Bare to dager etter at SPD-formann Martin Schulz annonserte å ha overlatt ledelsesvervet til Andrea Nahles for å tiltre stillingen som utenriksminister i storkoalisjonen, ga han på fredag avkall på denne posten. Omstendighetene rundt hans fratredelse viser at det raser voldsomme makt- og retningskamper i Berlin, der offentligheten i stor grad holdes i mørket om det reelle innholdet.

Disse kampene er ikke begrenset til SPD eller CDU, der også kritikken mot kansler Merkel vokser. På torsdag ble Gabor Steingart, den innflytelsesrike redaktøren av Handelsblatt oppsagt på dagen av utgiver og majoritetseier Dieter von Holtzbrinck, fordi han hadde angrepet Schulz voldsomt i sin «Morgen-orientering» på onsdag. Gabors oppsigelse kunne imidlertid ikke redde Schulz.

Offisielt begrunnet Schulz sin fratredelse med at han ikke ville stille SPD-medlemmenes tilslutning til koalisjonsavtalen i fare, en avtale han i vesentlig grad har bidratt til. «Ved diskusjonen om min person ser jeg en fare for en vellykket avstemming», skriver han i sin fratredelseserklæring.

Schulz sin beslutning om å tre inn i storkoalisjonen som utenriksminister fremprovoserte irritasjon og harme i SPD. For noen få uker siden forsikret Schulz selv at han aldri ville bli med i en Angela-Merkel-regjering. Med beslutningen skjøv han i tillegg ut den nåværende utenriksministeren Sigmar Gabriel, som i mellomtiden – i hvert fall på meningsmålingene – har avansert til å bli den mest populære SPD-politikeren.

Noen medier, og ganske spesielt Handelsblatt, fyrte målrettet opp under stemningen mot Schulz. Steingart anklaget Schulz i sin «Morgen-orientering» for at han ønsket å «jage ut Gabriel og for å flytte inn på hans plass i departementet».

«Fremgangen planlegges omhyggelig i disse dager», skrev han. «Den andre skal snuble, uten at et dytt skal oppdages. Han skal gå i bakken, tilsynelatende uten ekstern påvirkning. Først når det ikke lenger er tegn til ansiktsrykninger vil Schulz fastslå at døden har inntrådt for vennen fra Goslar, for så å beklage det inntrufne.» Han planlegger «intet mindre enn det perfekte mord».

Også Gabriel, som var leder for SPD i syv år før han overlot partiledelsen til Schulz i mars, intervenerte og anklaget Schulz for løftebrudd. «Det som gjenstår er faktisk bare beklagelsen over hvor respektløs omgangen oss imellom i SPD har blitt, og hvor lite et avgitt løfte teller», sa han i et intervju med Funke-Medien-konsernet.

Fra delstats- og lokal-foreningene hopet meldingene seg opp som fryktet at oppførselen til Schulz kunne føre til avvisning av koalisjonsavtalen i den kommende medlemsavstemmingen. Åpenbart satte også partiledelsen press på Schulz inntil han endelig erklærte sin fratredelse fredag ettermiddag. For mindre enn et år siden ble han hyllet som SPDs frelser da han ble valgt til partiformann med 100 prosent oppslutning, midt i en voldsom media-hype.

Schulz sin raske vekst og fall kan ikke forklares med personlige rivaliseringer. At det handler om politiske anliggender viser også avskjedigelsen av Steingart, som har utløst en heftig krise i Handelsblatt.

Sjefredaktørene og forretningslederne for forlagskonsernet erklærte seg i et brev til forleggeren Dieter von Holtzbrinck «sjokkerte og lamslåtte» og protesterte mot inngrep i den interne pressefriheten. «Dette er etter vårt syn et ødeleggende signal til redaksjonene og hele huset: straffen for en – om enn ubeleilig – mening er umiddelbar oppsigelse.»

Hvilke politiske spørsmål det dreier seg om, kan bare antas. Det er lite kjent om avtalene og planene som har blitt lagt bak offentlighetens rygg i løpet av ukene med tautrekking over en ny regjering.

Det som er sikkert er at Gabriel som utenriksminister argumenterte så tydelig som ingen andre regjeringsmedlemmer for en interesse-orientert tysk stormaktspolitikk og for en frakobling fra USA. På dette spørsmålet er han enig med Steingart, som førte en bestemt USA-kritisk linje i Handelsblatt.

I begynnelsen av desember holdt Gabriel en hovedtale i Körber-stiftelsens Forum for utenrikspolitikk i Berlin, der han beskrev USA «som konkurrent og noen ganger til og med som motstander». Han understreket at dette «ikke går tilbake til politikken til en enkelt president [Donald Trump]» og vil «ikke forandre seg fundamentalt selv etter neste valg». Tyskland måtte fremme sine interesser mer selvbevisst i fremtiden, konkluderte han. Tyskland hadde ikke «råd til å vente på avgjørelser i Washington, eller til bare å reagere på dem».

Alle representanter for styringsklassen er enige med Gabriel om at Tyskland må opprustes militært og forfølge sin egen stormaktspolitikk. Det er kjernen i koalisjonsavtalen som ble vedtatt av SPD, CDU og CSU. Men det er forskjeller på spørsmålet om hvor langt et brudd med USA eller en mulig tilnærming til Russland og Kina skal gå.

Om det er det ingen offentlig utveksling av frykt for at regjeringens massive opprustning og krigsplaner skal bli kjent og møte motstand. Derfor presenterer mediene sammenstøtene i SPD utelukkende som maktkamp mellom enkeltpersoner.

Det sosialistiske likestillingspartiet (SGP) offentliggjorde i går en erklæring som kaller for en avvisning av koalisjonsavtalen og krever offentliggjøring av alle hemmeligholdte avtaler.

Arbeiderklassen og de 450.000 SPD-medlemmene som skal stemmer over koalisjonsavtalen har «rett til å vite hva storkoalisjonen foretar seg», står det. «Dette gjelder ikke bare koalisjonsavtalen, hvor det reelle innholdet bevisst tildekkes og forfalskes av mediene og partiene, men også for de vidtrekkende avtalene og avklaringene som er gjort bak kulissene. SGP krever derfor at alle hemmelige protokoller og deltakerlister fra koalisjonsforhandlingene blir offentliggjort.»

Maktkampene internt i SPD, intrigene bak kulissene, måten som ledende politikere en dag blir kåret til minister for så å bli skutt ned dagen etter, bekrefter betydningen av dette kravet. Det må ikke tillates at en sammensvergelse av politikere, næringslivsrepresentanter, medier og militære bringer den mest høyreorienterte regjeringen til makten siden nazi-regimets sammenbrudd.