Den nasjonale forsvarsstrategien Trump-administrasjonen publiserte i forrige måned definerer Kina og Russland som den overordnede «strategiske konkurransen» som konfronterer amerikansk imperialisme. Dokumentet brennmerker de to atomvåpen-bestykkede statene som «revisjonist-makter» som må forhindres i å undergrave amerikansk global dominans. Dokumentet erklærer at USA må «prioritere beredskap for krig».
Nettopp det har det amerikanske militæret gjort i Asia i mer enn seks år siden Obama-administrasjonen annonserte sin provoserende «pivot» («vippe») til regionen i november 2011. Det amerikanske militæret har forberedt og utplassert et stort utvalg av overflate-skip, ubåter, bombefly, jetjagere, infanteri-divisjoner og marine-enheter for å føre en region-vid krig mot Kina. Nye baser for amerikanske styrker er etablert i Australia og Singapore og gjenopprettet på Filippinene og i Thailand. India, som har blitt preparert som en «strategisk partner» mot Kina, tilbyr nå tilgang, vedlikehold og forsyningsordninger for det amerikanske militæret.
USA har et militær-personell på anslagsvis 50.000 i Okinawa og andre steder i Japan, inkludert 18.000 marinesoldater, et hangarskip med tilhørende kampgruppe og skvadroner av US Air Force jetjagere. Landet har et militær-personell på rundt 29.500 i Sør-Korea, på frontlinjen av enhver konflikt med Nord-Korea. Guam er vertskap for et militær-personell på 7.000, så vel som for B-52 og B2 strategiske bombefly som kan levere atomvåpen.
Den 9. februar rapporterte Wall Street Journal om den neste fasen av amerikansk maktkonsentrasjon i Asia. Pentagon vurderer å utplassere de tre vestkystbaserte Marine Expeditionary Units (MEU – Marinens utrykningsenheter) i regionen, som i løpet av det siste tiåret eller mer i all hovedsak har vært anvendt i Irak og Midtøsten.
MEU-er består av 2.200 marinesoldater, jetjagere og helikoptre ombord på amfibiske angrepskip, ledsaget av styrte-missil-cruisere og destroyere, støtteskip og ofte en angreps-ubåt. I en tjueførste-århundre-versjon av kanonbåt-diplomati, vil de om de blir utplassert streife opptil syv måneder av gangen over hele regionen, for å «overbevise Stillehavslandene om å stå med USA» mot Kina.
Pentagon-representanter fortalte Journal at MEU-er kunne «utføre patruljer» og «trene med allierte» og kunne «reagere hvis en konflikt skulle bryte ut». Mens det ikke ble uttalt, ville en potensiell rolle for amfibiske styrker være å angripe og gripe kinesernes små-øyer og rev i Sør-Kinahavet, som det kinesiske militæret har bygd ut til fremskutte baser mot US Navy.
General Joseph Dunford, lederen for generalstaben, fortalte journalister da han turnerte amerikanske fasiliteter i den nordaustralske byen Darwin i forrige uke at «vi har vedvarende interesser her, og vi har en vedvarende forpliktelse og vi har en vedvarende tilstedeværelse her». Pentagon- representanter antydet at antallet marinesoldater sendt fra Okinawa for å operere fra Darwin for seks måneder av året ville økes betydelig i mars og over de kommende årene.
På kort sikt forbereder det amerikanske militæret seg for utsiktene til et massivt angrep mot Nord-Korea, etterfulgt av en invasjon for å styrte regimet og drastisk endre maktbalansen i Nordøst-Asia. Dette ville være til direkte strategisk skade for Kina og Russland, som grenser til det økonomisk ødelagte landet med knapt 25 millioner mennesker.
Oppførselen til USAs visepresident Michael Pence løpet av helgen, under åpningsdagene for vinterlekene i Sør-Korea, var faretruende.
Den sørkoreanske regjeringen gikk av veien for å ønske et nordkoreansk team velkommen og utviste diplomatiske æresbevisninger til Kim Yo-jong, søsteren til Nord-Koreas leder Kim Jong-un, og det isolerte landets nominelle statsoverhode, Kim Yong-nam. Tentative skritt ble tatt for samtaler mellom de to Korea-ene om nedtoning av den nåværende spenningen, som hvis den skulle resulterte i krig kunne føre til hundretusenvis av dødsfall og økonomisk og sosial ruinering av begge deler av halvøya.
Pence gjorde det klart, i en kalkulert fremvisning av imperialistisk arroganse og forakt for både Sør og Nord-Korea, at USA ikke hadde interesse av en fredelig løsning. Han forlot en statsmiddag og nektet å snakke med Nord-Koreas lederskap, og han ble sittende da det forente laget av begge Korea-er paraderte som én i åpningsseremonien.
Disse diplomatiske fornærmelsene tjener bare ett formål: å sende en umiskjennelig melding om at Trump-administrasjonen bare vil akseptere et utfall som gjør Nord-Korea til en klientstat av USA. Washington krever Kim Jong-un regimets fullstendige kapitulering. Alternativet er å aktivere planer som allerede er på plass, for å implementere Trumps trussel om å «totalt ødelegge» Nord-Korea med «ild og raseri».
General Dunford fortalte amerikanske marinesoldater i Darwin med fryktinngytende bemerkninger: «I siste instans kommer det til å være en skrekkelig krig hvis vi slåss på den koreanske halvøya. Og det kommer til å involvere marinejegere og soldater som inntar bakken, selvfølgelig sammen med våre allierte og partnere. Hvis du er en marinesoldat, og ærlig talt hvis du er en i uniform, hvis du våkner om morgenen og alltid tror at dette er den siste dagen du lever i fred, vil du være på rett sted.»
Hva ellers kan Nord-Korea forventes å konkludere med etter slike handlinger og uttalelser bortsett fra at militærene i USA, Sør-Korea, Japan, Australia og andre amerikanske «allierte og partnere» blir forberedt for kamp i kjølvannet av Vinter-OL?
Kapitalismens motsetninger har ført verden til randen av det som trolig ville være den mest forferdelige og kostbare konflikten siden andre verdenskrig. Den amerikanske styringsklassen, ridd av interne kriser og ute av stand til å diktere til verden som den en gang kunne, har konkludert med at eskaleringen av 25 års militærvold er den eneste måten å forhindre sin uunngåelige nedgang.
Selv om Kina og Russland skulle tre unna fra en krig på den koreanske halvøya ville en slik konflikt øke faren for «stormakt»-kriger utkjempet med atomvåpen. Regimene i Beijing og Moskva, som også representerer kriseridde kapitalistiske oligarker, forbereder seg aktivt på en uunngåelig militærkonfrontasjon med USA. I tenke-tankene og i militærene til de europeiske imperialist-maktene blir det også gjort kalkyler om at konflikt med Washington i siste instans kan bli uunngåelig.
I 1915 skrev den russiske revolusjonære lederen Vladimir Lenin i resolusjonen han foreslo for antikrigs-konferansen i den sveitsiske landsbyen Zimmerwald:
«Alle de objektive betingelsene i nyere tid har satt proletariatets revolusjonære massekamp på dagsorden. Det er sosialisters plikt, i benyttelsen av alle midler for arbeiderklassens legitime kamp å underordne hvert enkelt av disse midlene til denne umiddelbare og viktigste oppgaven – å utvikle arbeidernes revolusjonære bevissthet, samle dem for den internasjonale revolusjonære kampen, fremme og oppfordre enhver revolusjonær handling, og gjøre alt som er mulig for å gjøre den imperialistiske krigen mellom folkene til de undertrykte klassenes borgerkrig mot deres undertrykkere – en krig for ekspropriasjon av kapitalistklassen, for proletariatets erobring av den politiske makten og for realiseringen av sosialisme.»
I dag kjempes det for dette perspektivet av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale, som må bygges som ledelsen av den internasjonale arbeiderklassen.