen for å garantere sin overlevelse. Slaveri, føydalisme, «asiatisk produksjonsmodus» og kapitalisme, representerte stadier i den historiske utviklingen av menneskehetens produktiv-krefter.

Kapitalisme er basert på utnyttelsen av arbeiderklassen. Skapingen av fortjeneste er nødvendigvis avledet av utvinningen av merverdi fra arbeiderklassen. Selv om Marx sin verdi-teori er bittert omstridt, forstår hver kapitalist at lønnsomhet er avhengig av arbeidet til arbeiderklassen.

Tendensen til at profitt-raten faller oppstår uunngåelig av produktiv-kreftenes utvikling. Kapitalistenes innsats for å kompensere for denne tendensen fører i sin tur til større utnyttelsesnivåer og intensiveringen av klassekampen.

Dagens klassekamp utvikler seg innenfor rammen av en global økonomi, definert av internasjonalt integrert produksjon og utveksling. Det er stadig vanskeligere å identifisere nøyaktig hvor en hvilken som helst vare er produsert.

Motsigelsen mellom produktiv-kreftenes globale karakter og utholdenheten til et foreldet system av nasjon-stater manifesterer seg politisk i tilbakekomsten av ekstrem sjåvinisme, forfølgelse av flyktninger og den voksende trusselen for en tredje verdenskrig.

Sovjetunionen ble oppløst i 1991. Vi har hatt mer enn 25 år for å se hva kapitalismen kunne utrette, uten noen trussel fra sosialisme. Og likevel er vi vitne til tilbakekomsten av disse fascistisk-lignende symptomene. De er den politiske manifestasjonen av en underliggende økonomisk sykdom. Kilden til denne sykdommen er det private eierskapet til produksjonsmidlene, og eksistensen av et nasjon-stat-politisk system som er uforenlig med et globalisert økonomisk system.

Derfor er nå alle stater engasjert i en bitter kamp for å overleve: «beggar thy neighbor»-politikk (‘på din nabos bekostning’ – o. anm.: begrep om 1930-tallets handelspolitikk med konkurrerende devalueringer), handelskriger, valutakriger, oppretting av grenser, avvisning av flyktninger, og så videre.

Alt dette bevitner det kapitalistiske systemets fallitt.

Kan det reformeres? Nei. Nasjonalt basert reformistisk politikk dominerte i land etter land i etterkanten av andre verdenskrig. Etter to kriger, kom borgerskapet en hårsbredd fra å blåse hodet av seg! Dermed ble det opprettet et stort arsenal av mekanismer for å forsøke å kontrollere krisen. En etter en, mislyktes de. Innen 1971 hadde Bretton Woods-systemet, basert på dollar-gull-konvertibilitet, mislyktes. Så kom andre monetære systemer, som flytende valutakurser. Men i stadig større grad drev disse uløselige motsetningene kriseutviklingen videre. Og vi er på et svært fremskredent krisestadium akkurat nå.

AS: Marxismen, og sosialismen mer generelt, er både politisk kraftige og omstridte teorier i vanlige kretser, som er utsatt for uriktig fremstilling og forvrengning fordi de har blitt påkalt av utallige bevegelser gjennom århundrer med kamp. Hva betyr marxisme og sosialisme for deg, og hvordan står det i motsetning til hvordan mange mennesker har blitt lært å forstå dem?

DN: Først og fremst, det er et godt kjent ordtak: «Hvis geometriske aksiomer hadde påvirket økonomiske interesser, vil det bli gjort forsøk på å motbevise dem.» Marxismen er så omstridt fordi den fremmer en teori om historie som hevder den transitoriske karakteren til den eksisterende økonomiske orden. Marxismen, i den grad den henter inspirasjon fra Hegel, hevder at alt som eksisterer fortjener å gå til grunne. Alt som kommer inn i verden, kommer med frøene for sitt eget endelikt. Men i motsetning til hegelianismen profeterer marxismen ikke bare dette. Den har avdekket de virkelige, eksisterende økonomiske motsetningene som produserer kriser og skaper betingelser for den sosialistiske revolusjonen. Dette er anathema for borgerskapet. Det vil ikke høre at dets dager er talte.

Marxismen presenterer, til dels, en teori om historie som sier at kapitalismen ikke er tidløs, og den gir et innblikk i lovene og motsetningene i den sosio-økonomiske prosessen. Den hevder ikke sosialismens uunngåelighet – i den forstand at sosialismen vil bli etablert automatisk – uten menneskelig innvirkning og bevisst politisk kamp. Men den hevder at avskaffelsen av privat eierskap av produksjonsmidlene foregår i objektive økonomiske prosesser, og utvikler seg ut fra en objektiv prosess hvor kapital blir, faktisk sett, sosialisert.

Den første anvendelsen av ordet «sosialisme» kom fra en person ved navn Lorenz Stein, på 1820-tallet. Han definerte det som «en systematisk vitenskap om sosial likestilling».

Arbeiderklassens revolusjonære rolle er innebygd i dens objektive plass i hele produksjonssystemet.

AS: Som sosialist, hva sier du til de som anklager faktisk-eksisterende-sosialisme med den uimotståelige tendensen til autoritær politikk til regimer som Sovjetunionen og maoistiske Kina?

DN: Det er først og fremst et veldig legitimt spørsmål. Enhver som er interessert i sosialisme, og søker å finne en vei forbi kapitalismen, vil selvfølgelig gjerne vite: hva skjedde med Sovjetunionen? Hvis noen ønsker å tilegne sitt liv for å gjøre verden til et bedre sted, da kan de ikke annet enn å spørre: hva om jeg forfølger en håpløs drøm?

Hva angår Sovjetunionen er svaret at det var en sosial revolusjon. Men det var en nasjonalistisk og byråkratisk reaksjon mot revolusjonen, som det stalinistiske regimet var uttrykk for. Stalinismen var ansvarlig for den enorme utryddelsen av mange av lederne av den internasjonale sosialistrevolusjonen.

Så her er hovedspørsmålet: oppsto stalinismen organisk ut av bolsjevismen, ut av leninismen, eller var Stalin en pervertert forvrengning av bolsjevismen og prinsippene i Oktoberrevolusjonen?

Svaret er å finne ved å spørre følgende: i denne degenereringsprosessen, var det en kamp mot den? Og her trenger vi ikke å engasjere oss i gjetning. I 1923 oppstod en Venstre-opposisjon, under ledelse av Trotski, som utviklet en systematisk kritikk av av statens og kommunistpartiets byråkratisering. I 1924 fremmet Stalin og Bukharin programmet «sosialisme i ett land». Det vil si at den ville skje uavhengig av sosialistiske revolusjoner i andre land. Andre revolusjoner ville ønskes velkommen, men var ikke påkrevd.

Trotski, som baserte seg på den marxistiske tradisjonen, hevdet at programmet for nasjonalt økonomisk autarki var uforenlig med sosialisme. Lenins orientering mot makten i 1917, ble ikke bestemt hovedsakelig av russiske forhold, men av internasjonale forhold, som oppstod fra Den første verdenskrigen.

Trotski kalte for omveltning av det stalinistiske regimet. Han fordømte den kontrarevolutionære rollen til dette byråkratiet. Han advarte for at uten en politisk revolusjon ville det stalinistiske regimets politikk til slutt føre til Sovjetunionens ødeleggelse. Han ble bevist korrekt.

AS: Hvordan er trotskismen, de teoretiske doktrinene hevdet av Leo Trotski som du og SEP følger, forskjellig fra leninisme, stalinisme og maoisme?

DN: Trotski og Lenin representerer den klassiske marxistiske tradisjonen. Denne tradisjonen er materialistisk, dypt fiendtlig mot alle former for filosofisk irrasjonalitet, og tilskriver arbeiderklassen en unik revolusjonær rolle. Stalinisme, maoisme, og lignende er alle nasjonalistiske perversjoner av marxismen. Med andre ord, en nasjonalistisk form for marxisme er i hovedsak antimarxistisk. I Sovjetunionen brukte stalinismen marxistiske fraser for å berettige maktovertakelsen. Men Lenin og Trotski anvendte marxismen som et instrument for sosioøkonomisk analyse og politisk orientering.

Aktuelle hendelser

AS: Hugo Chavez, den forhenværende demokratisk valgte lederen av Venezuela, stilte som kjent gjentatte ganger til valg og vant på et program for «Sosialisme for det 21. århundre». Siden hans død, har noen på venstresiden, inkludert Noam Chomsky, anklaget den venezuelanske regjeringen for å ha tatt til stadig mer autoritære tiltak. Hva mener du om den nåværende situasjonen i Venezuela, og dekningen av den i den internasjonale pressen?

DN: Venezuela har utvilsomt blitt innsirklet for destabilisering av USA. Som kjent, publiserte The New York Times, for tidlig, en redaksjonell leder som ønsket omveltningen av regjeringen velkommen, tilbake på 2000-tallet.

Men USAs forbrytelser bør ikke være en unnskyldning for å forherlige disse i hovedsak nasjonal-borgerlige regimene. For å omskrive Marx, akkurat som vi ikke forklarer mennesker med de beskrivelsene de selv gir seg, bør vi heller ikke dømme det venezuelanske regimet etter de etikettene det setter på seg, spesielt det om sosialisme. I mange land, der borgerskapet har vært svært svakt, og det nasjonale borgerskapet finner seg selv fanget mellom to sterke krefter, arbeiderklassen og internasjonal imperialisme, har deler av styringseliten en tendens til å anta en sosialistisk fraseologi for å opprettholde folkelig støtte. Chavez sitt program skulle finansieres av den midlertidige, fordelaktige prisen på olje.

Men over tid viste hans program for nasjonal «pseudo-sosialistisk» utvikling seg å være en illusjon. Sosialisme krever den internasjonale organiseringen av produktiv-kreftene. Den bolivarianske revolusjonen og andre venstre-regimer, i den utstrekning de baserer seg på et nasjonalt program, og i den grad at arbeiderklassen ikke har vært i stand til å skape sine egne maktorganer, kan ikke betraktes som sosialistisk. Som resultat, vår grunnleggende støtte for det potensialet som er latent i den venezuelanske og den latinamerikanske arbeiderklassen må ikke leses som unnskyldninger for regimet.

Dekningen av Venezuela i den internasjonale pressen har vært forferdelig, og publikasjonen vår påklager rutinemessig deres dekning av regimet, spesielt New York Times.

AS: I tillegg til arbeidet ditt for SEP, er du også internasjonal sjefredaktør for World Socialist Web Site (WSWS), et nettmagasin som i dag står overfor seriøs sensur fra Google, Facebook og andre online søkemotorer. Hvordan kom dag-publiseringen til, og hva førte disse internett-konglomeratene til å svarteliste dere?

DN: I 2018 vil vi markere 20-årsjubileumet for WSWS. Jeg tror vi med rette kan si at Den internasjonale komitéen var veldig rask til å anerkjenne det revolusjonære potensialet i kommunikasjonsrevolusjonen. Vi hadde vært oppmerksom på dette, og til slutt bestemte vi oss i 1997 for å erstatte vår eksisterende avis med daglig nettpublisering, som nå er WSWS. I løpet av de siste 20 årene har vi utviklet den største leserkretsen av noen revolusjonær sosialistisk publikasjon.

I løpet av de siste seks månedene begynte vi å legge merke til at det var en nedgang i lesere som fikk tilgang til nettstedet via Googles søkemotorer. Vi så til slutt at andelen av lesere som kom til nettstedet vårt via Google var redusert med nesten 70 prosent. Google hadde implementert en ny søkealgoritme for å kvitte seg med såkalte «falske nyheter». Dette begrepet var, i og for seg, et falskt fenomen, men likevel et anvendt for å begrunne undertrykkelsen av nettsteder som vårt.

AS: Tidligere denne måneden intervjuet du Chris Hedges, den Pulitzer-prisvinnende radikale journalisten, om amerikansk politikk. Hva er tilstanden til amerikansk politikk, og hvordan har det påvirket din oppfatning av menneskehetens kurs, på veg inn i det 21. århundre?

DN: Trump er et produkt av et sykt politisk, sosialt og kulturelt miljø. Så det burde ikke være noen forvirring om det. Hillary Clinton er selv en manifestering, om enn i en annen form, av nettopp den samme sykdommen. Mange som fulgte dette valget var fullt klar over at de to var de mest upopulære kandidatene som noen gang hadde stilt til valg, og gitt det siste halve århundret av amerikanske valg så markerer det en hittil usett utvikling. Et halvt århundre med nesten uendelig forfall.

Nå, hva er Trump? Trotski refererte en gang til den «dårlige Hitler»-teorien om historie – at «om bare Hitler ville forsvinne, ville Europa blomstre som en hage». Trump kom fra det korrupte New York eiendomsmarkedet, Wall Street, Las Vegas gambling osv. . Når disse settes sammen, har du dette monsteret kalt Donald Trump. Han representerer vårt samtidige «lumpen-bourgeoisie» som har kommet til makten.

Trump er også personifiseringen av to inter-relaterte og svært farlige prosesser. Den ene er opprettelsen av et svimlende ulikt samfunn. Siden Reagan kom til makten, har det vært en kolossal vekst av sosial ulikhet og en konsentrasjon av rikdom, i en ufattelig skala, i hendene på de øverste 1,0 prosent, 0,1 prosent og 0,01 prosent av befolkningen. Dette oligarkiet kontrollerer en vanvittig mengde rikdom, hvilket er selve antitesen av demokrati. Og ettersom dette oligarkiet har fått større makt, har det vært en erosjon av den tradisjonelle makten til liberale institusjoner, og en konsentrasjon av makt i militærets hender, og ganske spesielt for USAs etterretningsorganer. Begge de politiske partiene er helt dominert av dette fenomenet. Det demokratiske partiet er grunnleggende sett en allianse mellom Wall Street og militær-etterretningssamfunnet.

Mens en voldsom andel rikdom har blitt konsentrert helt øverst, har dette forårsaket en slags misunnelse blant de anslagsvis øverste ti prosent av befolkningen, som har begynt å uttrykke seg som et slags pseudo-venstre, hvilket i siste instans manifesterer seg i «identitetspolitikk». Seksuell preferanse, kjønn, etnisitet og hudfarge danner grunnlaget for identitetspolitikkens «diskurs», som gir det ideologiske grunnlaget for en bestemt form for reaksjonær middelklassepolitikk. De konkurrerende påstandene om fornærmede identiteter er egentlig rettet mot å få tilgang til en større andel av rikdommen som skvulper rundt i samfunnets øvre sjikt. Det er ingenting progressivt i sånn politikk, som jeg ser det. Det er stygt, egoistisk og hevngjerrig. Helt forutsigbart har det funnet et stort og entusiastisk publikum blant akademikere som arbeider i humaniora.

AS: Hva har vært den motiverende kraften som holder deg gående over tiår med politisk agitasjon? Hvilke lærdommer ser du som mest anvendelige, fra ditt livs arbeid, både for fremtidige aktivister og for allmennheten?

DN: Motivasjonen kommer fra selve den objektive situasjonen. I den utstrekning man følger alt dette som en bevisst person, og forsøker, som marxist, å utlede fra disse hendelsene en løsning på disse problemene, begynner man å forstå den enorme faren som vi konfronterer som samfunn.

Hva er lærdommene? Studer erfaringen fra det 20. århundret. Bli kjent med en trotskistisk analyse av Sovjetunionen. Oppta deg med det store spørsmålet: hvordan skal vi kunne unngå en gjentagelse av det 20. århundrets katastrofer? Fordi virkelig, hvis disse katastrofene skulle gjentas, da vil ikke menneskeheten komme seg igjen etter dem.

Det 20. århundre var en tid av revolusjon og kontrarevolusjon. Oktoberrevolusjonen var menneskehetens første forsøk på å ta tak i sin egen skjebne, på grunnlag av en bevisst restrukturering av samfunnets sosio-økonomiske grunnlag. Men vi vet at store historiske endringer oppnås ikke lett.